Tilhørighetens raritetskabinett

Tilhørighetens raritetskabinett

Omtale av Oslo arkitekturtriennale 2016

Oslo arkitekturtriennale er etablert som et mangfoldig arrangement med internasjonale dimensjoner – og ambisjoner. Triennalen 2016 har tittelen “After Belonging”, “Etter Tilhørighet” på norsk, og tar for seg hva det vil si å høre hjemme i en verden som er i stadig raskere endring. Robert Wilson var på triennalens hovedarrangementer.

Det er godt at Oslo Arkitektur­triennale nettopp er en triennale, ellers ville det kanskje blitt for fristende å kalle årets arrangement for “AirBnBiennalen”. For AirBnB – med alt det dette fenomenet symboliserer teknologisk, sosialt og antropologisk – er en gjenganger på triennalen, og dukker opp som en direkte referanse, inspirasjon og aktør i flere av prosjektene som vises. Til og med AirBnBs slagord, “Belong Anywhere”, ser ut til å ha inspirert triennalens tittel: ”After Belonging”. 

Undertittelen “A Triennale In Residence, On Residence and the ways we stay in transit”, blir utdypet på denne måten i introduksjonsteksten: “Forståelsen av å være hjemme er ikke lenger noe statisk, men endrer seg hele tiden ettersom mennesker, informasjon, varer og tjenester kontinuerlig er i omløp på tvers av grenser. Vi blir tvunget til å sette spørsmålstegn ved rom som vi er vant til å kjenne dem, eiendom og identitet. Står vi overfor en tilhørighetskrise? Den vedvarende sirkulasjonen gir oss tilgang på nye varer og adgang til fjerne land, noe som endrer hvordan vi eier, bytter og deler ting, rom og opplevelser”.1 Det er derfor ikke overraskende at kuratorteamet har hatt forretningsmodellen til AirBnB i tankene som en prøvestein for noe av denne “tilhørighetskrisen” – selv om jeg oppfatter det som problematisk å bare ta for gitt at en slik destabilisering eksisterer, fremfor å gjøre det til et spørsmål triennalen kunne utforsket. 

Introduksjonsteksten fortsetter imidlertid med dette avsnittet: ”Men samtidig øker forskjellene mellom store grupper av mennesker. Mange holdes fanget i prekære situasjoner og en vedvarende, ofte skiftende, tilstand av midlertidighet”.2 Dette understreker at det andre viktige utgangspunktet for denne triennalen, og for et hvert spørsmål om tilhørighet, er migrasjon – en nesten uunngåelig elefant i rommet for enhver arkitekturfestival som ønsker å være relevant i dag, spesielt i Europa, hvor dette for øyeblikket er en av de mest betente politiske sakene. 

Alle disse referansene til aktuelle saker i samtiden – fra det teknologiske til det geopolitiske – så ut til å understreke det kuratorteamet sa på pressekonferansen: at de ønsket å forholde seg til arkitektur som et tema for dagsavisenes førstesider, ikke bare for arkitekturpressen; et ønske om å være relevant for samtiden. Videre ønsket de å se på ”hvordan arkitektfaget og arbeidsmetodene endrer seg”, på ”arkitekten som ikke arbeider uavhengig av andre” og på at ”arkitekturen som bygning ikke er en løsning i seg selv”. 

 
Kuratorene: Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis og Marina Otero Verzier. Foto: OAT

Kuratorene: Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis og Marina Otero Verzier.

The curators: Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis og Marina Otero Verzier.

Foto: OAT

Effekter og implikasjoner

Kuratorteamet for årets triennale består av Lluís Alexandre Casanovase Blanco, Marina Otero Verzier, Alejandra Navarrette Llopis, Ignacio G. Galán og Carlos Mínguez Carrasco (den eneste praktiserende kuratoren, ansatt ved Storefront New York), som sammen danner After Belonging Agency (ABA). Å ha fem kuratorer, som alle omtales som likeverdige, virker som en risikabel idé – jo flere kokker, osv. Og som man kunne vente seg, gitt at to av dem for tiden holder på å ta PhD-grader ved Princeton, fremsto deres forklaring av fokuset og intensjonen bak triennalen bare som enda mer diffus etter presse­konferansen. 

