Arkitektur i Norge   – NAM’s årbok 1997
  • Tittel: Arkitektur i Norge Årbok 1997
  • Forfatter: Norsk Arkitekturmuseum
  • Utgivelsesår: 1997
  • Forlag: Norsk Arkitekturmuseum, Bonytt AS, Oslo

Årets Arkitektur i Norge er den 10. av Norsk Arkitekturmuseums (NAM)  årbøker. Det kan derfor være verdt å stoppe opp et øyeblikk og se på hva NAMs årbok er. Er det en årbok innen den tradisjonelle rammen, eller er det noe annet, noe arkitektene har gitt en egen definisjon? Og hva er en årbok for et museum?

En rekke museer og foreninger utgir årbøker. Fortidsminneforenin-gen har f.eks. utgitt årbøker i 151 år (sannsynligvis den eldste kontinuerlig utgitte årboken i Norge). Det blir også utgitt en rekke årbøker av mindre museer og historielag, såkalte bygdebøker. I de senere årene, takket være offsetteknikken, har disse årbøkene blitt rimelige og ofte utstyrt med forbausende godt billedmateriale. 

Som navnet indikerer er dette en publikasjon som kommer ut én gang per år, og som presenterer hva som har skjedd det siste året. Årbøkene for museene hadde ofte som basis årsmeldingen, supplert med artikler fra siste års aktiviteter. Dette utviklet seg til å bli et forum for faglige artikler av forskjellig slag, og etter hvert forsvant selve årsmeldingen fra årboken. Det ble en ren fagpublikasjon. 

Årbøkene fyller en viktig funksjon ved å gi mulighet for publisering av fagstoff innenfor institusjonens arbeidsområde. De enkelte museer, lag og foreninger har sin egen fagprofil, til dels geografisk definert, og den enkelte fagartikkel kan finne sitt publikum. Dels har den enkelte årbok samlet artikler innen et nærmere konkretisert tema, en ramme, eller den har en «åpen ramme» med ulike artikler innen det generelle fagområde.

Arkitektur i Norge er en årbok innenfor denne definisjonen – med de muligheter for eget uttrykk som ligger i dette.

NAMs første årbøker hadde som formål å dokumentere og kommentere det som skjer i arkitektur og planlegging i Norge. Arbeidsmåten var kommentarartikler på dagens situasjon og byggkavalkade/årets begivenheter. Hver årbok hadde ett tema: 1988: byen i omforming, 1989: boligen, 1990: kommunikasjoner, 1991: sport og arkitektur, 1992: vår nasjonale identitet. Fra 1993 ble layouten endret, NAM fikk ny leder (direktør), egne lokaler etc. Temaopplegget ble forlatt, men oppdelingen av boken i de to hoveddelene er beholdt.

Ulf Grønvold anbefaler boken slik i årets salgsfolder: «Boken gir en oversikt over de viktigste bygningene i året som har gått, rekapitulerer små og store hendelser fra arkitekturens verden og presenterer kapitler fra nyere norsk arkitekturhistorie. Boken Arkitektur i Norge knytter de nære begivenheter sammen med de lengre utviklingslinjer. Samtid og fortid i sam-me bok. Hver høst kommer en ny utgave. En ny sten i muren til et fundament for å vurdere hvor norsk arkitektur kommer fra og hvor den beveger seg.»

Reportasjedelen for 1996 omtaler og refererer de viktigere hendelsene i Norge innen arkitektur generelt og fra museets egne aktiviteter. Den inneholder en opplisting av publikasjoner, priser, utmerkelser og konkurranser, og en «byggkavalkade» med eksempler på utførte byggverk i 1996. Artikkelsamlingen «Historisk perspektiv» har fem artikler om forskjellige spredte emner.

Årets Arkitektur i Norge er ingen temabok. Det er en artikkelsamling. Artiklene i årboken blir fort springende, boken kan bli for fragmentarisk. Tema-årbøker gir en roligere presentasjon, noe jeg foretrekker. Ved å velge temalinjen risikerer man selvfølgelig at enkelte artikler ikke kan publiseres straks, men vil måtte vente til et senere år. For ikke å måtte vente for lenge kan dette imøtekommes med «åpen ramme» innimellom.

