Animate form
  • Tittel: Animate form
  • Forfatter: Greg Lynn
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: Princeton Architectural Press
  • Antall sider: 203

En av de debattanter som savnes i The Virtual Dimensjon, er Greg Lynn. Han har skrevet et stort antall artikler og forelest ved en rekke arkitektskoler, blant annet på AHO, og har nylig utgitt boken Animate form.

Essayet som bærer bokens navn, er et polemisk angrep på en arkitekturpraksis som Lynn mener er konserverende. «Animasjon er et begrep som skiller seg fra, men ofte forveksles med bevegelse. Mens bevegelse innebærer forflytning og handling, impliserer animasjon utviklingen av form og de formgivende krefter.» «Det som gjør animasjon så problematisk for arkitekter, er at de innen sitt fag har opprettholdt en etikk basert på det statiske.» «Mer enn å skape klimakontrollerte rom forventes arkitekter å bidra til permanens i kulturen. Denne forkjærligheten for tidløshet er nært knyttet til interessen for formal renhet og autonomi.» «Å utfordre disse tenkemåtene ved å introdusere modeller og verktøy som ikke er statiske, vil ikke true faget, men bringe det framover.» «Arkitektur er det siste tilfluktssted for medlemmer av jorda-er-flat-foreningen» (min oversettelse). 

Lynn hevder at både tid og gravitasjon har blitt håndtert etter forenklede og foreldete modeller. Det abstrakte rom der formgiving finner sted, oppfattes tradisjonelt som det nøytrale og statiske system av kartesianske akser og koordinater. Innenfor dette bestemmes form gjennom oppbygging og sammenstilling av punkter, linjer, flater og volumer. Ved å introdusere dynamikk i form av påvirkende krefter, felter og strømmer, skapes et aktivt rom for design. Utformingen av et seilbåtskrog fremholdes som eksempel på dette. Skroget skal ikke skifte form under bruk, men i formingsøyeblikket er en bevisst kreftenes vekslende påvirkning på det objektet som formes. Landskapsgeometri kan på samme måte betraktes som en påvirkende kraft med varierende styrke og retning. 

Arkitektenes tegneredskaper har også lagt restriksjoner på formgiving. DAK-systemene åpner for formsvar basert på mer avansert matematikk. Samtidig er det utviklet programmer spesielt innrettet mot modellering av objekter i bevegelse. Lynn legger vekt på at arkitektene skal utvikle en intuitiv forståelse av hvordan form utvikles ved hjelp av disse nye redskapene. De skal ikke utstyres med kunstig intelligens for automatisk arkitekturproduksjon. De avanserte modelleringssystemene kan ifølge forfatteren sammenlignes med et kjæledyr. Det temmes gjennom avl og opplæring, men introduserer likevel et element av villskap i tilværelsen. Her må det bemerkes at det er nettopp slik arkitekten oppleves av sine oppdragsgivere. De vil neppe bli beroliget når den delvis dresserte arkitekt annonserer at han eller hun vil prosjektere ved hjelp av sitt halvville datasystem. 

Gjennom de vedlagte prosjektene illustrerer Greg Lynn sin strategi for utvikling av form. Felles for prosessene er at de starter med et tomt rom som utsettes for krefter basert på en analyse av forhold på tomten eller i programmet. I utformingen av overdekning og belysning på en adkomstrampe til en bussterminal definerte Lynn påvirkende krefter fra busstrafikken på rampen og biltrafikken på gaten under. Deretter ble partikler sendt inn i disse kraftfeltene. Partiklenes baner ble registrert, og langs disse kastebuene ble hovedkonstruksjonene etablert som kontinuerlige rør. Over dette systemet spente Lynn duker som også skulle tjene som projeksjonsflater. Resultatet er en uhyre kompleks struktur der parabelformen gir stabilitet. I et eneboligprosjekt på Long Island var utgangspunktet det samme. Ulike elementer på tomten, som for eksempel et tre, et nabohus og fundamenter fra et eksisterende hus ble tillagt tiltrekkende eller frastøtende krefter. Deretter ble partikler introdusert i kraftfeltene, og deres bevegelser kartlagt. Da en søkte å bygge inn disse mønstrene i en tredimensjonal form, var resultatet for kaotisk til å gi et godt grunnlag for videre formutvikling. Gradvis måtte flere restriksjoner innføres i form av konstruksjoner med begrenset bevegelighet og en H-formet plan som oppdragsgiveren i utgangspunktet hadde ønsket seg. Til slutt kunne Lynn etablere en rekke prosjektalternativer med ulike grader av deformasjon i forhold til en regulær og upåvirket utgangsform. Dette siste eksemplet er mest interessant fordi det har et samspill av en rekke påvirkende systemer som vi kjenner fra prosjekteringssituasjonen. 

