Nedre festningsområde og ledelsesbygget sett fra sjøsiden.

Tidsvev

I en tid da historiske bygningsmiljøer altfor ofte ubevegeliggjøres i museumslignende konstellasjoner, er det befriende å se et prosjekt der ny arkitektur vever seg ledig inn i historiske sammenhenger. Jarmund & Vigsnæs / ØKAWs prosjekt for en samordnet forsvarsledelse på Akerhus gjør dette på en overbevisende, men slett ikke ukontroversiell måte.

Skisseprosjekt august 2002, modell. Jarmund/Vigsnæs.

Skisseprosjekt august 2002, modell. Jarmund/Vigsnæs.

Sketch project August 2002, model. Jarmund/Vigsnæs.

Voluspå fortelles det om nornene: mytiske kvinneskikkelser som vevde fortid, nåtid og framtid sammen i et skjebnesvangert klede. En vevnad er et hele satt sammen av utallige enkelttråder som går på kryss og tvers; et godt bilde på historiens mangfoldige og mangetydige sammenhenger. Det er kanskje ikke tilfeldig, da, at arkitektene brukte nettopp veven som metafor når de skulle sette i gang et stort nytt prosjekt på det historisk ladede Akershus, det første på over hundre år. Gjennom å veve sammen noen av festningsområdets løse tråder og introdusere ny materialitet i renning og veft, har Jarmund & Vigsnæs / ØKAW gitt verdifulle nye islett i tidsveven som utgjør Oslo.

Akershus – myte og virkelighet

Akershus festning regnes i dag med største selvfølgelighet som et nasjonalklenodium og som et av de ypperste vitnesbyrd om Norges stolte middelalderarv (Ill. 1). At anlegget som i dag kroner Akersneset, er en rekonstruksjon basert på gjetning og romantiske 1800-tallsforestillinger om middelalderens storhet, blir ofte beleilig glemt. Festningsområdet er resultatet av en kompleks sekvens av konstruksjoner, ødeleggelser, rekonstruksjoner og transformasjoner som har foregått uavbrutt fra seint 1200-tall fram til i dag. I en slik kontekst vil ethvert inngrep – selv den mest vitenskapelig belagte rekonstruksjon – nødvendigvis innebære en tolkning. Holger Sinding-Larsens heroiserende visjon av nesborgen anno 1300 var utvilsomt en slik tolkning, og en høyst kontroversiell sådan. 1 Ikke desto mindre var det denne visjonen som dannet grunnlaget for det anlegget vi kjenner i dag. Slott og indre festningsområde ble i perioden 1913–63 «tilbakeført» til noe selv ihuga verne-entusiaster ser seg nødsaget å beskrive som «middelalderinnspirert» snarere enn et autentisk middelalderanlegg. 2 

Trekonstruksjonen og forstøtningsmurer i betong, Bygning 53.

Trekonstruksjonen og forstøtningsmurer i betong, Bygning 53.

Timber structure and concrete retaining walls, building 53.

Om Akerhus slott har en mangslungen historie med ubestemmelig autentisitet, gjelder dette i enda større grad for ytre festningsområde. Denne delen av festningen ble ikke befestet før annen halvdel av 1600-tallet, og hadde relativt liten betydning før midten av 1800-tallet, da området ble åsted for militær industri og byråkrati i kaotisk forening. Schirmer og von Hannos plan fra 1850-tallet var et forsøk på å rydde opp i kaoset, og ikke minst å samordne ytre festningsområde med den tilliggende kvadraturen (Ill. 2). Planen ble bare delvis realisert, i form av to store kvartaler mot Skippergata: Arsenalkvartalet, som i dag huser bl.a. Forsvarsmuseet, og det ufullførte Verkstedkvartalet. Sistnevnte domineres av Artilleriets verkstedbygning fra 1860-tallet, oppført i tidsriktig «Rundbogenstil». Det ekspressive teglbygget med sitt monumentale skorsteinstårn står sammen med mer stillfaren bygningsmasse, blant annet den såkalte Skolebygningen i finstilt nyrenessanse og det mer anonyme Artilleriets kontorbygning.3 Det var på dette uensartede området – over lag av kurtinerester og moderne tunnellanlegg, omgitt av 1700-talls brakkestokker og 1970-tallsgarasjer, staselige historismebygg så vel som tyskerbrakker fra 2. verdenskrig – at forsvarets nye ledelsesbygg ble foreslått lokalisert. Flere andre tomtealternativer ble utelukket på grunn av Haag-konvensjonens forbud mot å lokalisere forsvarsanlegg i nærheten av kulturminner (en problematisk klausul for militære kulturminner, skulle man tro), men Verkstedkvartalet passerte vernebestemmelsenes nåløye, og i 2002 fattet Stortinget vedtak om bygging.

