«What is new and what is not new in urban systems?»

«What is new and what is not new in urban systems?» er arbeidstittelen til en av ekspertgruppene innenfor det europeiske byforskningsprogrammet «Cost Civitas».

Fra Shanghai. Foto: Image Bank/World Architecture.

Fra Shanghai.

Foto: Image Bank/World Architecture.

Objektet «Urban systems» kunne vært erstattet med enhver annen betegnelse hentet fra familien av begreper knyttet til «det urbane»: urban struktur, urban form, urbanitet, urban livsform, urbanisering og også «the city» eller «byen». I endringsprosessene som nå finner sted, utvannes disse begrepenes innhold. Men nettopp derfor er det betydningsfullt, også å skille ut de prosessene og elementene innenfor «det urbane» som har relativ stabilitet og derfor fortsatt gyldighet. Byen som territorial organisering av menneskelig bosetting representerer verdier som kan kompenseres, men ikke erstattes av mobilitet og virtualitet. Byens omdanning og relative oppløsning er drevet fram av sosiomaterielle krefter, og blir – med en omskriving fra Sartre – «vår skjebne».1 Men innenfor denne forståelsen finnes likevel et betydelig politisk handlingsrom. I disipliner som har til oppgave å gi handlingsrettede svar, er innhenting av erfaringer fra byenes omdanningsprosesser, sondring mellom begreper knyttet til «det urbane» og justering av begrepenes innhold, ledd i utvikling av det vi i videste forstand bør kalle bypolitikk, og i utvikling av modeller, strategier og fysiske idealer for å løse situasjoner der det nye og globale møter det etablerte og lokale.

Urbanisering

Man antar at verdens byer i år 20252 vil huse 5 milliarder mennesker. Dette er dobbelt så mange som i dag. Dersom man trakk skillet mellom by og land etter tettstedsdefinisjonen som brukes i norsk statistikk, ville tallet for bybefolkning på jorden øke betydelig. Den norske tettstedsdefinisjonen fanger bosettinger og fortetninger som funksjonelt sett – i forhold til økonomi, produksjon, kommunikasjon og kultur – er deler av større urbane systemer. Grensen mellom by og land er ikke lenger lett å trekke.

Begrepet «urbanisering» har i denne sammenhengen en tredelt betydning og betegner: 

  • a) de demografiske prosessene som leder til befolkningsmessig konsentrasjon, 
  • b) utbyggings- og fysiske transformasjonsprosesser som fortetter og/eller utvider de befolkningsmessige konsentrasjonene, 
  • c) mer generelle «samfunnsmessige transformasjoner som både skaper nye sosiale relasjoner, sosioøkonomiske strukturer og nye romlige organiseringer som påvirker det sosiale livet.»3 
  • Legges hovedvekten på punkt c, er i praksis de vestlige samfunn urbaniserte, og vi må til landsbygda i Afrika, Kina eller India for å finne store ikke-urbaniserte samfunn.

Bybegrepet 

Fra de eldste tider har byene vært definert av klare administrative grenser. Byen var gitt eller hadde tatt privilegier som skilte den fra omlandet, ble holdt sammen av et sterkt institusjonelt og kulturelt system, og dette systemet inneholdt også regler for hvordan byen skulle bygges og brukes. 

Siden gjennomslaget for industrialismen har en akselererende urbanisering vært utviklingsretningen. Byveksten under industrialismen førte til en ny gjensidig avhengighet mellom by og land, endret byens institusjonelle systemer og skapte ny bykultur. Industrialismen ga begrepet urbanitet et moderne innhold. Den byformen og bykulturen som nå er i ferd med å forvitre er industrialismens by. Trenden er at all organisering av menneskelig bosetting påvirkes, omformes og preges av en stadig mer urbanisert produksjons- og livsform. I denne prosessen brytes skillet mellom by og land ned, og følgelig også de historisk betingete problemformuleringer og løsningsidealer knyttet til «det urbane». «By» er – slik Dag Østerberg formulerer det – ikke lenger et entydig begrep med uproblematisk referanse til dagens virkelighet, men et ideal, en fortidslevning, som vår tids virksomhet og materielle struktur ikke lenger har rom for. Som et ledd i befrielse fra overleverte tankemåter bruker han derfor betegnelsen «fortetninger» og unngår betegnelsen «by».4 Og er det ikke slik at dersom trenden er at alt eller ingenting – avhengig av hvilket innhold vi gir til begrepet – er urbant, burde vi ikke da endre våre kategorier og vår planlegging slik at de går i retning av en forståelse som generøst differensierer mellom mange ulike typer geografiske og arkitektoniske svar på forholdet mellom samfunn og romlig organisering?5 

