Arkitektur i Norge – Årbok 2002
  • Tittel: Arkitektur i Norge. Årbok 2002,
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Norsk Arkitektur­museum, Bonytt AS,

Hvert år siden 1989 har Norsk Arki­tekturmuseum (NAM) i samarbeid med forlaget Bonytt gitt ut årboken Arkitektur i Norge. Denne imponerende rekken av arkitekturårbøker er et beundringsverdig tiltak fra et lite museum med anstrengt økonomi og kun fem faste ansatte, hvorav tre sitter i årbokens redaksjon. Redaks­jo­nen har siden 1998 bestått av Ulf Grønvold (redaktør),  Birgitte Sauge (redaksjonssekretær) og Eva Mads­hus, samt Tore Giljane (Bonytt AS). 

Hva vil årboken være?

Arkitekturårboken skal ifølge redaktøren «både formidle historisk innsikt og skue til samtiden» (fra forordet i Årbok 1999). Bokens form og struktur har stort sett vært den samme i disse årene: Den 15. utgaven følger i samme spor som sine forgjengere. Årboken er ordnet i to avdelinger. Første del gir en oversikt over året som har gått, andre del kalles «His­torisk perspektiv». Tidligere har artikkelstoffet i del to gjerne vært samlet rundt et tema, for eksempel «Vår nasjonale identitet» (1992) og «Empire og 1920-klassisismen» (1994). I de siste årgangene har dette grepet vært benyttet i mindre grad.

Ifølge omslagsteksten rommer Årbok 2002 følgende: «Arkitektur i Norge inneholder en kavalkade over de viktigste bygningene fra 2001, rekapitulerer hendelser fra arkitekturens verden og presenterer kapitler fra vår nyere arkitekturhistorie: Bank­plassen 3, Schirmer og von Hanno, Oscarshall, Planetveien 12, Jensen & Skodvin og Magne Magler Wiggen». Slik setter årboken seg en ambisiøs og vanskelig oppgave: å være den oppdaterte kavalkade- og nyhetsrelaterte årboken for norsk arkitektur og i tillegg presentere arkitekturhistoriske emner.

Året som har gått – 2001

I bokens første del får vi en ryddig gjennomgang av aktuelle begivenheter i arkitekturens verden i året som har gått – måned for måned, sett med redaktørens blikk. Videre følger greie oversikter over utstillinger, publikasjoner, priser og konkurranser. Arkitekturutstillinger blir for øvrig lite publisert og omtalt i massemediene. I årboken kunne jeg derfor tenke meg flere illustrasjoner og mer omtale av utstillingene som både NAM og andre institusjoner rundt i landet produserer.

Byggkavalkaden innledes med «årets bygg», som dette året ikke overraskende ble Bibliotheca Ale­xandrina. For øvrig har 36 utvalgte norske bygninger ferdigstilt i 2001 fått plass i byggkavalkaden. Det oppleves som en mangel at bare vel halvparten av prosjektene presenteres med plan. Målet med kavalkaden har fra starten av vært at den skal «presentere de viktigste byggverkene, være en dokumentasjon og bli en referanse for ettertiden» (forordet i Årbok 1988). Jeg er imidlertid nysgjerrig på hvilke kriterier som ligger til grunn ved utvelgelsen. 

«Historisk perspektiv»

Årbokens andre del, «Historisk perspektiv», presenterer syv artikler, med tema fra både arkitekturhistorien og dagens arkitektur. Tre av artiklene tar utgangspunkt i aktuelle jubileer, mens to artikler er viet nålevende yngre, norske arkitekter.

Denne delen av årboken gir en glimrende mulighet for kunsthistorikere og arkitekter til å publisere ar­tikler innen sitt forskningsområde eller med utgangspunkt i museets egne samlinger. Søkelys settes på «glemte områder» i vår arkitekturhistorie. Kanskje redaksjonen tåler å bli utvidet med eksterne kunsthistorikere og arkitekter?

2001 var som kjent det store «Grosch-året». 200-årsminnet for Chr. H. Grosch’s fødsel ble blant annet feiret med bokutgivelse og utdeling av den første Grosch-medaljen til Sverre Fehn. I årboken gjengis talene som Gordon Hølmebakk (forlagsmann og styremedlem i Groschselskapet) holdt ved disse to anledningene, en om Grosch og en til Fehn – velrettede taler for dem som var til stede, og nå tilgjengelig for dem som gikk glipp av begivenhetene. Men har disse talene egentlig en berettiget plass i denne historiske delen av årboken? Kanskje de heller burde vært plassert i årbokens første del.

