An art of actions
  • Tittel: Encounters: Architectural Essays
  • Forfatter: Juhani Pallasmaa. Redaktør: Peter MacKeith
  • Utgivelsesår: 2005
  • Forlag: Rakennustieto Publishing
  • Antall sider: 384

Juhani Pallasmaa er en nestor i nordisk arkitekturtenkning. Gjennom en mannsalder og vel så det (Pallasmaa fyller 80 år i 2006) har han praktisert, diskutert, og reflektert over arkitektur. Et utvalg slike refleksjoner foreligger nå på engelsk i samlingen Encounters: Architectural Essays

Samlingen omfatter essays fra 1977 til 2003: en rik produksjon med en bemerkelsesverdig tematisk kontinuitet. For selv om Pallasmaa befatter seg med alt fra psykoanalyse til billedkunst og beveger seg i genre fra bygganmeldelse til filosofisk drøfting, forblir hans ærend uforandret: å vitne om arkitekturens fundamentale betydning for menneskers liv og livsverden. 

Samlingen er ikke kronologisk, men tematisk ordnet, og essayene er gruppert under løse, assosiative tema som ‘Sensing’, ‘Inhabiting’ og ‘Reflecting’. Overskriftenes verb-form rimer godt med Pallasmaas grunnholdning til arkitektur. Som han skriver: «Being active confrontations and encounters, all basic architectural events have a verb-form rather than noun-form. Archi­tecture is fundamentally an art of actions, not forms.»1 Det er arkitektur som handlingsrom som opptar Pallasmaa: arkitektur som ramme for våre liv, handlinger og hendelser. I åpningsintervjuet med samlingens redaktør Peter MacKeith, sier han blant annet: «Architecture frames human existential experience and provides a horizon of understanding. As architects, we do condition others’ lives: this definitively projects a decisive ethical dimension onto our work.»2 Det er en slik etisk dimensjon som forfølges i denne samlingen.

Pallasmaa er interessert i arkitekturens betydning som ramme og horisont snarere enn som et autonomt estetisk fenomen. Denne grunnholdningen bringer ham i stadig konfrontasjon med etablerte arkitekturteoretiske posisjoner gjennom de siste tiårene. Motstanderne endrer seg over tid. Hans 70- og tidlig 80-tallstekster domineres av et oppgjør med senmodernismens teknologidyrkende agenda. Senere 80-talls-essay kritiserer postmodernismens forhastede analogi mellom arkitektur og språk: «To contribute to the understanding of architectural communication, the linguistic analogy must be based on a deeper conception of the nature of language and the relationship between language and culture. Used superficially, the analogy serves only to distort our views of architecture as an art.»3 Dette ble skrevet allerede i 1980, og representerer en used­vanlig framsynt kritikk av den arkitektoniske postmodernismens ‘linguistic fallacy’. De senere essayene, fra 90-tallet fram til i dag, presenterer kritiske refleksjoner over samtidsarkitekturens selvrefererende og estetiserte arkitekturideal. Som Pallasmaa skriver i «Towards an Architecture of Humility» fra 1998:

«Architectural publications, criticism, and even education are now focused relentlessly on the enticing visual image. The longing for singular, memorable imagery subordinates other aspects of buildings, isolating architecture in a disembodied vision. As buildings are increasingly conceived to be confronted through the eye rather than the entire body – as the camera becomes the ultimate witness to and mediator of architecture – the actual experience of a building, of its spaces and materials, is neglected. … We become voyeurs obsessed with visuality, blind not only to architecture’s social reality but also to its functional, economic, and technological realities, those which inevitably determine the design of buildings and cities. Our detachment from experiental and sensory reality maroons us in theoretical, intellectual, and conceptual realms.»4

Pallasmaa advarer mot å se arkitektur som bilde eller tegn, og søker i stedet en forståelse av arkitektur som kroppsliggjort mening. Byer og bygninger gjennomsyres nødvendigvis av en kulturhistorisk så vel som individuell historisitet og hukommelse. Arkitektur utgjør dermed en horisont som er med på å definere menneskets livsbetingelser. Han deler dette perspektivet med andre fenomenologisk orienterte arkitekturtenkere, bl.a. Christian Norberg-Schulz, Pallasmaas eksakt samtidige. I motsetning til CNS med sine fundamentalontologiske betraktninger, vokter Pallasmaa seg imidlertid vel for å gå filosofene i næringen. Han henter sine kilder først og fremst fra litteratur, billedkunst og film, med referanser som spenner fra Victor Hugo til Edward Hopper og fra Piero della Francesca til Andrej Tarkovskij. Materialet er rikt og interessant, og Pallasmaa framstår med en i nordisk sammenheng sjelden kulturhistorisk dannelse. Når refleksjoner fra et langt liv samles, er det imidlertid ikke bare en beundringsverdig tematisk kontinuitet som kommer fram. Det gjør også, med ubarmhjertig tydelighet, alle de eventuelle ‘hangups’ en forfatter måtte ha. For Pallasmaas vedkommende er det særlig hangen til medisinsk metaforikk som gir tekstene et til tider ufrivillig komisk skjær. Samtidsarkitekturen blir flittig diagnostisert med alt fra autisme til nekrofili – betegnelser som går igjen med jevne mellomrom i samlingen. Forfatteren kan neppe klandres for dette; alle som skriver, har vel en samling figurer og metaforer som utgjør ens uunnværlige tankemessige verktøykasse. Redaktøren kunne nok imidlertid vist større omtanke i sammenstillingen og bearbeidelsen av tekstene, selv om det bedyres at de mange gjentagelsene er «entirely intentional».5 Samlingen er for øvrig vakkert produsert med ørsmå, men utsøkte illust­rasjoner og et godt noteapparat.

Pallasmaa er en arkitekturteoretiker som erkjenner teoriens armod og en arkitekturkritiker som advarer mot kritikkens hegemoni: «Avant garde architecture today presents itself as a form of cultural critique rather than a response to a social commission. But such forms of critique imply distance and enstrangement,» skriver han.6 Dette er uten tvil en betimelig påminnelse i en tid som tar alle kulturfenomeners ‘kritiske’ potensiale for gitt. Sitatet kan dessuten stå som en påminnelse om Pallasmaas stadige aktualitet som arkitekturtenker – en posisjon som bekreftes og befestes av essaysamlingen Encounters.  

Noter
  1. Melancholy and Time, 1995, s. 319
  2. Landscapes. Juhanni Pallasmaa in conversation with Peter MacKeith, s.19
  3. The two Languages of Architecture, 1980, s. 27
  4. Towards an Architecture of Humility, 1998, s. 193
  5. Peter MacKeith, «Editor’s Note», s. 351.
  6. From Metaphorical to Ecological Functionalism, 1993, s.180
An art of actions
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
An art of actions
Publisert på nett 20. september 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.