De mange bydefinisjonene bygger på – alt etter hvilket fagfelt de er skapt innenfor – morfologiske/arkitektoniske, kulturelle, sosiale og sosioøkonomiske eller institusjonelt administrative kjennetegn. Felles for definisjoner som forsøker å fange den aktuelle situasjonen er at bybegrepet er knyttet til intensitet, til mulighetene for utveksling, relativ konsentrasjon og tetthet.6 De enkle fakta er at 

  • a) byene funksjonelt sett utvides, 
  • b) morfologisk sett er byen ikke lenger et sammenhengende system av rom, men sammensatt av punkter og felter med ulik funksjonelt innhold og arkitektonisk preg, 
  • c) de vesentlige kulturelle skillene kan ikke lenger trekkes ved byens grenser. 

Når ordet by fortsatt brukes i vår diskusjon, er det fordi «byen» – til tross for utvidelse, utvisking og transformasjon – fortsatt er en betegnelse på en opphopning og fortetning av mennesker, kapital og fysiske anlegg, fordi de funksjonelle grensene for denne summen av fortetninger fornuftig lar seg diskutere, fordi dette territoriet fortsatt har næringsmessige, sosiale og kulturelle karakteristika som skiller det fra områdene utenfor, og ikke minst fordi byen som institusjonell, politisk og administrativ enhet har en svært viktig rolle å spille innenfor en globalisert økonomi.

Globale prosesser

Et kjennetegn ved forklaringsmodeller for vår tids byutvikling og byomdanning er at de vektlegger sammenhenger mellom globale, makroøkonomiske, teknologiske og politiske prosesser og endringer av byenes form. Billedlig talt legger det postindustrielle7 samfunnet, som først vokste fram i Vesten, sine materielle lag inn i byen, eller sagt med en annen metafor, globaliseringen speiles av byenes omdanning.

Mange av kreftene har virket lenge, og er på ingen måte avhengige av hypermoderne teknologi. Mobiliteten, gjort mulig ved hurtig persontransport og lave kostnader, er en forutsetning for at store byer funksjonelt sett har vokst langt ut over sine administrative grenser og nå best kan forstås som samvirkende regionale bysystemer. 

Globalisering kan forstås som sammensatt av tre ulike hovedelementer:8 

  • a) Utviklingen av et globalt finansielt system og et globalt integrert produksjonssystem har svekket og ofte fjernet båndene mellom produksjon og sted. Dette fører til at byene utvikles innenfor nye næringsmessige forutsetninger, skaper nye roller for de ulike delene av urbane systemer og fører i praksis til endringer i mål og forutsetninger for byplanlegging. 
  • b) Teknologiens – digitaliseringens – virkninger på byutvikling er vanskeligere å tolke. Den nye teknologien er sjølsagt en betingelse for at hele verden, økonomisk og produksjonsmessig sett, kan bindes sammen. Så langt har også digitaliseringen virket sentraliserende og fremmet byvekst. Teknologiens potensiale for desentralisering er først og fremst utnyttet til byspredning innenfor bysystemene.9 Den digitaliserte teknologien anvendes også som en metafor for den punktvise, serielle karakteren i den nye byen og som en forutsetning for opplevelsen av den nye byen som et diskontinuerlig, men likevel positivt ladet estetisk fenomen.10
  • c) Begrepet deregulering fanger endringer i bypolitikken. Spesielt i Norden, har overgangen fra planøkonomi til en svært åpen og liberal markedsøkonomi ført til begrensninger i politisk og faglig kontroll over byutvikling og nøytralisert tradisjonelle makt- og kontrollmekanismer. Byplanleggingen har fått en strategisk karakter, der det offentlige, kommunene og spesielt de offentlig eide, frittstående selskaper, lik en privat aktør skal utnytte markedsskapte muligheter.