Spesielt kuratorenes påstand om at ”vi skiller ikke mellom effektene og arkitekturen” og at utstillingen består av ”ikke-eksplisitte arkitektoniske ting, med arkitektoniske implikasjoner”, ga inntrykk av at de kastet ut et for lite finmasket garn i forhold til hva de ville se på i en ”arkitektur”-triennale.

“Alt virket i utgangspunktet så enkelt. Tittelen "After Belonging" gir en smittende likefrem ramme for arrangementet.”

Alt virket i utgangspunktet så enkelt. Tittelen After Belonging, hvordan den nå enn oppsto, gir en smittende likefrem, om enn noe overfladisk, ramme for arrangementet. Det er en slik tittel hvor du i store trekk forstår hva den sikter til, en lekker ny innpakning av spørsmålet om hva det er å være ”hjemme”; et tema som i og for seg er både omfattende og forslitt. Men med den friske typografien, overstrødd med tilfeldige internasjonale aksenttegn som spretter rundt i ulike kombinasjoner over og under bokstavene – en grafikk som tilsynelatende er inspirert av de e-postene man pleide å få med reklame for Viagra, som var designet for å slippe gjennom spamfilteret – ga det løfter om en triennale som var kuratert med et friskt blikk og en stødig hånd. 

Programstrukturen

Sammenlignet med tidligere triennaler er årets triennale ”desentralisert og strukket ut i tid”. Den består av et kjerneprogram med to hovedutstillinger, Om å komme fra (On Residence) og Om å komme til (In Residence), som inkluderer 50 bestilte verk og intervensjoner som finner sted i andre byer; en konferanse (holdt i Snøhettas operabygning); Akademiet – et forum og en workshop som gikk over en uke og ble organisert sammen med AHO; og en stor installasjon med tittelen Ambassaden. Sistnevnte er en installasjon av Jonathan Stael som åpner i november, med den fulle tittelen The New World Embassy: Rojava, en statsløs ambassade for de kurdiske lokalsamfunnene i den autonome regionen Rojava i det nordlige Syria.

Dette kjerneprogrammet blir supplert over de neste tre månedene av et ”utvidet program” som arrangeres ulike steder i Oslo, og inkluderer arrangementer, workshops, utstillinger, foredrag og to andre konferanser. 

Fokuset i de to hovedutstillingene så ut til å legge frem et klart todelt prosjekt: fra det generelle overblikket til et mer spesifikt fokus. Om å komme fra analyserer hvordan ”arkitekturen deltar i og påvirker vårt forhold til steder ... hvor hører vi hjemme” og Om å komme til ser på ”… tingene vi lager, eier, deler, utveksler – hvordan administrerer vi det vi eier?” 

Denne tydeligheten glapp litt da jeg mottok katalogen, som er utgitt av Lars Müller, og som er imponerende, men ganske vanskelig å orientere seg i. Den blander prosjekter fra begge utstillingene med essays, og layouten gjør det bare enda mer komplisert å forstå den kuratoriske strukturen. 

Fra On Residence: “Found”, en installasjon av Superunion Arkitekter, basert på møbler og andre objekter som ble samlet inn ved hjelp av finn.no i løpet av 24 timer. Foto: OAT/Istvan Virag
Foto: OAT/Istvan Virag

Fra On Residence: “Found”, en installasjon av Superunion Arkitekter, basert på møbler og andre objekter som ble samlet inn ved hjelp av finn.no i løpet av 24 timer.

From On Residence: “Found”, an installation by Superunion Architects, based on furniture and other objects procured through finn.no, a local craigslist, in 24 hours.

Et kuriositetskabinett 

Om å komme fra, som vises på DogA, er en umiddelbar og høylytt forestilling som innbyr til fordypning. Utstillingens form er slående: med grafikk og elementer som henger ned fra taket. Prosjektene er organisert i ”fem fokus- eller inngangspunkter”: Borders Elsewhere, Furnishing After Belonging, Sheltering Temporariness, Technologies for a Life in Transit, Markets and Territories of the Global Home. Det er ikke alltid klart hvilken kategori de ulike prosjektene tilhører, som en følge av utstillingens frittflytende form – kanskje med vilje ”grenseløst” organisert – men også fordi definisjonene av ”tilhørighet” og ”arkitektur” aldri helt holdes fast. Når det er sagt, finnes det en del fascinerende innhold her, selv om det ofte er presentert mer dokumentarisk enn analyserende. Utstillingen er et raritetskabinett av forskning – selv om det, i likhet med renessansens kabinetter, virker noe tilfeldig kategorisert og utstilt. 