Verneprosessen

Dersom man skulle lykkes i å plassere et romprogram på vel 19 000 kvm på et så historisk sensitivt område, måtte man gå fram med kløkt. Forsvarsbygg var seg heldigvis både ansvar og utfordring bevisst, og la opp en prosess som på forbilledlig vis forente verneinteresser med ønsket om gjenbruk og nybruk. Etter anbefaling fra Forsvarbyggs arkitekturråd ble det etablert en ekspertgruppe bestående av høyt respekterte fagfolk innen arkitekturvernfeltet: Johannes Exner (Arkitektskolen i Århus), Mats Edstrøm (Lunds Universitet) og Knut Einar Larsen (NTNU). Karl Otto Ellefsen ledet prosessen og initierte fire arkitekturvernseminarer, som ble avholdt i løpet av høsten 2002. Hvert seminar knyttet seg til bestemte faser i beslutningsprosessen og samlet, i tillegg til ekspertgruppen, fagfolk fra vernemyndighetene så vel som representanter for byggherre og utbygger. Disse seminarene kom til å spille en sentral rolle i prosessen, av flere grunner. Fordi ekspertgruppen representerte en ubestridelig faglig tyngde, respektert både av byggherre, arkitektteam og vernemyndigheter, kunne gruppen bidra til å skape dialog mellom faggrupper som ikke alltid kommuniserer godt. Gjennom analyser og drøfting av den historiske konteksten bidro dessuten arkitekturvernseminarene til å gripe Verkstedkvartalets særegne karakter, og dermed til å klargjøre de arkitektoniske prioriteringene i prosjektet. Om ethvert inngrep innebærer tolkning, kan man kanskje si at seminardiskusjonene ble et forum der det stedlige tolkningspotensialet kunne artikuleres og de arkitektoniske konsekvensene drøftes. Alt ved første seminar ble det klart at det var 1800-tallets Akerhus, især Schirmer og von Hannos plan fra 1850, som måtte bli førende for situasjonsforståelsen i denne oppgaven. Å videreføre intensjonene i kvartalsplanen, samtidig som man oppfordret til tydelighet i skillet mellom nytt og gammelt, var konklusjoner som kom til å danne utgangspunktet for det videre arbeidet.4

Transformasjon og nyskapning

Et av de mest imponerende aspektene ved denne prosessen har vært arkitektteamets vilje og evne til å ta opp momentene fra arkitekturvernseminarene og bruke dem som drivkraft i formgivingsarbeidet. Debatten omkring Artilleriets kontorbygning, den mye omtalte Bygning 53, er et interessant eksempel på hvordan prosessen fungerte. Bygget representerte i utgangspunktet en hodepine. I tillegg til sine heller beskjedne arkitektoniske kvaliteter gjorde bygget det vanskelig å løse inngangsforhold og kommunikasjon i hele anlegget. Arkitektene foreslo riving, eventuelt flytting, noe som falt vernemyndighetene tungt for brystet. Etter arkitekturvernseminarene og en rekke skissealternativer konkluderte man med at Bygning 53 burde bevares in situ, men at byggets verdi først og fremst lå i dets beliggenhet på plassen. Man kunne med andre ord akseptere store arkitektoniske inngrep i bygningen uten at dens verdi ble forringet – en konklusjon som sikret både antikvariske interesser og arkitektens handlingsfrihet. 

Fasademodell. Jarmund/Vigsnæs.

Fasademodell. Jarmund/Vigsnæs.

Facade model. Jarmund/Vigsnæs.