Disse kreftene og de politiske svarene, har det siste tiåret ført til sterk byutvikling og omfattende bymessig transformasjon. Vekst- og transformasjonskreftene svekkes gjennom de strukturelle problemene, overproduksjonskrisa og fordelingskrisa som nå preger verdensøkonomien. Likevel er vi trolig bare i begynnelsen av prosesser som varig vil endre bysamfunnene og byenes romlige organisering. 

Mulige framtider – nostalgi eller global village?

Innen fagmiljøene finnes det svært ulike oppfatninger om byens framtidige rolle i menneskelig bosetting. På den ene sida finnes oppfatninger om at byen lar seg reprodusere. I en nostalgisk utgave innebærer disse forestillingene at ikke bare byens form, men også byens tradisjonelle rolle i produksjonen, integrasjonen mellom bolig og arbeid og byens sosiale liv lar seg gjenskape. Innen «New Urbanism»11 er denne tankegangen illustrert både på landsbynivå og bynivå: Tradisjonell form skal bevirke rekonstruksjon av samfunnsmessig innhold og etablere «community», borgerlig offentlighet og tradisjonelt urbant hierarki. Byen skal framstå slik den engang (muligens) var, både funksjonelt, sosialt, romlig (strukturelt) og arkitektonisk. 

Men troen på byens rolle i framtida kan også, bokstavelig talt, gis en annen form. I forståelsen av det urbane kan en vektlegge byen som et institusjonelt system. Denne institusjonen innebærer et system av sosiale og kulturelle relasjoner som kjennetegner bylivet, det krever tetthet og funksjonelt mangfold og er bundet opp i juridiske og politiske institusjonelle systemer. Innenfor et slikt perspektiv er en by som Barcelona et forbilledlig historisk eksempel; med sterk bykultur, metropol tetthet, funksjonelt mangfold og formal kompleksitet innenfor et strukturelt og arkitektonisk sett strengt urbant system. Men byen som institusjon er ikke bundet til spesifikke formale grammatikker. Byens ordensprinsipper og arkitektur er redskaper for å ordne nye samfunnsmessige behov og svare på nye rammebetingelser. Byen som institusjonelt system kan for eksempel også ivaretas innenfor en byform som i de siste tiårene er skapt i et nært fullstendig transformert område som Hong Kong. 

På den andre sida finnes også forestillinger om at byen i framtida ytterligere vil fragmenteres og gradvis forsvinne som en territorial form for sosial organisering. Byen vil desintegreres i de områder, noder og systemer som den er sammensatt av, og som morfologisk sett allerede er uavhengige av hverandre. Byen er antakelig ikke lenger er en forutsetning for produksjon og moderne konsum. Økonomisk styring og ledelse av produksjon er geografisk sett uavhengig av hvor produksjonen skjer, og boligens lokalisering vil i framtida ytterligere frigjøres fra produksjonen. I et samfunn som prioriterer innovasjon og høyt «turnover» er det store antallet og kapasiteten som storbyene representerer ingen forutsetning for utvikling. Storbyene kan like godt ses på som dyre, tungt fungerende og ineffektive miljøproblemer som inneholder alle typer fordøyelsesbesvær. Følger vi en slik tankegang vil det i framtida være meningsløst å dele verden inn i et hierarki av byer som hver har sin rolle, eller å se den enkelte byen som et hierarkisk system som bygger opp om sentrum. Man bør i stedet forestille seg ikke bare den enkelte byen, men også den globale organiseringen av områder og noder i forhold til hverandre som et skiftende ikke-hierarkisk rhizomatisk12 system.

I sine ekstreme former er begge disse betraktningsmåte lite fruktbare. Den nostalgiske utgaven fordi den kun – og kun overfladisk – gjenskaper historisk byform, men uten den historiske byens funksjonelle og sosiale innhold, og derfor mer bidrar til å utviske enn til å styrke tradisjonell urbanitet. Den andre - «the global village» - fordi den i sin entusiasme for det digitale, undervurderer betydningen av fysiske strukturer, de nære og livsviktige behovene som byen er organisert for å tilfredsstille, tyngden og overlevelseskraften i lokal, i motsetning til universell kultur, og betydningen av nasjonal og lokal identitet, og gjør den unge, friske, ubundne, velutdannede og velstående amerikanske og europeiske globetrotters illusjoner om seg sjøl til norm. 

