Å tegne et bilde av en fremmed by
  • Tittel: The Lhasa Atlas – Traditional Tibetan Architecture and Townscape
  • Forfatter: Knud Larsen and Amund Sinding-Larsen
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Thames & Hudson Ltd. London
  • Antall sider: 180

For de fleste av oss er Tibet fremdeles et land innhyllet i mystikk. Gammelt som himmelen selv, utilgjengelig, nær gudene, befolket av munker og gjetere, med en leder som velges gjennom reinkarnasjon. Vi har sett bilder av bønnehjul som svirrer i en støvete vind, av Potala-palasset som reiser seg med hvite murer over fjellbyen Lhasa, men også av kinesiske soldater som kaster nonner i fengsel og av Dalai Lamas jetfly på en indisk flyplass. 

Så dukker det opp en bok, et «atlas» – en oppmåling av Lhasa: mysteriet fanget inn av målebånd og skjemaer, beskrevet til minste detalj, en blinkende rasjonell nøkkel til den eldgamle gåten. Boken har attpå til to nordiske navn som forfattere på tittelbladet. Hvordan kan man i det hele tatt forestille seg at en slik dokumentasjon er mulig? 

Danske Knud Larsen og nordmannen Amund Sinding-Larsen har begge lang erfaring med bevaring av unike bygningsmiljøer og kulturminner: Larsen fra arkeologisk arbeid i Delphi i Hellas og som arkitekt for det arkeologiske museet i Mallia på Kreta, Sinding-Larsen fra dokumentasjon av Sanaa i Yemen, steinbyen i Zanzibar, Bagayomo i Tanzania og Karimabad i Pakistan. Interessen for Tibet startet med Larsens reise til Mount Kailas i 1987, som utviklet seg til dannelsen av organisasjonen Network for University Cooperation Tibet-Norway, der Sinding-Larsen etter hvert ble tilknyttet som rådgiver.

I samarbeid med partnere som NORAD og NTNU, Tibet Academy of Social Sciences, Lhasa Urban Construction Committee og en mengde andre organisasjoner og enkeltpersoner både lokalt og internasjonalt, har Larsen og Sinding-Larsen siden 1994 ledet prosjektet LHCA (Lhasa Historical City Atlas), et forskningsprosjekt med det mål å kartlegge alle historiske bygninger bygget før 1950 i Lhasas indre sone, det ca. 4 kvadratkilometer store området innenfor Lingkor, pilegrimsruten som omkranser gamlebyen og Potala-palasset.

Etter syv år har dette arbeidet foreløpig resultert i The Lhasa Atlas, som er den hittil mest detaljerte dokumentasjon av gamlebyen i Lhasa. Det er forfatternes mål at dokumentasjonen skal være redskap for lokale myndigheter og alle som er interessert i tibetansk arkitektur. The Lhasa Atlas gir en kort innføring i regionens historie og i Lhasas historiske utvikling, og gjennomgår tidligere dokumentasjon og historiske kartverk.

Så tar forfatterne for seg byens utforming og arkitektur. Arkitekturen beskrives for en vestlig leser, ut fra underliggende «regler» med hensyn til bygningenes plassering og romorganisering, konstruksjonene, som er basert på bestemte søyleplasseringer, materialbruk, detaljering og dekorasjon. De konstruktive prinsippene er klart beskrevet, og fotografiene gir samtidig et inntrykk av det rike uttrykket i vekslingen mellom store, «tomme» flater og konsentrert ornamentikk og fargebruk som gir tradisjonell tibetansk kunst den kraft den fremdeles har i dag. Forfatterne går også inn på Lhasas bystruktur og dens ulike karakteristika, mønstre og elementer. 

Bokens siste del viser de 336 bygg prosjektet har dokumentert. Under oppmålingen har prosjektet benyttet seg av metoden «Survey of Architectural Values in the Environment» (SAVE). SAVE er en metode for såkalt «emergency registration» utviklet av det danske Miljø & Energiministeriet, en metode som er mye mindre detaljert enn en konvensjonell oppmåling og i stedet konsentrerer seg om plan- og volumdisponering og en visuell og fotografisk registrering av de 

enkelte bygg. Enkeltbyggene beskrives område for område. Hvert bygg er representert ved fotografier og en kort beskrivelse. De fleste viser minst en skjematisk plan og et snitt. Tegningene er ofte nesten prinsipielle i sin enkelhet, men resultatet er en helhetlig dokumentasjon av et bygningsmiljø som er i ferd med å forsvinne.

Til slutt beskriver forfatterne fremtiden for utbygging av Lhasa, evaluerer kort eksisterende planverktøy for bevaring og pågående prosjekter og trekker opp en strategi for hvordan man kan ta vare på det som er igjen av historiske bygninger.

I tillegg til klare detaljskisser og en overveldende fotodokumentasjon inneholder The Lhasa Atlas et nydelig kartmateriale for den som i likhet med undertegnede har glede av å fortape seg i den slags: Det er kart over Himalaya og Tibet-platået, satellittfotografier og cotekart over gamlebyen, og historiske kart og fotografier fra de første vestlige reisendes forsøk på å sette seg inn i hvordan Lhasa var organisert og bygget opp. Selve atlaskartet, hovedsammendraget av LHCAs oppmålingsarbeid, er et nydelig digitalt basert oversiktskart som viser de gamle bygningenes plassering i bystrukturen. Fyldige billedtekster gjør at man kan lese boken på samme måte som National Geographic, ved å hoppe fra bilde til bilde. Hovedteksten flyter lett og uanstrengt gjennom historien, byens utvikling og arkitekturens detaljer.

En styrke ved boken som faglig dokument er at det hele tiden er gjort klart hvordan prosjektet er lagt opp og hvordan dokumentet er strukturert. Metodene er nøye beskrevet, også i sine begrensninger. Til tross for forfatternes klart formulerte nøkternhet i den faglige tilnærming gir  beskrivelsene også et levende bilde av en fremmed by og dens innbyggere, hverdagsliv og ritualer.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Å tegne et bilde av en fremmed by
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.