I kjølvannet av jubileet bestemte regjeringen at Norsk Arkitektu­r­museum skal flytte til Bankplassen 3, den eldste Norges Bank-bygningen i Oslo, tegnet av Grosch. Årboken bringer derfor en kort beskrivelse av prosjektet for omgjøring av den gamle bankbygningen med en ny paviljong i hagen. Teksten er skrevet av arkitekten selv, Sverre Fehn, og er ledsaget av tegninger og modellfoto. Arkitek­tens disposisjon og intensjoner for prosjektet er interessant å lese for dem som følger arkitekturmuseets utvikling, men igjen undrer jeg meg over den redaksjonelle linje. Hvorfor er denne presentasjonen plassert under «Historisk perspektiv»?

Kunsthistoriker Ole Petter Bjerkek åpner sin artikkel «Fra Tysk­land» nettopp med å etterlyse kildelitteratur innen norsk arkitekturhistorisk forskning som gjengir arkitektenes tekster og tegninger; han savner dessuten sammenfattende arkitektmonografier. Bjerkek har forsket på de tyskfødte arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, som etablerte seg i Norge og bidro til å legge grunnlaget for en nyskapende og selvstendig norsk arkitektur fra annen halvdel av 1800-tallet. Omkring 1850 var inspirasjonen fra de tyske arkitektene Schin­kel, von Klenze og Chateau­neuf særlig sterk i Norge, og forfatteren drøfter en rekke norske bygninger med trekk influert av de nevnte arkitekter. Bjerkeks meget grundige og innsiktsfulle artikkel gir en rekke interessante opplysninger. Artikkelen er utstyrt med et noteapparat, men mangler dessverre noen referanser. Har rett og slett litteraturlisten falt ut?

Lystslottet Oscarshall kunne feire 150-årsjubileum i 2002, og tidligere slottsforvalter, arkitekt Thomas Willoch, bidrar med en artikkel der han med formidlingsglede forteller reflektert om dette underlige drømmeslottet eller den «eksotiske even­tyrfuglen» ved Frognerkilen, tegnet av Johan Henrik Nebelong, den danske arkitekten som kom til å bo 13 år i Norge. Artikkelforfatteren har naturlig nok grundige kunnskaper om emnet og plasserer oppdragsgiver, bygning og arkitekt inn i samtidens kontekst på en forbilledlig måte. Artikkelen var morsom å lese, og jeg vil anta at mange vil ha glede av den – både leg og lærd. Selv ble jeg fristet til å avlegge Oscarshall et nytt besøk til sommeren, utstyrt med nye kunnskaper om lystslottet.

Nok et jubileum danner utgangspunkt for artikkelen til Birgitte Sauge – kunsthistoriker og arkivleder ved NAM. Det er snart 50 år siden Planetveien 12 ble oppført, og Sauge omtaler NAMs nylig utførte arbeid med å dokumentere denne eksperimentelle boligen til Arne Korsmo og Grete Prytz (senere Kittelsen). Enkelte endringer har blitt foretatt, men huset er meget godt bevart og fremstår som et av hovedverkene i norsk etterkrigsarkitektur. Siktemålet med NAMs studie av huset var å beskrive og nyfotografere huset, samt om mulig å tidsbestemme endringer. Original dokumentasjon og arbeidstegninger har også blitt sikret og gjøres nå tilgjengelig for interesserte. I artikkelen presenteres noe av den nyinnhentede informasjonen med fokus på de spesielle interiørløsningene som kjennetegner huset. Artikkelen retter oppmerksomheten mot et spennende, men fortsatt lite utfors­ket tema; den tidlige etterkrigstidens arkitektur – og problematikken i forbindelse med bevaring av bygninger fra vår nære fortid.

Artikkelen har fått åtte sider i årboken, men det som presenteres av nye opplysninger om Planetveien, er imidlertid plassert i billedteks­tene. Her siteres det også fra det vi skjønner er Korsmos egen presentasjon av huset i Byggekunst i 1955, etterfulgt av kommentarer til de

endringer som er gjort. Jeg savner presise referanser til sitatene. Huset, som tidligere stort sett bare var kjent blant arkitekter, har i den senere tid blitt omtalt og presentert i flere tidsskrifter og aviser. I en artikkel om Planetveien i NAMs årbok hadde det derfor vært morsomt å få en mer utdypende presentasjon av den nyinnhentede informasjonen.