Byens framtidige struktur og rolle 

For å komme dypere inn i diskusjonen om byenes framtidige rolle og struktur, etablerer Borja og Castells et skille mellom «urbanization and the city».13 Dette skillet mellom «det vide urbaniserte området», integrert i bysystemet og «institusjonen byen» har et ideologisk innhold. Det er fullt mulig å se for seg ei framtid der verden er, slik Borja og Castells beskriver den, sammensatt av store diffuse agglomerasjoner, med økonomiske funksjoner og boområder organisert langs transportårer, omgitt av halvrurale områder med ukontrollerte, utbygde områder skapt av de fattige og et markedsbestemt, ujevnt fordelt nett av servicepunkter som betjener det hele. Elitene vil og kan organisere sine egne sentra integrert i et globalt nettverk for teknologiutveksling, produksjon og finans, og boligområdene kan være avgrensete og kontrollerte «habitater» tilpasset sitt markedssegment og sin sosiale gruppe. Slike dystopier er for lengst beskrevet i litteratur og film, og det er et faktum at store deler av verden utvikler seg i denne retningen. 

«Institusjonen byen» representerer et alternativ til denne dystopien fordi den kan spille en helt grunnleggende rolle og ha avgjørende oppgaver i utvekslingen mellom globale og lokale prosesser: 

  • a) Politisk sett kan byen som institusjon representere en motkraft14 mot negative virkninger av globale prosesser fordi den bokstavelig talt kan kontrollere hvordan prosessene finner sted og uttrykkes i bysamfunnet og på denne måten kan sikre rettigheter og kvaliteter. 
  • b) Fra et økonomisk synspunkt skaper lokale kvaliteter konkurransefortrinn, og byen er en aktør. Virksomheter står i et avhengighetsforhold til den territoriale situasjonen de er lokalisert til. Lokale myndigheter har fortsatt, slik forståelsen har vært de siste tjue åra, viktige oppgaver knyttet til nettverksbygging og til profilering og optimalisering av vilkår for produksjon. 
  • c) Et kjennetegn ved tradisjonelle bysamfunn er at de representerer sosiale tverrsnitt gjennom samfunnet. Ulike sosiale segmenter eksisterer ved siden av hverandre, i samvirke med hverandre, synlig for alle. Sosiokulturell desintegrasjon har lenge preget mange nordamerikanske byer og kommer nå også tydeligere til uttrykk i europeiske og asiatiske byer. Det er et faktum at byen alltid har hatt de rikes strøk og de fattiges strøk – slum og luksuriøse boligområder. Det er også et faktum at byene i større grad enn før er preget av ulikheter i etnisitet, ulike kulturelle verdier og ulikheter i livsform. Byen som en generøs og åpen institusjon er trolig en forutsetning for sosiokulturelt samvirke. 
  • d) Det er også på bynivået at et representativt demokrati kan videreutvikles og politikken legitimeres og diskuteres i forhold til sine konsekvenser. Forholdet mellom nasjonalstat og byregionen har i Europa vært diskutert så lenge EU har eksistert. Etter min oppfatning har spørsmålet om Europa organiseres i nasjonalstater eller i EU, liten betydning akkurat i denne sammenhengen. Avgjørende er hvilken bypolitikk som føres av nasjonalstaten eller eventuelt av EU, hvilken politisk myndighet som delegeres til bynivået og hvilken geografisk avgrensing byene blir gitt.

Bystrategi og byideal

Troen på byen som institusjon representerer, faglig sett, en utvikling av de problemstillingene og de idealene som har dominert byplanlegging i tiårene etter at de helhetlige, synoptiske og modernistiske byplanidealene ble forlatt. 