Jeg synes at NAMs årbok i sterkere grad burde bli stedet hvor arkitektene ville finne det naturlig å presentere forskningsartikler. Det er stadig flere som gjennomfører dr.arch./dr.ing.-studiet. Vi får etter hvert flere kompetente forskere innen vårt fag. Noen av disse arbeider også innen det historiske temaet, museets arbeidsområde. Det gjøres også forskningsarbeid av arkitekter utenfor de formelle forskningsmiljøene. Kvaliteten på artik-lene vil variere med den enkelte forfatter/forsker, men det er opp til redaksjonen å holde kvaliteten på et nødvendig høyt nivå (med bistand av faglige rådgivere innen spesialområder).

Årboken er ikke Byggekunst, den er ikke et tidsskrift. Årboken skal presentere stoff innen museets arbeidsområde. Dette omfatter også samtiden (SAMDOK), altså kan man fort komme i et konkurrerende forhold til presentasjo-ner i Byggekunst. Årboken bør forsterke sin egenart, bl.a. ved å gå dypere i stoffet og tillate lengre artikler.

Når dette er sagt, liker jeg hovedprinsippet i årboken med sin inndeling i reportasjedel og «historisk perspektiv». Det er god billedgjengivelse og presentasjon i boken. Men forsiden synes jeg er direkte dårlig. Her kunne det være på sin plass med en ny design.

Reportasjedelen

Jan Carlsens «Et år har gått» er en gjennomgang av enkelte highlights i hver av årets måneder. Det er en klar og godt skrevet gjennomgang. Få punkter er tatt med, enkelte vil kanskje savne sin viktige begivenhet, men dette er altså Jan Carlsens opplevelse av året.

Jeg likte Ulf Grønvolds presentasjon av Tveit-Hagen-Lein, «unge, lovende arkitekter», fra utstillingene i Galleri Falsen. Dette ble en smakebit, og jeg fikk straks lyst til også å se gjengitt de prosjektene som hadde vært utstilt (– jeg som bor i provinsen).

I år fremheves NAMs permanente utstilling som ble åpnet i beretningsåret: «Historiens hus  – norsk arkitektur gjennom 1000 år». Ikke unaturlig gjengis først statsråd Åse Klevelands åpningstale. Deretter har Jürgen Kiehl en god omtale av utstillingen. Han betegner den som en viktig utstilling og påpeker at den i sin form er noe så unikt og nytt innenfor internasjo-nal utstillingspraksis at kolleger fra andre arkitekturmuseer allerede har vært på besøk for å lære. «Historiens hus» får frem at historien om arkitekturens utvikling også er historien om menneskets utvikling og tilpasning i vår stadig skiftende verden, ifølge Jürgen Kiehl.

Jeg synes også at dette er en imponerende godt laget utstilling, ikke minst tatt i betraktning det lille utstillingsarealet som var til disposisjon. Jeg kan allikevel ikke la være å si at jeg synes det er feil at Nord-Norge bare er representert med fire eksempler fra alle disse 1000 år (Bodø med BSR-perspektiv fra 1943 og tre andre, nyere eksempler). Nord-Norge var en viktig del av Norge også før dette, f.eks. var Vågan beskrevet omkring år 1200 som den ene av de tre byene i Norge!

Byggkavalkaden setter jeg stor pris på. Jeg synes kavalkaden har en fin form, og føler også at utvelgelsesredaksjonen greier å favne tilstrekkelig bredt i sitt materiale.

«Historisk perspektiv» 

Det er et viktig tema Anne Grete Ljøsne tar opp i sin gode artikkel «Arv og tolkning. Vår gamle trearkitekturs skjebne». Hun ser på den gamle byggekunsten rundt om i bygdene og etterlyser vår dypere forståelse for verdiene i denne arven. Hun fastslår at vårt verdisyn i sterk grad er tidstypisk. Bare unntakelsesvis har enkeltpersoner greid å se temaer ut over det gjengse i tiden. Dagens formulering om stedstilpasset byggeskikk, med byggeskikkutvalget fra 1982 og landsbygdkampanjen i 1988, har ikke gitt dypere forståelse av den gamle byggekunsten. I dag dominerer turistnæringen, og arkitekturarven er bare blitt et nasjonalsymbol. «Hvor blir det av de arkitektoniske verdiene?» spør Anne Grete Ljøsne. Hun understreker at erkjennelsen av disse verdier ligger i byggverkets relasjoner til naturomgivelsene. Landsbygdens gamle trearkitektur er ikke tidsorientert i vår mening av ordet, den er steds-orientert. Den uttrykker egenarten ved sted og naturomgivelser, sier hun. Jeg ser frem til flere spennende artikler fra Anne Grete Ljøsne.