Et av de første prosjektene man møter når man kommer inn i galleriet er Movement as Civil Disobedience: Mapping Migration and Solidarity on Lesvos Island, som går rett inn i flyktningkrisen i Europa og ser på utviklingen og bruken av ulike nettverk under flyktningebølgen som toppet seg i desember i fjor. En skjerm viser en kontinuerlig feed av What’s App-meldinger, som minutt for minutt følger ankomsten av båter med desperate mennesker til strendene på Lesvos. 

I tillegg viser en serie av pleksiglasskart hvordan en ny infrastruktur utviklet seg på øya for å hjelpe flyktningene – et hjelpetilbud som hovedsakelig var organisert av lokalbefolkningen – fra registeringsstasjoner til helsehjelp.

En annen form for bruk av de nye nettverkene i online media vises i videoen Pornified Homes av Andrés Jacque/Office for Political Innovation, hvor to mannlige brasilianske sexarbeidere i London beskriver hvordan de har konstruert nettprofilene sine (”brasiliansk” er det mest brukte søkeordet innenfor mannlig ­eskorteservice i Storbritannia). Ikke helt overbevisende sammenligner videoen denne eksotiseringen med hvordan kjempevannliljen ble mottatt og dyrket i 1800-tallets London. 

Et annet nettsted, finn.no, ble brukt som en kilde til Found, et prosjekt av Superunion Arkitekter. Installasjonen er et tårn av ­eiendeler: møbler og andre objekter som ble samlet inn i løpet av 24 timer, og som demonstrerer hvor enkelt gjenstander i dag kan skifte eier ved hjelp av internett. 

OMA – som er et av de få store navnene som deltar – har på sin side samarbeidet med det norske nettkonsulent­firmaet Bengler i prosjektet Panda: Empire of Disruption. Dette er et nettverk for å hacke og forstyrre ”undertrykkelsesteknologien” til Uber og AirBnB. Prosjektet er underholdende – installasjonen inkluderer et Panda-hovedkvarter, der det ligger en henslengt Maggie Thatcher-maske; et rom som ser ut som en krysning mellom filmsettet til Reservoir Dogs og en Paul McCarthy-installasjon. Likevel føles det som om det scorer et billig poeng ved å lange ut mot de globale teknologifirmaene som representanter for kontrollnettverk. 

Prosjektet “Panda: Empire of Disruption” av OMA og norske Bengler. Dette er et nettverk for å hacke og forstyrre Uber og AirBnB. Foto: OMA

Prosjektet “Panda: Empire of Disruption” av OMA og norske Bengler. Dette er et nettverk for å hacke og forstyrre Uber og AirBnB.

The project “Panda: Empire of Disruption” by OMA and Norwegian Bengler, aims at disrupting Uber og AirBnB. 

Foto: OMA
Fra On Residence i DogA. Det røde “teltet” inneholder hoved­kvartere til OMA/Benglers “Panda”.  Foto: OAT

Fra On Residence i DogA. Det røde “teltet” inneholder hoved­kvartere til OMA/Benglers “Panda”. 

From On Residence at DogA. The red “tent” hides the headquarters of OMA/Bengler’s “Panda”.

Foto: OAT

Også flere av de andre utvalgte prosjektene sparker inn åpne dører når de kommer med en enkel kritikk av ulike aspekter ved nyliberal politikk. Et prosjekt foku­serer på de rike, ofte portugisiske, ”migrantene” som kjøper opp leiligheter på Ilhu-halvøya utenfor Luanda i Angola, et annet ser på de nesten industrielle dimen­sjonene i cruisebåtnæringen. Den sterke kontrasten mellom disse to prosjektene og andre som fokuserer på tvungen migrasjon, fremstår mest som et resultat av slapt kuratorarbeid; ulike ting er bare plassert ved siden av hverandre. Den kuratoriske viljen bak utstillingen samler aldri trådene og stikker aldri hodet frem, den overlater bare til publikum å trekke sine egne konklusjoner. 