  • a) I den første fasen (for Norges del på 1980-tallet) var den faglige interessen knyttet til den tradisjonelle byen og bysenteret. Det faglige utviklingsarbeidet var konsentrert om å utvikle modeller som bygget opp en forståelse av byens arkitektur som et autonomt system og la grunnlag for en tolking av urbanitetens kjennetegn. På åttitallet frasa også det offentlige seg den ledende rollen i planprosessen og gikk over til å delta som en av flere ulike interesser og aktører. 
  • b) «Tilbake til byen» som idéramme og den tradisjonelle byen som interessefelt ble avløst av sin motsetning, interessen for og studiet av byens fragmentering og oppløsning, og tolking av de postmoderne fortetningenes kjennetegn.15 I den europeiske diskusjonen er dette de store grenseoverskridende regionenes periode. «Bananen», «Stjernen», «Solbeltet» og «Det nye Hansa» var alle eksempler på nytolkinger av de geografiske og funksjonelle enhetene Europa er sammensatt av. I den politiske retorikken kunne både «nasjonalstat» og «by» erstattes med «region». I utbyggingspolitikken var hovedinteressen knyttet til å utvikle og utnytte de indre sammenhengene i de nye regionene, transportsystemene, næringskorridorene og de strategisk lurt plasserte knutepunktene som kunne utnytte systemets muligheter. c) Interessen for byen som sosial og politisk institusjon har også, ved siden av de punktene som er gjennomgått tidligere, sammenheng med behovet for å nytolke det offentliges rolle, eller gjenreise den kollektive fornuften, og på denne måten kunne påvirke og kanalisere effektene av økonomisk globalisering.16

Byens størrelse, struktur og morfologi

Sammenhengen mellom byen som institusjon og byens morfologi peker ikke entydig i retning av at byen som institusjon, slik jeg her har brukt denne betegnelsen, forutsetter tradisjonelle bymessige ordensprinsipper og arkitektur. Trolig er det fortsatt riktig – slik Saskia Sassen hevder17 – at moderne nyskapende bedrifter er avhengige av innkjøpt spisskompetanse som kun finnes i de store befolkningskonsentrasjonene. Det hun kaller «The Producer Services Complex» og som på norsk, og mindre beskrivende, kalles «kompetansebasert servise», er det næringssegmentet som har vokst mest og også i størst grad bidrar til byveksten. Sjøl om «megalopolis», som Mexico City eller São Paulo, i praktiske sammenhenger fungerer tungt og tregt, er størrelsen på kunnskapsressursene den beste garantien for en framtidig positiv byutvikling. De fleste vellykkete «teknopolsituasjonene» henter også næring fra store befolkningskonsentrasjoner, slik Silicon Valley, som ga begrepet innhold, er i symbiose med San Fransisco. På samme måte er også konsentrasjon av funksjoner en forutsetning for byens effektivitet. Men denne konsentrasjonen kan skapes på to prinsipielt ulike måter; ved konsentrert arealutnyttelse og tetthet og gjennom høy mobilitet gjort mulig ved hjelp av effektive og raske kommunikasjonssystemer. En velfungerende by er oftest i stand til å kombinere disse to prinsippene.

Det er store forskjeller mellom de prinsippene som har formet utviklingen av europeiske i forhold til amerikanske byer, vesteuropeiske i forhold til tidligere østeuropeiske byer og mellom byer innenfor rike og fattige økonomier. Transformasjonen er likevel overalt kjennetegnet av en tendens til oppløsning av byen som et avgrenset, sammenhengende, ordnet, romlig system. Bystrukturene utvikles mot et nett av punkter eller felter som hver har sitt arkitektoniske preg og sine funksjonelle karakteristika. I dette systemet har ikke byen en grense mot landskapet, bebyggelse og landskap er to samvirkende kulturlag. Feltene har ulike grader av stabilitet i forhold til transformasjon. Det er industrialismens produksjons- og transportområder som har gitt rom for 1980- og 1990-tallets byutvikling. Transformasjonspresset er størst i områder med høy tilgjengelighet, og dette har gitt opphav til næringsutvikling i korridorer og knutepunkter som en ny struktur lagt over alle ekspansive europeiske byer. 