Greg Lynn henter argumenter og innspill til sitt resonnement fra mange fagfelter. Han har rett i at tegneredskapene og våre nedarvede eller selvutviklede preferanser påvirker søkingen etter form. Vi bør derfor stille oss åpne overfor de studiene han presenterer. Noen av prosjektene er i ferd med å bygges, og da vil diskusjonen kunne føres på et nytt grunnlag. Presisjonen og åpenheten i Lynns fremstilling burde legge forholdene godt til rette for en slik dialog. 

Jeg har tre innvendinger mot boken. Den første er at de krefter som Lynn setter i sving for å påvirke form, er preget av enkle analogier knyttet til tiltrekning og frastøting. Dette kjenner vi fra tidlige systemer for funksjonsanalyse. Spesielt når det kommer til funksjonelle sammenhenger, har slike metoder en tendens til å reprodusere tidligere skjemaer. Jeg synes for eksempel at prosjektet for opera i Cardiff har et umiskjennelig preg av å være et tredimensjonalt boblediagram. For å få bredere relevans må kraftbegrepet omfatte kulturelle, organisatoriske, økonomiske og produksjonstekniske påvirkninger. 

Det andre ankepunktet er at mange av prosjektene preges av at konstruksjonene kommer inn sent i prosessen, og da som et rent formunderstøttende apparat. Det blir animate form, ikke animate architecture. Det finnes mange eksempler på at en bevisst dialog med konstruktive systemer tilfører prosjektet avgjørende muligheter og kvaliteter, og vel å merke uten den rettvinklethet som Lynn avskyr. Som eksempler kan nevnes Calatravas prosjekter, Utzons momentdragere og Rem Koolhaas' utnyttelse av vierendeeldragere i prosjektet for kunst og mediateknologi i Karlsruhe. 

Den tredje motforestillingen er at Lynn er analytisk og kritisk i vurderingen av tradisjonelle redskaper og fremgangsmåter, men han tar ikke sine egne hjelpemidler opp til diskusjon. I siste del av boken opplyser han at prosjektene er sponset av Silicon Graphics (maskiner) og Alias/Wavefront (programmer). Det ville være interessant å høre om programmenes innebygde begreper, metaforer og prosedyrer har påvirket Lynns tenkning og hans designpraksis. Greg Lynns prosjekter tyder på at han har klare formale og arkitektoniske preferanser. Jeg har en fornemmelse av at han i Alias/Wavefronts formbare «metaballs» har funnet et miljø for utvikling av former som han liker, og som kan sies å harmonere med ideer om kontinuitet og flyt, fritt for kontrollerende hierarkier og enkel dialektikk. 

Det har forundret meg at så mange av de arkitektene som har søkt ny form i det restriksjonsløse, virtuelle rom, er kommet tilbake med så like funn. Det ville være en stor skuffelse om letingen etter det nye skulle ende opp i en annerledeshetens uutholdelige ensartethet.

Animate form
Marius Nygaard
Marius Nygaard er prosjektleder i Wood Be Better-prosjektet (WBB), Arkitekt MNAL og professor emeritus ved AHO.
Animate form
Publisert på nett 26. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.