"På en omvisning i utstillingen forklarte Carlos Mínguez Carrasco at ”arkitektur ikke bare handler om fasader”. "

På en omvisning i utstillingen forklarte Carlos Mínguez Carrasco at ”arkitektur ikke bare handler om fasader”, og det er sikkert og visst at det ikke er mye virkelig arkitektur blant alle de ”ikke-eks­plisitte arkitektoniske tingene og arkitektoniske implikasjonene”. 

Et av prosjektene som ligger nærmere en konvensjonell forståelse av arkitektur er The City of Islams av L.E.FT, et forskningsprosjekt som ser på moskeen som arkitektonisk form gjennom 1400 år. Dette er presentert i form av en slags Nolli-plan overstrødd med sentrale historiske eksempler på moskeer som er plassert i målestokk på et bykart, en grafisk framstilling av en fascinerende studie av hybride formlikheter, og av mangfoldige lokalsamfunn. 

Pacific Aquarium av Design ­Earth rommer på sin side intrikate pleksiglassmodeller av konstruksjoner i stort format – fra abstrakte megastrukturer til et fragment av det sentrale Manhattan – som henger opp ned inne i en rekke av akvarier. Hva denne installasjonen forsøker å uttrykke er litt uklart, men den gjør det i alle fall på en arkitektonisk vakker måte, mens små gullfisk svømmer rundt og stirrer spørrende på modellene. Et annet prosjekt presenterer en rekke modeller i en mer tilgjengelig målestokk: en tredimensjonal gjengivelse av alle de øyene i verden som for tiden er gjenstand for grensekonflikter. 

Kartframstilling, mapping, og stordata-behandling av satelittbilder, ser ut til å være en foretrukken metode for å fremstille informasjon i mange av forskningsprosjektene i utstillingen. I Air Drifts har man sporet forurensningen som driver over planeten på tvers av alle grenser, mens In the Frontiers of Climate Change av Paulo Tavares kartlegger hvordan regnskogen i Amazonas hugges ned for å gi plass til soyaavlinger. Installasjonen sporer også hvordan en av hovedimportørene av denne soyaen er fiskeoppdrettsanleggene i Norge, som skaper et produkt Norge har blitt kjent for internasjonalt, og som i seg selv bidrar til miljøødeleggelser. Dette er et prosjekt som blander spørsmål om landrettigheter, forurensing av jord og hav, global økonomi og nasjonal identitet på en kraftfull måte. 

Kuratorene omtalte Om å komme fra som en utstilling ”i en målestokk som spenner fra landområder til objekter”. Noe den imidlertid utelater er det som ligger mellom – nemlig bygningen. Mens arkitektene på 1980-tallet vendte seg mot litteraturteoretikere og filosofer, og på 90-tallet mot kunstnere og skulptører, er det i dag geografer, hjelpearbeidere, dokumentarfilmskapere og historiefortellere som er de nye rollemodellene. 

Eyal Weizman fra Forensic Architecture på triennalekonferansen. Foto: OAT

Eyal Weizman fra Forensic Architecture på triennalekonferansen.

Eyal Weizman from Forensic Architecture at the triennale ­conference.

Foto: OAT

Den første foredragsholderen på triennalekonferansen var et kroneksempel på dette: Eyal Weizman fra Forensic Architecture, som har beveget seg fra å analysere spor på bygninger i krigssoner for å finne ut hva som skjedde og fordele ansvar, til en større målestokk – landområder og kart. Forensic Architecture er for tiden engasjert i å analysere miljømessige forandringer og ødeleggelser i global målestokk, og hvordan dette bidrar til lokale konflikter. Det er kraftfulle saker. Arkitekter har selvfølgelig alltid likt å leke seg med modeller, men i dag, som en følge av stordata, er det plutselig mulig å lage en modell av hele verden. 

En plattform for refleksjon

Den andre utstillingen, Om å komme til, som vises i Nasjonalmuseet – Arkitektur, fokuserer på ti ”tomter” over hele verden som ”fanger inn de pågående endringene i tilhørighet” – fra minilagre i New York, til et vandrehjem for migranter i Oslo og en AirBnB-leilighet i København. Denne utstillingen så ut til å skulle inneholde mer i bygningsmålestokk. Den virket også mer hands on. På de fem utvalgte stedene i Skandinavia, for eksempel, ble det holdt et open call for stedsspesifikke strategier for å vise hvordan ”arkitektonisk ekspertise” kan svare på ”en verden i forandring”. Utstillingsstrukturen her er også tydeligere: hver ”tomt” blir presentert og beskrevet gjennom en kort rapport og et fotografi i stort format. 