Gjennom en slik dialog utviklet prosjektet seg skritt for skritt. Nybygget, som primært var Jarmund/Vigsnes’ ansvar, forvandlet seg fra et buktende freeform-volum og en ekspressiv avslutning av Verkstedkvartalets syd-ende (Ill. 3, skisseprosjekt, august 2002), til et behersket og stramt atriumsbygg som både fullfører og nytolker kvartalsstrukturen. (Ill. 4, situasjonsplan). Sett fra Verkstedkvartalet er den nye bygningsmassen bemerkelsesverdig stillfaren. Glassfasaden mot plassen trekker seg diskret tilbake for Bygning 53, som nå danner inngang for hele anlegget. En generøs åpning skåret ut av den klassiske fasaden signaliserer tydelig en ny tids inngripen, og gjennom det store glassfeltet får man glimt tvers igjennom inngangsbygg og foajé, ut til Kommandantens eplehage på sydsiden. Hagen er en stor ressurs for det nye anlegget, som en grønn forlengelse av foajeen. Herfra har man utsikt mot brakkestokkene og «Kommandantens stall» – en rar liten 1890-tallsbygning typisk for anonymarkitekturen på Akershus – så vel som mot kurtinen fra 1700-tallet, en del av festningsverket som er synliggjort i nye utgravninger og restaurert. Den samme kurtinen er for øvrig eksponert gjennom glassfelt i foajégulvet, og løper som et spor gjennom Verkstedkvartalet, der den tar opp nivåforskjellene i plassen. Denne evnen til å la historiske spor få en ny, meningsfull funksjon og framtredelsesform er en stor styrke i dette prosjektet: Historien aktiveres snarere enn musealiseres.

Fra den lyse og vakre foajeen beveger man seg inn i anleggets hovedkommunikasjonsåre. Koblingen til Skolebygget skjer i annen etasje gjennom glassbro og ramper, mens trafikk til Verkstedbygningen og nybyggets nedre plan kanaliseres en halv etasje ned. Når man ser på de anstrengte kommunikasjonsforbindelsene i denne delen av bygget, forstår man arkitektenes bekymring for Bygning 53s rolle i anlegget. For mens arkitektene har bearbeidet dette vanskelige møtet på en imponerende måte, forblir Bygning 53 anleggets mest kontroversielle del. For å få til en trappefri adkomst fra Verkstedkvartalet gravde man ut gulvet i den gamle kontorbygningen med cirka en meter. Nivåsenkningen er gjort til et arkitektonisk poeng i interiøret, idet skrånende forstøtningsmurer i betong antyder forskjellen mellom gammelt og nytt nivå. Bygget er strippet for innvendige bærevegger, i stedet bæres overetasjen av en gigantisk langsgående limtrebjelke støttet av røffe, A-formede ’bukker’ i tre. Under det avsluttende arkitekturvernseminaret i 2006 fikk denne løsningen kritikk for å være unødig maniert. Kritikken er ikke vanskelig å forstå, ikke minst fordi betong- og tre-elementenes nesten Fehnske uttrykkskraft forkludres av den langsgående glassveggen med dens mange og plasskrevende kontrollinstallasjoner. Jeg klarte allikevel ikke la være å glede meg over inngangsbyggets uregjerlige ekspressivitet. Det nye ledelsesbygget er i helhet så behersket og diskret i sin håndtering av den over-kanoniserte bygningsarven på Akershus, at inngangspartiets «rot» slo meg som nokså befriende. At man har fått grønt lys for en så pass radikal arkitektonisk behandling av et fredet bygg, vitner dessuten om at dette har vært en – i hvert fall i norsk sammenheng – svært uvanlig prosess som har gitt interessante og uventede resultater.

Et sammenvevet hele

Arkitektene brukte som sagt veven som metafor når de skulle utforske og konseptualisere dette anlegget. Vev-motivet kommer inn på flere nivåer i prosjektet. Den nye bygningsmassen veves inn i 1800-tallsstrukturen på en tilforlatelig måte, gjennom glassforbindelser som gjør at gammelt og nytt framstår som funksjonelt forent, men visuelt adskilt. Schirmer og von Hannos solitære bygningskropper får en verdig motpart i nybyggets skarpskårne teglvolum, som gir Verkstedkvartalet en presis avslutning mot Skippergata og Bryggegata. Den mørke teglsteinen i fasaden har et rikt fargespill, og de skarpskårne vindusåpningene, som forskyves fra etasje til etasje, gir bygget en karakteristisk rytme. Fordi vindusglasset er lagt i flukt med innervegg uten synlige rammer, framstår de vertikale vindusåpningene fra utsiden som dype nisjer med et fint og presist skyggespill. Ikke minst de inntrukne hjørnevinduene gir bygget et karakteristisk relieff som assosierer til festningsarkitekturens formverden.