Alt dette er kjente og velstuderte fenomener18, og «den nye byen» som er resultatet er nå en gitt basis, formet av ordensprinsipper og arkitektoniske idealer som samsvarte med teknologisk endring, produksjonens behov, livsformsvalg og (i Europa) politiske velferdsidealer. 

Det vanskelige begrepet «planlegging»

I internasjonal litteratur blir begrepet byplanlegging nå stadig oftere erstattet med «urban management». Ordbruken illustrerer at byenes administrasjon og politiske ledelse forvalter og forhandler, men i mindre grad er ledende i byens omdanningsprosesser. 

Castells og Hall19 framhever at alle vellykkete utviklingsstrategier i større skala har forutsatt omfattende offentlig deltagelse, offentlige investeringer, tilrettelegging og styring. Prosessen dekkes vanligvis av begrepet «planlegging», men dette kan også være et lite dekkende ord dersom det omfatter kommandoøkonomi og detaljstyring av fysisk utvikling mot på forhånd tegnete framtidsbilder eller utopier. «Det gode begrepet planlegging fortjener en bedre skjebne».20 Den handlingstypen som planlegging er21, med forsøksvise målformuleringer, samordning av ulike interesser og kunnskapstyper og fastlegging av rammer for framtidige valg, er en nødvendighet for at byen skal kunne handle som en institusjon innenfor nye globale rammebetingelser.22 

Urbanisme og arkitektur som profesjon svinger med økonomiske visjoner og konjunkturer. Profesjonen er også i høy grad internasjonalisert. World Architecture – «the business magazine for the global architect» forteller denne høsten om tung stemning på flyene hjem fra Jakarta og Kuala Lumpur. Filialene i Østen, som ikke lenger entusiastisk kan «ride the tide», forsøker å finne veier til å «sit out the depression».

Men arkitektur og urbanisme som disiplin er stilt overfor problemer som ikke kan løses med etablerte verktøy. Fagets forståelse av den nye byen som vokser fram, er utilstrekkelig, og det er ikke utviklet strategier for planlegging som fungerer godt innenfor en moderne markedsøkonomi, og diskusjonen om vår tids urbane kvaliteter og byidealer er ikke ført til endes.