Også her har man inkludert noen fascinerende og tankevekkende steder. En tomt er ved den norsk-russiske grensen, som blir utforsket i installasjonen Boris Gleb Bar av Transborder Studio. På 1960-tallet satte Sovjets reisebyrå opp et turistområde med bar, kino og alkoholutsalg for de norske byggearbeiderne som jobbet med et felles sovjetisk-norsk vannkraftprosjekt. Alle statsborgere fra de nordiske landene fikk lov til å komme gjennom Jernteppet uten visa for å besøke baren og nyte billig vodka og underholdning. Etter noen få måneder stengte imidlertid de norske myndighetene grensen igjen – de hadde mistanke om at det foregikk rekruttering av informanter. 

En annen ”tomt” befinner seg i Risalda, en region i Colombia preget av kaffedyrking, hvor slektninger som har emigrert til utlandet og sender penger hjem har bidratt til å forandre boliger og lokale bygninger til en fest av fliser, balkonger og farger. En annen ”rapport” kommer fra Dubai, et reisemål for helseturisme, hvor syvstjerners hoteller og VIP-suiter er bakt sammen med operasjonssaler møblert i Ludvig 16.-stil.

Det mest interessante bidraget er en filminstallasjon: Selling Dreams av Ila Bêka og Louise Lemoine. Filmen følger en farget mann, en tidligere skatteinspektør, rundt i huset han leier ut via AirBnB, mens han retter på puter og bilder for å gjøre stedet klart for de neste gjestene. Mens han rydder, forteller han med overraskende sinnsro den tragiske historien om hvordan det å leie ut hjemmet han delte med sin kone førte til en kikker-besettelse – ekteparet flyttet stadig ut av huset sitt for å sitte på et hotellrom og se på gjestene som befant seg i hjemmet deres via overvåkningskameraer. Denne stadig mer eksentriske livsstilen førte til at ekteskapet sprakk, og han har nå etablert et AirBnB-foretak hvor han har slettet alle spor av seg selv fra sitt eget hjem. Huset er nå utstyrt med familiebilder av en konstruert familie hentet fra nettet. Boligen er også utstyrt med andre overbevisende spor etter de fiktive eierne: en ”vanlig” hvit skandinavisk familie. 

Dette er strålende historie­fortelling – ikke så overraskende fra paret som laget filmen Koolhaas Houselife. Dokumentasjonen som fremstiller mange av de andre ”tomtene” er imidlertid mye mindre kritisk. At kuratorene beskriver utstillingen som helhet som ”en plattform for refleksjon” er talende; de enkelte tomtene og situasjonene er utstilt snarere enn kritisk vurdert, og presenteres som gjenstander på en nesten gammelmodig etnografisk måte. 

Fra In Residence-prosjektet “Modes of Movement” av Ruimteveldwerk (Pieter Brosens, Brecht Van Duppen, Sander Van Duppen, Lene Beelen, Pieter Cloeckaert).

Fra In Residence-prosjektet “Modes of Movement” av Ruimteveldwerk (Pieter Brosens, Brecht Van Duppen, Sander Van Duppen, Lene Beelen, Pieter Cloeckaert).

From the In Residence-project “Modes of Movement” by Ruimteveldwerk (Pieter Brosens, Brecht Van Duppen, Sander Van Duppen, Lene Beelen, Pieter Cloeckaert).

Fra In Residence: “The Orchard”, en installasjon av Eriksen Skajaa Arkitekter, en eplepresse til Torshov transittmottak i Oslo. Foto: OAT

Fra In Residence: “The Orchard”, en installasjon av Eriksen Skajaa Arkitekter, en eplepresse til Torshov transittmottak i Oslo.

From In Residence: “The Orchard”, an installation by Eriksen Skajaa Arkitekter, an apple juice press for Torshov refugee reception centre in Oslo.