Ved første øyekast dreier nybygget seg om et solitært teglvolum som bindes til to historiske bygningskropper med lette mellombygg i glass. Men skinnet bedrar – bokstavelig talt. For det første er ikke det nye atriumsbygget egentlig omsluttet av teglfasaden. Snarere «vrenges» teglveggen, og dukker plutselig opp som vegg i det indre gårdsrommet, der det stramme, abstrakte uttrykket og de skarpskårne, vertikale vindusåpningene gir rommet en nesten Loos-aktig strenghet. Atriumsutsikten gjennom statsrådsfløyens skrånende glassvegg er en av de mest dramatiske arkitektoniske opplevelsene i hele anlegget. Tvers igjennom atriets nordfløy skimtes miltærhospitalet på Grev Wedels plass, og verkstedbygningens gedigne skorsteinspipe stiger opp over gesimsen i nord – et imponerende ensemble, bare forstyrret av den nødtørftige behandlingen atriumsgulvet har fått. Et annet slikt akutt «tidsmøte» kan oppleves på forsvarsministerens kontor, der de presise etasje-høye vindusåpningene rammer inn Akerhus slott på en nesten overveldende måte. 

Også de tilsynelatende lette mellombyggene inneholder en skjult kompleksitet. For det første er de slett ikke så lette. Strenge sikkerhetskrav har betinget kraftige betongkonstruksjoner, som så er overtrukket med en hud av glass. I de ulike skisseutkastene var det gjort adskillig mer ut av mellombyggene i form av fasettering og bretting av fasadene. Mellombygget mot sørøst ble beskrevet som en trekkspillbelg, spent ut mellom Verkstedbygningen og den nye bygningskroppen i tegl. I det bygde prosjektet er disse ideene tonet ned til fordel for et relativt stramt veggliv, tilbaketrukket bak den gamle muren langs Skippergata. Men tanken om en mangefasettert overflate bevares allikevel i betongkonst­ruksjonens rytmisk forskjøvede åpninger som skimtes bak glasshuden. Betonggitteret er dimensjonert ut fra horisontalbelastningskravene, m.a.o. bygningens evne til å motstå eksplosjoner. Dette kravet varierer i ulike deler av bygningen, og gir en interessant variasjon i uttrykket. Igjen dukker tekstilassosiasjoner opp: Betonggitteret er som masker i et hekletøy, der masketykkelse og -tetthet varierer. 

Typisk vertikalsnitt gjennom glassfasaden mot Skippergata og skjema fasadetype 2a og 2b og situasjonsdiagram
 

Typisk vertikalsnitt gjennom glassfasaden mot Skippergata og skjema fasadetype 2a og 2b og situasjonsdiagram

Typical section through glass facade and detail og facade type 2a and 2b and diagram of main plan.

Tid og tolkning

Om lag halvparten av kompleksets romprogram huses i historiske bygg. Arkitektteamet har valgt svært ulike strategier for de tre bygningene, og anlegget presenterer dermed et interessant tverrsnitt av rådende holdninger til vern og gjenbruk. Mens Bygning 53 ble strippet ned til et skall og gjort til gjenstand for radikale arkitektoniske inngrep, er Verkstedbygningen og Skolebygningen behandlet med adskillig pietet av ØKAW arkitekter. Verkstedbygningen, som i dag huser kantine, auditorium og kontorer, ble omhyggelig skrelt for villniset av delevegger, senkede himlinger og provisoriske mesaninetasjer som var blitt akkumulert gjennom 150 år. Til sammen ble det fjernet i underkant av 1000 kvm, og det tjener byggherren til ære å ha gått med på en slik arealreduserende opprenskning. Vakre panelhimlinger og originale støpejernssøyler ble avdekket og istandsatt, og den fire etasjer høye inngangshallen er gjenskapt i all sin prakt. Nye elementer som trapper og kontorceller er holdt i en sober modernisme, i klar kontrast til den gamle bygningens materialpalett og formspråk. For å beholde himlinger intakt og unngå slissing i bygningsstrukturen ble tekniske installasjoner for en stor del lagt i eksisterende pipeløp, en omhu som bidrar mye til det ordnede og avklarede uttrykket denne restaureringen har fått. I Skolebygningen har kontrast og lesbarhet vært mindre av et poeng. Også her er himlinger og overflater omhyggelig tilbakeført, og fargesettingen speiler 1860-tallets palett, avdekket gjennom en nitid fargearkeologi. Det nordøstre risalitt-rommet i første etasje ble tilbakeført til 1890-tallets farger, som vitne om den store ombygningen som fant sted på dette tidspunktet. Første forsøk på fargesetting ga her imidlertid et så pass grellt resultat at det måtte gjøres om igjen – en påminnelse om at arkeologi alltid må gå sammen med skjønn når man velger tilbakeføring som strategi. Heldigvis har det ikke manglet skjønn i denne restaureringen, som på kløktig vis har klart å skape gode, moderne arbeidsplasser i en historisk bygning.