Camilla Gjendem ser på NAMs nyervervelse: tegningssamling fra arkitektene Bjercke og Eliassen. Det er selvfølgelig interessant å bli kjent med museets samlinger, men artikkelen burde vært plassert i den delen av årboken som tar for seg årets hendelser. Her blir artikkelen for fragmentarisk. Stoffet krever en utdypning, f.eks. av ett prosjekt eller et tema. Slik artikkelen her er laget, savnes faktisk en oversikt over hvilke prosjekter som inngår i tegningssamlingen.

Espen Johnsen og Eirik Bøe ser på «Universitetet på Blindern 1926–36, fra konkurranse til kulturvern». Det er alltid interessant å lese om overganger mellom stilperioder. Her er det utviklingen fra nyklassisisme til funksjonalisme som belyses på en god måte. Bryn og Ellefsen ønsket å finne et mer tidstypisk uttrykk i de oppførte bygningene enn hva konkurranseutkastet viste. I dette eksemplet er det synd å se hvordan det spennende grepet fra konkurransen i 1927 i klar nyklassisistisk stil, med fine og varierte plassdannelser, nokså raskt blir svakere etter hvert som prosjektet bearbeides. Det synes som om den nye stilen ikke bare endrer bygningenes utforming, men også hovedgrepet på plassdannelsene. Johnsen og Bøe tar også for seg de enkelte bygningene. De avslutter med å beklage at interiørene i bygningene er tatt så dårlig vare på. De påpeker at bygningene er til låns, og den tilfeldige bruker må ikke helt uten sanksjoner rive bare for å følge tilfeldige moter og luner. «Vi kan ikke fortsette å basere statlig bygningsvern på menneskelig svikt.» Et betimelig rop!

Turid Vold tar for seg Vinmonopolets fabrikkbygning på Hasle fra 1933, hovedverket til arkitektene Otto V. Juell og Otto L. Scheen. Først en presentasjon av arkitektene. Så en fin gjennomgang av hva hun ser som norsk funksjonalismes fremste industribygning. Hun gjennomgår prosessen fra valg av arkitekt, og ikke bruk av arkitektkonkurranse, til gjennomføring – og den senere tids manglende forståelse for anleggets egenart. «Med sin lukkede og helstøpte karakter fremsto anlegget som et verdig monument over norsk alkoholpolitikk.» I dag er det lite igjen av det prisbelønte mesterverket til Juell og Scheen; tilbygg og end-ringer er ikke blitt utformet i sammenheng med anleggets karakter. Turid Vold synes at særlig den nye portkontrollen fra 1985 representerer det største stilistiske feilgrepet. Det er blitt en betongklump utformet som en landingsplattform for helikoptre, verken vakker eller funksjonell, sier hun.

I den siste artikkelen skriver Ingvar Mikkelsen om «Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm». Prosjektet ble gjennomført i årene 1948–52. Ingvar Mikkelsen siterer Knut Knutsen: «Kritikeren må kunne sette seg inn i hva som er tenkt og forsøke å forstå grunnlaget for byggverkets idé og utforming.» Ingvar Mikkelsen følger dette oppsettet nøye, og ender opp med sin vurdering. Artikkelen er noe tungt skrevet, men jeg forstår at han er sterkt grepet av anlegget: «Funksjonen eller handlingen danner sammen med en klar konstruksjon og gode materialer et meget vakkert spill av former og rom, og det så gjennomført at analogien til det wagnerske «Gesamtkunstwerk» ligger nær: den tilstrebede enheten av handling, musikk og bilde.» Etter denne sterke omtalen får også jeg et ønske om å oppleve bygningen.

På tross av til dels gode artikler savner jeg en temabok. Jeg savner muligheten for å gå dypere inn i stoffet. Arkitektur i Norge er en av de få mulighetene hvor forskningsmateriale direkte relatert til arkitektprofesjonen kan presenteres i en tilgjengelig form for den alminnelige MNAL-er – og det generelt interesserte publikum.

Gisle Jakhelln
Gisle Jakhelln (f.1942) er sivilarkitekt MNAL. Han har egen praksis i BOARCH Arkitekter AS i Bodø.
Arkitektur i Norge   – NAM’s årbok 1997
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.