Arkitektur på utstilling
  • Tittel: Place and Displacement: Exhibiting Architecture
  • Forfatter: Thordis Arrhenius, Mari Lending, Wallis Miller og Jérémie Michael McGowan
  • Utgivelsesår: 2014
  • Forlag: Lars Müller Publishers
  • Antall sider: 256

Noe er tydeligvis på gang i arkitekturdebatten når tre symposier med tittelen “Exhibiting Architecture” finner sted like etter hverandre. Place and Displacement: Exhibiting Architecture er en essaysamling hentet fra det første av disse, arrangert ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo i 2013. “Exhibiting Architecture” var også tittelen på to andre arrangementer i 2013 og 2014, ved Yale University i USA og Centre Pompidou i Paris. Det var et betydelig overlapp mellom bidragsyterne på de ulike symposiene, selv om alle tre var separate arrangementer og på ingen måte de eneste forumene eller publikasjonene som har tatt for seg temaet de siste to årene. Utvider du søket til “curating architecture” blir listen over konferanser, essays og bøker enda lenger. Denne strømmen av kritisk interesse for arkitektur som utstillingsemne – og i kuratering som en bokstavelig og metaforisk aktivitet – har nok en sammenheng med økningen av antallet arkitekturutstillinger de siste tiårene. Et stadig voksende globalt repertoar av verdensutstillinger, midlertidige paviljonger, biennaler og triennaler befester arkitekturens populære status i “opplevelsesøkonomien”. I denne konteksten har utstillingsproduksjon gått fra å være et spesialfelt til å bli en vanlig arena for kreativt arkitektarbeid.

Bidragsyterne i boken Place and Displacement minner oss på at forholdet mellom arkitektur og utstillinger ikke er noe nytt. Fra de tidligste framvisningene av arkitekturarbeid i et offentlig forum i 1700-tallets London og Paris, til fullskalamodellene på moderne verdensutstillinger og de eksperimentelle miljøene i 1900-tallets avantgarde, har arkitekturutstillinger en langvarig historie som plattform for kritisk debatt og kreativ eksperimentering. Historiker og kurator Barry Bergdoll, en av bidragsyterne i Place and Displacement, har observert at arkitekturutstillinger ikke bare reflekterer, men muliggjør framveksten av arkitektonisk modernitet. Bergdolls påstand reflekterer også det som er nytt ved arkitektur og utstillinger i dag: den bølgen med argumenter som ivrer for å se på arkitektur – eller design, teori, kritikk, historiografi eller bevaring – i en utstillings- eller framvisningssammenheng. For noen er ikke utstilling av arkitektur bare et spørsmål om design, eller et emne for kritiske eller historiografiske studier, men en måte å konseptualisere og utøve arkitekturteori, -historie og utforming på.

Place and Displacement: Exhibiting Architecture gir et glimt av noen av disse argumentene. Bidragene fra kuratorer og kunstnere, designere og konservatorer så vel som akademikere fra Europa og USA er delt inn i tre deler, som reflekterer over hver sin inngang til emnet: diskurs, som undersøker vekselvirkningen mellom utstillinger og arkitekturteori og –historie; institusjon, som utforsker den formative rollen utstillingsarenaene har; og sirkulasjon, som ser på de ulike protokollene – rettslige, tekniske, eller estetiske – som iscenesetter arkitekturens framtoning på trykk, i avstøpning, i faksimile eller som emne for restaurering og bevaring. 

Tanken om utstilling som et “sted for kritisk virksomhet” opptrer ofte, særlig i diskurs-delen av boken. Det avgrensede stedet som et galleri eller museum er, antyder forfatteren, frigjør ikke nødvendigvis arkitekturen fra faglige spørsmål. Felicity Scotts antyder i sin lesning av Electric Labyrinth, Arata Isozakis utstilling på Milanotriennalen i 1968, at det opphøret av institusjonell makt og institusjonelle krav som utstillingsarealer gir, kan gi muligheter til å avsløre politiske og økonomiske agendaer i en eksperimenterende kontekst og foreslå alternative muligheter. Helena Mattssons analyse av Konsument i oändligheten, en installasjon av kunstneren Björn Lövin fra 1971 (Moderna Museet, Stockholm), og Daniel Birnbaums og Sven-Olov Wallensteins lesning av François Lyotards utstilling Les Immatériaux (Centre Pompidou, 1985) går enda lenger ved å foreslå at utstillingen som “demonstrasjon”, “happening” eller ureduserbar event kan være et kontra-medium til rasjonell tenkning, analyse eller kritikk. I disse og andre essays er utstillingene ikke bare didaktiske midler for informasjon eller institusjonell propaganda, men begivenhetsrike miljøer som kan stimulere, provosere og utfordre antatte strukturer og logikker i verden for øvrig.