Foto: OAT
Fra In Residence: “Boris Gleb Bar”, en installasjon av Transborder Studio.  Foto: OAT

Fra In Residence: “Boris Gleb Bar”, en installasjon av Transborder Studio. 

From In Residence: “Boris Gleb Bar”, an installation by Transborder Studio.

Foto: OAT

Selv de fem skandinaviske tomtene hvor de “taktiske intervensjonene” har funnet sted er for det meste ganske hands-off – installasjonen Boris Gleb Bar, for eksempel, består av et innsamlet arkiv og en lite overbevisende rekonstruksjon av baren, mens to andre eksempler innebærer utviklingen av en app; en av dem, som kalles ”Cher”, skal gi folk mulighet til å leie ut eiendelene sine på timesbasis, en slags mikro-AirBnB. 

Et av arkitektkontorene som stiller ut, Ruimteveldwerk, har hjulpet en asylsøker med å lage et kart over Oslo for andre asyl­søkere, som viser hvor de viktigste tjenestene er lokalisert. Eriksen Skajaa Arkitekter står for en av de mest vellykkede, praktiske og samtidig poetiske intervensjonene: The Orchard, som er en eplepresse som kontoret har utformet og bygget ved Torshov transittmottak i Oslo. Pressen er plassert i en gammel frukthage, et sted hvor de midlertidige beboerne på mottaket kobler av, og som har skapt mye aktivitet; folk steller trærne, plukker epler og presser dem til saft. I motsetning til de andre intervensjonene ser det ut til at ”arkitektonisk ekspertise” faktisk har spilt en viktig rolle i dette prosjektet.

"Cher", en digital hjemmedelingsplattform fra In Residence, by By Caitlin Blanchfield, Glen Cummings, Jaffer Kolb, Farzin Lotfi-Jam and Leah Meisterlin.

"Cher", en digital hjemmedelingsplattform fra In Residence, by By Caitlin Blanchfield, Glen Cummings, Jaffer Kolb, Farzin Lotfi-Jam and Leah Meisterlin.

"Cher", a home-sharing platform from In Residence, by By Caitlin Blanchfield, Glen Cummings, Jaffer Kolb, Farzin Lotfi-Jam and Leah Meisterlin.

Fra In Residence-prosjektet “Managing Dissidence in Gardermoen” av Bolleria Industrial/Factory-Baked Goods (Paula Currás, Ana Olmedo og Enrique Ventosa). 

Fra In Residence-prosjektet “Managing Dissidence in Gardermoen” av Bolleria Industrial/Factory-Baked Goods (Paula Currás, Ana Olmedo og Enrique Ventosa). 

From the In Residence-project “Managing Dissidence in Gardermoen” by Bolleria Industrial/Factory-Baked Goods (Paula Currás, Ana Olmedo and Enrique Ventosa).

Fra In Residence-prosjektet OPEN transformation av Elisabeth Søiland, Silje Klepsvik og Åsne Hagen. 

Fra In Residence-prosjektet OPEN transformation av Elisabeth Søiland, Silje Klepsvik og Åsne Hagen. 

From the In Residence project OPEN transformation by Elisabeth Søiland, Silje Klepsvik and Åsne Hagen. 

Fra stordata til selvbygging

After Belonging-konferansen fulgte i samme spor: den fokuserte ikke så mye på konkrete og praktiske løsninger, men holdt seg mer på et tilsvarende globalt nivå som Eyal Weizman, med databaserte forskningspresentasjoner og polemiske TED-aktige foredrag som ga innsikt – om enn ikke alltid helt ny – i problemene rundt vår følelse av tilhørighet i verden, fra avhengigheten av olje til nyliberal politikk og global mobilitet. 

Det var noen unntak. Andreas G. Gjertsen fra TYIN tegnestue holdt en presentasjon som understreket betydningen av stedet i arbeidet deres, som fokuserer på en ”architecture of necessity”. TYIN etablerer kontoret sitt på byggeplassen om mulig, og skaffer seg bakkekontakt i den konteksten de skal bygge innenfor. Etter alt teoripratet var det forfriskende å høre Gjertsen si at ”de som arkitekter ønsker å lage ting og være så nær materialene som mulig”.

Yasmeen Lari fra Heritage Foundation of Pakistan på triennale­konferansen.  Foto: OAT

Yasmeen Lari fra Heritage Foundation of Pakistan på triennale­konferansen. 

