Å tenke om og med arkitektur
  • Tittel: Agora. Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1–2
  • Forfatter: Tema: Arkitektur
  • Utgivelsesår: 2004
  • Forlag: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
  • Antall sider: 244

Arkitektur og filosofi er to store temaer. Av den grunn blir de ofte lettbent og journalistisk behandlet, og derfor er det befriende at temaredaksjonen for Agoras nummer om arkitektur i stedet har valgt én spesifikk innfallsvinkel til temaet og så behandlet den så grundig som tidsskriftformatet tillater. 

Det redaksjonelle standpunkt fremstår som følger: Den aktuelle filosofiske og estetiske teoretisering av arkitekturen har mistet, eller er i ferd med å miste kontakten med arkitekturens fysiske og sosiale virkelighet, og verksorientert tysk-østerriksk filosofi på 1800-tallet er det beste utgangspunkt for å gjenvinne bakkekontakten. I mangel av redaksjonell redegjørelse for valg av dette standpunkt kan antagelig følgende formulering av Mari Hvattum leses som begrunnelse: «Etter 1990-tallets dekonstruktive teori-hysteri våknet arkitekter ved årtusenskiftet opp med en dundrende teoribakrus og tørste etter en verksnær arkitekturforståelse.»

Temanummeret består av to deler. Del 1 består av et utvalg nye artikler innenfor samme perspektiv. Del 2 er en samling originaltekster av de mest fremtredende filosofer innenfor det perspektiv redaksjonen har valgt å belyse. Originaltekstene danner i stor grad i det materialet som de nye tekstene tar utgangspunkt i. Kombinasjonen av nye tekster og primærkilder gir bladet konsistens og dybde både tematisk og historisk. 

Kristin Gjesdals artikkel «Ånd i masse og materie» er en klar og spennende innføring i Hegels arkitekturfilosofi, der hun både viser til hans kilder og knytter forbindelser til Descartes, Bataille, Loos og Wittgenstein. Som referanse presenteres Hegels egen tekst «Arkitekturen» fra 1835 i bladets del 2.

I artikkelen «Den estetiske reduksjon» gjør Mari Hvattum i egne ord «en arkitekturteoretisk rundreise omkring (... et mulig…) oppgjør med postmodernismens kvasifilosofiske arkitekturtenkning (…og…) hva den proklamerte returen til ’verket selv’ innebærer». Hvattum tar utgangspunkt i kunsthistorikeren Karl Bötticher (1806–1899) og arkitekten Gottfrid Semper (1803–1879) som begge er representert blant klassikerne i del 2. 

Christian Hermansen gir en innledning om Ildefonso Cérda (1815–1876) og hvordan han etablerte den moderne urbanismen som vitenskap. Blant originaltekstene presenteres et utdrag av Cerdàs Teorià General de la Urbanización (Madrid 1867). Dag T. Andersen skriver om John Ruskin (1819–1900), og Ruskin selv presenteres med utdrag fra The Seven Lamps of Architecture (London 1882). Anders C. Munch skriver i artikkelen «At tænke stil» om stilbegreper og kulturkritikk i Wien omkring 1900 slik disse ble diskutert av Adolf Loos, Ludwig Wittgenstein, men også Nietzsche og den mindre kjente kunsthistorikeren Alois Riegl. De øvrige klassikerne i del 2 av bladet er Karl Bötticher (1806–1899), Hermann Broch (1886–1951), Le Corbusier (1887–1965) og Theodor Adorno (1903–1969).

I innledningen til bladet omtaler temaredaktørene Mari Lending og Kristin Gjesdal 1800-tallet som en tid der «arkitekturen fremdeles lot seg tenke med, ikke bare om». Og så langt gir lesningen et rikt bilde av periodens tenkning både om og med arkitektur. Med Thomas McQuillans artikkel «Platomatikk. Om Platons maskiner hos Le Corbusier» bringes leseren over i det 20. århundre. McQuillan diskuterer den filosofiske bakgrunn for LCs bruk av begrepet ’maskin’ (for eksempel machine à habiter), og han analyserer begrepets posisjon i forholdet mellom arkitekturens poesi og teknologi generelt. 

Arkitekturteori kan innenfor en «verksnær arkitekturforståelse» (Hvattum) betraktes som et bindeledd mellom tenkning om og tenkning med arkitektur. Når vi leser McQuillans artikkel, er det en glede å se at det blant yngre forskere, til tross for eventuell «teoribakrus» (Hvattum), fortsatt er noen som arbeider ut fra den mulighet at forbindelsen mellom tanke og iverksettelse ikke behøver å være aporetisk for å være skapende. McQuillan selv uttrykker det slik: «Sannhetssøkeren som sådan er igjen blitt sannhetsskaperen.»

Vi har opplevd mange lukkede posisjoner og uåpnede debatter både i det teoretiske arbeidet og i tenkningen om og med arkitekturen mot slutten av det 20. og i begynnelsen av det 21. århundre. Skal vi bearbeide arven fra 1990-årene på en seriøs og kritisk måte, eller skal vi ligge stille og håpe at «bakrusen» gir seg? Og: Når skal vi våge en uforbeholden diskusjon om vårt forhold til det moderne og det postmoderne, til arven etter Heidegger og dens forhold til stedsteorien og til den lokale, regionale, poetiske modernismen?

Å tenke om og med arkitektur
Ole Møystad
Ole Møystad er post doktor-stipendiat ved senter for eiendomsutvikling og -forvaltning ved NTNU. han har tidligere undervist på AUB i Beirut og underviser…les mer
Å tenke om og med arkitektur
Publisert på nett 30. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.