Frimodighet og historieforståelse

Nybygget på Akershus er langt fra et typisk Jarmund/Vigsnæs-prosjekt, slik vi kjenner dem fra f.eks. forskningsparken på Svalbard. Men ett sted slår den ekspressive uvørenheten igjennom, nemlig i den lille vaktbygningen – en frittstående bygning som definerer Verkstedkvartalets midtsone og utgjør anleggets første kontrollpunkt når man kommer utenfra. Som en oppløpen guttunge med lua på snei står denne bygningen, velsignet fri for den selvhøytideligheten som ofte hefter ved nybygg i historisk ladete miljøer. De finérbelagte komposittplatene har et provisorisk uttrykk og er som et lite fingerpek til det evighetsperspektivet som ofte preger vår omgang med Akershus. Materialer og form minner oss om at vi tross alt er i et verkstedkvartal – et område som har vært preget av det provisoriske og nødtørftige vel så mye som av det monumentale og representative. Vaktbygningen er da også en midlertidig bygning, i påvente av at Verkstedbygningens nordvestlige gavlvegg videreføres slik reguleringsplanen åpner for. 

På sitt beste klarer Forsvarets nye ledelsesbygg å kombinere en tiltalende frimodighet med et dypt alvor i møtet med en kompleks og mangefasettert historisk situasjon. At man har oppnådd dette på et så historisk sensitivt område som Akerhus, må tilskrives dyktige arkitekter og bevisste byggherrer, men også en verneprosess som på forbilledlig vis har klart å forene arkitektonisk nyskapning og nyansert historieforståelse. Gjennom å veve fortid, nåtid og framtid sammen til en ny helhet har Forsvarets nye ledelsesbygg tolket og endret Akerhus. Og det er kanskje gjennom slik fortolkende endring at hver ny generasjon gjenerobrer historien som meningsfull.

Skisseprosjekt august 2002. Jarmund/Vigsnæs.
 

Skisseprosjekt august 2002. Jarmund/Vigsnæs.

Sketch project, August 2002. Jarmund/Vigsnæs.

Noter
  1. Holger Sinding-Larsen foretok arkeologiske undersøkelser av Akershus festning i perioden 1905-24. Han publiserte sine funn og konklusjoner i boka Akershus. Bidrag til Akerhus slotts bygningshistorie i de første 350 aar (2 bind). Oslo: 1924-25, som ble førende for restaureringen av Akershus. Dag Myklebust redegjør grundig for rekonstruksjonen av Akershus i sin magisteravhandling Akershus Slotts restaurering, 1895–1922. UiO 1979.
  2. Stephan Tschudi-Madsen og Harald Moberg, Akershus. Vårt riksklenodium 700 år, Oslo: Aschehoug 1999, s. 103.
  3. For nærmere bygningsbeskrivelser se Forsvarets bygningstjeneste, Akershus festning Verneplan. Oslo 1997, s.185–193.
Fakta

Les arkitektens beskrivelse av Forsvarets ledelsesbygg.

English Summary
Time weft

Commentary by Mari Hvattum

At a time when historic environments are all too often frozen in museal constellations, it is liberating to see a project where new architecture is effortlessly woven into a historic context. The project by Jarmund/Vigsnæs and ØKAW achieves this in a convincing, but not uncontroversial way.

Akerhus fortress is a national monument and is perceived as a prime example of Norwegian mediaeval heritage. But the current structure crowning the Akershus land spit is actually a rather enthusiastic reconst­ruction, based on romantic 19th century notions. The remaining fortress complex, and especially the outer areas, is the result of a sequence of construction, destruction, reconstruction and transformation that continues to this day. Any intervention here requires an interpretation.

Inserting a 19 000 square metres of new programme into such a historically sensitive setting calls for a certain cunning. In this project an international team of conservation experts has been consulted through a series of seminars, creating an effective forum for dialogue and clarifying the architectural interpretations and strategies. 

The design team has taken these discussions further as a basis for design development. The new building by Jarmund/Vigsnæs developed from a twisting free form to a more restrained glazed atrium structure that negotiates the landscape of historical layers underneath.

At its best, the new building complex combines an appealing outspokenness with a deeply earnest approach to a complicated historical situation. Weaving together the past, the present and the future, this new building complex has interpreted and changed Akershus fortress: History is activated rather than institutionalised.

Tidsvev
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Tidsvev
Publisert på nett 28. juli 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.