Yasmeen Lari from the Heritage Foundation of Pakistan at the triennale conference. 

Foto: OAT

Yasmeen Lari fra Heritage Foundation of Pakistan holdt også et inspirerende innlegg, og var den første foredragsholderen som faktisk viste et bilde av en bygning. Kontoret hennes hjelper mennesker som har blitt hjemløse etter naturkatastrofer med å utvikle enkle modeller for bærekraftige selvbyggerboliger, med bruk av lokale materialer, som gjør at folk kan fortsette å bli boende på hjemstedet. Sammenlignet med mye av det andre på triennalen fremsto arbeidet hennes som noe som virkelig er praktisk, nyttig og konkret. 

En triennale i transitt

I det store og det hele føltes det som om ideene bak denne triennalen, som skulle utforske ”the ways we stay in transit”, også ble holdt i transitt, uten at kuratorene egentlig noen gang satte fingeren på noe – kanskje som et resultat av for mange kuratorer. Selv om triennalen har paralleller til årets Veneziabiennale når det gjelder temaet – å se på den politiske, sosiale og etiske konteksten arkitekturen blir skapt innenfor – så hadde Aravenas biennale en sterk praksisbasert kjerne som den akademiske og forskningsbaserte Oslotriennalen mangler. 

I utgangspunktet fremsto ”tilhørighet” som en sterk knagg å henge triennalen på. Dessverre viste den seg å være mer som den ene knaggen du har i gangen, som du ender opp med å henge alt mulig på. Den kuratoriske retningen i triennalen er for svak til å rydde opp i kaoset, og noe av det man ser ut til å ha kastet ut på et tidlig tidspunkt er virkelig, bygget arkitektur. Det er et problem. For selv om arkitektur ikke bare handler om fasader, handler den om fasader også. Det er som å åpne Tutankhamons gravkammer: det finnes noen fantastiske ting her, men alt er kastet sammen i et ­salig rot; man har tenkt for mye og kuratert for lite. 

Transnasjonalt boligprosjekt i Tensta i Stockholm, et av utgangspunktene for OATs In Residence-prosjekter. Foto: OAT/Matti Ostling
Foto: OAT/Matti Ostling

Transnasjonalt boligprosjekt i Tensta i Stockholm, et av utgangspunktene for OATs In Residence-prosjekter.

Transnational Neighborhood in Tensta, Stockholm. One of the intervention sites for the OAT In Residence projects.

Fakta

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen og Ingerid Helsing Almaas

English Summary

After Belonging: Architecture in an Identity Crisis?

Appraisal of the Oslo Architecture Triennale by Robert Wilson

‘It´s a good thing that the Oslo Triennale is a three-yearly event, as otherwise the temptation to call this iteration ‘the AirBnBiennale’ might have been too much,’ says Robert Wilson in the introduction to this appraisal. Wilson examines the stated intentions of the curator team. Their interpretation of ’belonging’ seems to reference the pressing issue of migration. Clearly a relevant focus for architecture, says Wilson, but how successfully have the curators been in offering an architectural analysis of the way we belong?

Wilson recounts and describes the main events of the opening weekend: The two major exhibitions On Residence and In Residence, and the triennale conference. In addition to this, the Oslo Triennale comprises three months of events, workshops, exhibitions and talks. The main exhibitions are striking and thought-provoking, but more often than not they present documentations rather than analyses: ’The main curatorial voice never really pulls the threads together or sticks its head above the parapet, just arranges things for the audience to draw their own conclusions’, says Wilson. 

And where are the buildings? Wilson looks in vain for the architectural contributions among the rich crop of reports, archives, mapping graphics and documentary films. ’The Oslo Triennale remains too academic and research-based in focus ... over-thought and under-curated’, he concludes.

Robert Wilson is a writer, editor and architect, previously the exhibition curator at the RIBA and one of the founding editors of uncube magazine.

Tilhørighetens raritetskabinett
Robert Wilson
Robert Wilson er en London-basert arkitekt, skribent og redaktør, og foreleser ved Central St. Martins College of Art and Design. Han var…les mer
Forsiden: Munkedamsveien 62, OsloArkitekt: LPO Arkitekter A Foto: Ivan Brodey
Publisert på nett 02. november 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord triennale