Noter
  1. Jeg refererer til Sartres utsagn om at «maskinen er arbeiderens skjebne». Denne betraktningsmåten ligger vel også til grunn for diskusjonen om den moderne byen som føres i Dag Østerberg: Arkitektur og sosiologi i Oslo - en sosiomateriell fortolkning. Oslo, PAX forlag,1998.
  2. United Nations Centre for Human Settlements (HABITAT): An Urbanizing World - Global Report on Human Settlements 1996. London, Oxford University Press,1996.
  3. Manuel Castells betraktningsmåte slik den er gjengitt av John Plöger i Aspen, Plöger (red.): På sporet av byen.Oslo, Spartacus Forlag, 1997, s. 18.
  4. Dag Østerberg, se note 1.
  5. Jordi Borja, Manuel Castells: Local and Global - Management of cities in the Information Age. London, Earthscan Publications, 1997.
  6. Den franske geografen Jaques Lévy måler «urbanness» med indikatorer knyttet til tilgjengelighet, Cost-Civitas, upubl. manuskript 1998, og den skotske geografen Geoffrey Vickers utvikler diskusjonen av «sentralitet» til å beskrive steder og byers grad av «urbanitet». John O’Sullivan diskuterer byen ved hjelp av
  7. Begrepet «postindustrielt» er ikke spesielt godt. Poenget er ikke at den industrielle produksjonen ikke lenger er viktig i byene, men at denne produksjonen antar nye former og lokaliseres etter andre regler enn de som drev fram industrialismens byutvikling. David Harvey: The Condition of Postmodernity - An Enquiry into the Origins of Cultural Change, s. 340-341, omtaler de kulturelle endringene (i videste forstand) som en overgang fra «Fordist modernity» til «Flexible postmodernity».
  8. «Globalisering» er nå mer et uttrykk enn et begrep, og brukes om utviklingen av mange typer fenomener. Her begrenses betydningen til utviklingen av et globalt finansielt system og et globalt integrert produksjonssystem. Til forskjell fra den kulturelle internasjonaliseringen som (f.eks. ved hjelp av Hollywood) har pågått i store deler av dette hundreåret. Beskrivelsen av utviklingen av byområdet «Pudong» i Shanghai lenger bak i dette nummeret av Byggekunst illustrerer konsekvenser av globalisering.
  9. Digitaliseringen gjør hjemmebasert arbeid mulig og kan gjøre valg av bolig mer uavhengig av hvor arbeidsplassen er organisert. Den har også forsterket utviklingen av at bedrifter med behov for arbeidskraft med høy kompetanse lokaliserer seg nær attraktive boligområder, og også i naturskjønne omgivelser.
  10. Den nye byen er en «eklektisk rumdannelse hvor man på få minutter kan opleve fragmenter af vidt forskellige epoker, arkitekturudtrykk og rumdannelser, og alligevel er vi i stand til at opleve dem som et sammenhængende hele, fordi vi formår at tænke i tidsmessige sammenhænge og ikke kun i romlige. (...) Denne for arkitekturens «nye» tilstand er forlængst blevet hverdag for mange mennesker som uden besvær zapper rundt mellom forskellige rumlige og tidsmæssige konstellationer, uden af den grund at miste den perceptuelle jordforbindelse eller orienteringsevne i den kaotiske storbyen». Gilbert Hansen i Tidsskriftet B, Århus, 1995.
  11. Ellefsen «Tilbake til framtida? The «New» urbanism» i Byggekunst1997:3.
  12. Begrepet er hentet fra de franske filosofene Deleuze, Gilles og Guattari, Felix: A Thousand Plateaus. N.Y., The Athlone Press, 1988. Det betegner et ikke-hierarkisk system av punkter som mennesket med den nye livsform - nomaden - kan bevege seg i og spille ved hjelp av. I betraktningsmåten ligger en grenseløs optimisme, knyttet til mobiliteten og digitaliseringens mulighet for å fjerne etablerte institusjoner og maktforhold og frigjøre flertallets kreativitet og livsutfoldelse.
  13. Borja og Castells (se note 5), «...by urbanization is meant the spatial articulation, whether continuous or discontinuous, of inhabitants and activities. The city, on the other hand, both in the tradition of urban sociology and in the consciousness of citizens the world over, implies a specific system of social relation, of culture, and in particular of political institutions of self- governe-ment» (s. 2). Murray Bookchin: From Urbanization to Cities - Towards a new Politics of Citizenship. New York, Cassel, 1995, gir en mer tradisjonell tolking av skillet - «Urbanization» står for byens oppløsning, «Cities» for byens gjenreising.
  14. Andre motkrefter er selvfølgelig internasjonale avtaler, og også nasjonalstaten eller «sambandsstaten» som vel EU er i ferd med å bli et eksempel på.
  15. Et eksempel; David Harvey: The Condition of Postmodernity,se note 5.
  16. Denne problemstillingen var også sentral på FNs Habitatkonferanse i Istanbul i 1996 og i EUs arbeid med ESDP (European Spatial Development Perspective).
  17. Saskia Sassen: The Global City. Princeton University Press, 1991 og Losing control? Sovereignity in an Age of Globalization. New York, Colombia University Press, 1996.
  18. Ellefsen: «Vår tids omgivelser. Ikke by - ikke land» i Fløistad/Moe/Thiis-Evensen (red.): Christian Norberg-Schulz - Et festskrift til 70-årsdagen. Oslo, Norsk Arkitekturforlag, 1996.
  19. Manuel Castells og Peter Hall: Technopoles of the World - The Making of 21st Century Industrial Complexes. London, Routledge, 1994, s. 240.
  20. Friedrich von Hayek sitert i Castells og Hall, s. 240.
  21. Nils Aarsæther: «Planlegging som handlingstype» i Aarsæther (red.): Samfunnsplanlegging. Oslo, Kommuneforlaget, 1992.
  22. Manuel Castells: The Power of Identity - The Information Age: Economy, Society and Culture Vol. II. Malden Mass., Blackwell, 1997.
«What is new and what is not new in urban systems?»
Karl Otto Ellefsen
Karl Otto Ellefsen er arkitekt MNAL professor i urbanisme ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
«What is new and what is not new in urban systems?»
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.