19 arkitekttegnede hytter
  • Tittel: Hytte. 19 arkitekttegnede hytter
  • Forfatter: Nils Marius Askim/Are Carlsen (foto)
  • Utgivelsesår: 2003
  • Forlag: Gyldendal, Oslo
  • Antall sider: 224

Ingen andre nasjoner har et slikt forhold til hytta som Norge. Hytta er et tempel hvor vi dyrker naturen og lever et fritt liv i en fri-tid. For naturen er religion og det vi gjør i den, kultur, for de fleste nordmenn. Der­for har vi også flere fritidshus i forhold til folketallet enn noe annet land. Wenche Selmer sa en gang at hun ble «beskyldt» for å tegne boliger som så ut som hytter, men, som hun fortsatte: «Ønsker vi ikke alle å leve slik som vi gjør der?» 

Hyttekulturen er tradisjonelt hjemmesnekret, og det er langt mel­lom de arkitekttegnete hyttene. Det ligger mye identitet og kjærlighet i hvert spikerslag og hvert malingstrøk. Arkitekturen er amatørmessig, og det gjelder, på en annen måte, også ofte for de ferdighyttene som har fulgt i velstandens kjølvann.

Men de finnes, de arkitekttegnede hyttene, og Nils Marius Askim har funnet fram til 19 utvalgte eksempler fra etterkrigstiden. For selv om det har vært lite å tjene på fritidsboliger, så har oppgaven gitt en frihet som har fristet arkitektene fordi den omfatter mange av byggeriets grunnleggende elementer. Denne friheten inspirerte også Knut Knutsen til mesterverket i Portør. Denne hytta har fårr en selvfølgelig plass i boka, sammen med Wenche og Jens Selmers egen hytte ved Lillesand. Boka spenner fra disse klassikerne og fram til hytter fra de siste to åra – formmessig fra bygde naturformer til en liten, stram glasspaviljong i Tromsø.

I forordet skisserer forfatteren grunntrekkene i den norske hyttetradisjonen og forholdet til tre og stein som byggematerialer. Han er opptatt av at norske arkitekter fortsatt finner inspirasjon i folkearkitekturen, og siterer selveste stål- og glassarkitekten Mies van der Rohe: «Where can we find greater structural clarity than in the wooden buildings of old? Where else can we find such unity of material? Const­ruction and form? What warmth and beauty they have! They seem to be echoes of old songs. What better examples could be for young architects?» (sitert etter Bugge/Nor­berg-Schulz: Stav og Laft). De fleste hyttene i boka er da også ekko av gamle sanger, om enn i noe svekket form.

Boka begynner med det som forfatteren beskriver som et ikon for romantisk arkitektur. Gjennom en kort tekst beskriver han Knut­sens intensjoner og gir oss en forståelse av hytta. Dessuten får vi vite at arkitekten selv mente at resultatet var famlende og mislykket: «Det er ennå for bundet, jeg har ikke kunnet fri meg fra tvangstrøyen. Noe stemmer nesten – dimensjonene – landskapet et bevart uten å bruke midler som kamuflasje eller det å male tingen bort. Fra sjøen stemmer det, men fra innsiden har overgangen mellom hus og natur ikke lyktes.»

Denne overgangen og naturkontakten er derimot udiskutabelt tilstede i det neste eksemplet, Gisle Løkkens hytte på Ringvassøy, fem mil fra Tromsø. Her lever man nesten hudløs mot den mektige naturen. De store glassflatene spenner fra gulv til tak i 3 meters høyde, og fra badstua kan man betrakte stjernehimmelen og nordlyset. Det­te er også en liten, og for de fleste økonomisk overkommelig hytte, og det er et poeng i et utvalg som ellers er dominert av store og kostbare hus.

Fornyelse av tradisjonen er representer også ved den hytta Jar­mund og Vigsnæs tegnet for Kjell Christian Ulrichsen på Østerøya. Med sine utfallende langvegger skiller den seg formmessig ut. Teks­­­ten gir imidlertid meg en litt for knapp analyse av dette grepet. Etter en perspektivrik innledning blir i det hele tatt noen av tekstene litt korte, litt for beskrivende. Jeg savner forfatterens syn på variasjon og sammenheng i forhold til tradisjonen, og skulle gjerne sett en litt grundigere analyse, og gjerne også en kritikk av hvert prosjekt. For øvrig er boka arkitektfaglig skrevet, men teksten er likevel enkel og forståelig og egner seg for et bredt ­publikum.

17 av hyttene ligger ved sjøen, bare 2 på fjellet. Det avspeiler den arkitektoniske fattigdommen som ferdig-/typehyttene har påført oss. Det er likevel rart at det fins så få gode, arkitekttegnede fjellhytter. Boka viser oss div.A arkitekters hytte for familien Jebsen på Kvitfjell, samt den eneste ferdighytta i samlingen. For 37 år etter arkitektkonkurransen er det fortsatt Ål-hytta (pluss Bete Beitski) som manifestere seg, her representert med Kjell Lunds egen hytte, som dessuten er et eksempel på en moderne tundannelse og slik sett forsterker opplevelsen av hyttas arkitektoniske intensjoner. I sin knappe enkelhet og som en tolkning av de viktigste tradisjonene i norsk trearkitektur har den en selvsagt plass i en slik bok.

Are Carlsens fotografier gir en god opplevelse av hyttenes form og vesen.

19 arkitekttegnede hytter
Sven Erik Svendsen
Sven Erik Svendsen er arkitekt og koordinerer nå som professor II på AHO et mastergradskurs i bærekraftig byutvikling i Øst-Afrika.
19 arkitekttegnede hytter
Publisert på nett 04. september 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.