Fra og med 1999-årboken har det blitt tatt med mer «samtidsstoff», og flere arkitektkontorer ledet av relativt yngre arkitekter har blitt presentert i de siste årgangene. I år har turen kommet til Jensen & Skodvin og Magne Magler Wiggen. Ulf Grønvold gir en grei og oppsummerende presentasjon av Jan Olav Jensens og Børre Skodvins karriere og produksjon, fra det tidlige studentarbeidet Leprahospitalet i Lasur (Jensen i samarbeid med Per Chris­tian Brynildsen) til det foreløpige høydepunkt, Mortensrud kirke. Andre interessante, men urealiserte prosjekter er også tatt med. Artikke­len gir oss et portrett av arkitektkontoret og dets virksomhet, og vil i fremtiden ha dokumentasjonsverdi. De to referansene som er markert i teksten, klarte jeg ikke å finne, så de må ha falt ut.

Mens Jensen & Skodvin kom på alles lepper våren 2002, fikk Magne Magler Wiggen stor offentlig oppmerksomhet allerede i 1998 med den mobile boligen Fhiltex-x – anvendt som utstillingspaviljong for Form 98 i Oslo. Flere norske og internasjonale tidsskrifter har presentert MMWs prosjekter. Kunst­historikeren Siri Skjold Lexau undersøker i artikkelen «Nomadisk arkitektur» Wiggens interesse for eksperimentering med materialbruk, mobilitet og fleksibilitet. Overrask­en­de, men interessant, trekker hun linjer fra Wiggens arbeider helt tilbake til Antoine Laugiers og Gottfried Sempers tenkning på 17- og 1800-tallet, men også til, mer nærliggende, engelske The Independent Group (IG), Kenzo Tange og Archigram, som var aktive på 1950- og 1960-tallet. Jeg ser berøringspunktene mellom disse og Magne Magler Wiggen, men tror jeg hadde fått bedre tak i forbindelsen hvis forfatterens assosiasjoner hadde blitt mer utdypet. Fenomenet/begrepet «the mecanomorphic eroticism» hadde for eksempel fortjent en note.

Jeg setter pris på at årboken presenterer artikler om den yngre generasjonen norske arkitekter og dagens arkitektur. Selv synes jeg det kan være problematisk å plassere arkitekter som er i slutten av 30-årene og i begynnelsen av 40-årene, inn under overskriften «historisk perspektiv». Personlig ville jeg hatt glede av flere artikler om temaer innenfor det området som også er arkitekturmuseets hovedanliggende, nemlig det 20. århundres arkitektur.

Layout, kvalitet på billedgjengivelser og plantegninger er alfa og omega når det gjelder presentasjon og formidling av arkitektur. Bokens utstyr er påkostet og solid, den tåler sannsynligvis å bli bladd i år etter år. Den gir et ordentlig og skikkelig inntrykk, dette setter også forventninger til innholdet. Selv hadde jeg foretrukket en noe «lettere» innpakning, som kanskje også kunne ha bidratt til at boken ble noe rimeligere. Årbokens forside og layout synes jeg fortsatt er noe tung og «traust», og kan tjene på å bli mer spenstig. Men jeg setter også pris på den kontinuiteten årboken representerer, og den passer dessuten fortsatt fint inn i bokhyllen sammen med de andre 14 årbøkene. Hver for seg og til sammen bidrar Arkitekturårboken til viktig dokumentasjon av både dagens norske arkitektur og vår arkitekturarv – og fungerer som et oppslagsverk. Slik er årboken unik, noe lignende finner vi for eksempel ikke i våre nordiske naboland. Derfor hadde en ekstra runde korrektur vært å anbefale. Da kunne man unngått de manglende referansene og de meget få, men litt uheldige «trykkleifene», – vi savner f.eks. e’en i Niels Torp. 

Arkitektur i Norge – Årbok 2002
Perann Sylvia Stokke
Perann Sylvia Stokke er arkitekturhistorikerog arbeider som prosjektleder ifagavdelingen i Norske arkitekters landsforbund.
Arkitektur i Norge – Årbok 2002
Publisert på nett 29. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.