Akkurat som utstillinger kan være et medium (eller et kontra-medium) for kritiske forestillinger, er den gjeldende utstillingspraksis heller ikke nøytral og diskursfri. Place and Displacement utforsker dialogen mellom utstillinger og rammene rundt dem i grundige studier av en rekke ulike utstillings- og kurateringsprosjekter: fra Sverre Fehns iscenesettelse av middelaldergjenstander (Natalie Hope O’Donnell), til Edvard Munchs “Livsfrise”-installasjoner (Wenche Volle), og hvordan  ideer hentet fra museologi og kulturarv påvirker behandlingen av de gamle bygningene i Røros (Lothar Diem). Barry Bergdolls “Good Neighbours: MoMA and Latin America, 1933-1955)”, og Wallis Millers “Popularity Contexts: Exhibitions in Berlin Before World War I” gir et bredere syn på sammenflettingen av didaktiske og politiske agendaer i kuratoriske avgjørelser og utstillingsprosjekter. 

Boken glir noen ganger over fra utstilling til framvisning, bredt tolket, som i essayet om en paneldebatt på Veneziabiennalen i 1976 (Léa-Catherine Szacka), og i delen om sirkulasjon. Sistnevnte er en underlig blanding av emner, men diskusjonene av rollen disse ideene spiller i refleksjonen og brytningen av arkitektoniske ideer er noe av det mest engasjerende i hele boken. I introduksjonen til denne delen foreslår Mari Lending at framvisning, display, forutsetter et aspekt av mobilitet i objektene, og at “omarbeidelser, reproduksjoner, gjengivelser, restaureringer og faksimiler” burde regnes som “del av arkitekturobjektenes liv”. Victor Plahte Tschudis “Negotiating Time in Print” er en fengslende fortelling om tidsrammen for opphavsrettigheter for renessanse-trykk, og hvordan forsøkene på å holde seg til eller bryte med disse rettighetene påvirker forståelsen av antikvitet, eller til og med av byggeprosjekter. Lendings eget essay forteller om 1800-tallets gipsavstøpninger, deres masseproduksjon og sirkulasjon, og deres effekt som verktøy innen historiografien og den arkitektoniske idéfasen. En annen form for mobilitet behandles i Jorge Otero-Pailos’ diskusjon av bevaringsestetikk som en form for scenehåndverk som “organiserer vår oppmerksomhet mot det gamle objektet, inviterer seeren til å vurdere hva som er klart og ignorere det som er uklart, og gir et rammeverk for vår oppfatning av objektet som historisk”. Otero-Pailos’ velartikulerte overblikk over de ulike inngangene til dette håndverket antyder en forståelse av bygget i tiden som mangesidig heller enn som en statisk, monolittisk gjenstand atskilt fra dets materielle, stemningsmessige og fortolkende sammenheng. En mer radikal mobilitet trekkes fram i Adam Lowes refleksjoner rundt nye teknologier som 3D-scanning og rapid prototyping. Prosjekter fra Factum Arte og andre gir et fascinerende bilde av bruken av denne teknologien innen kriminalteknikk og ikke-invasiv dokumentasjon, men Lowes antydning av disse metodenes deres potensial som verktøy for bevaring og utstilling er kanskje det mest tankevekkende: muligheten til å bevare historiske verker i det virtuelle rom og, med stadig forbedrede 3D-printingsmuligheter, å kunne rekonstruere dem for framvisning. 

Place and Displacement: Exhibiting Architecture byr på vitenskapelige studier av hittil undereksponerte utstillingsprosjekter, lokaler og medier som er interessante for de som følger arkitekturkritikk, -historie og -teori, så vel som forskere innen utstillings- og kurateringsstudier. Emnene favoriserer 1960- og 70-tallet, og med unntak av de to essayene om bevaring dekker ikke boken nyere prosjekter eller forskningsspørsmål. Dette betyr imidlertid ikke at den ignorerer teoretiske strømninger i samtiden. Særlig diskursdelen antyder en voksende interesse for taktikker som fjerner institusjoner og maktstrukturer fra sentrum, som stiller spørsmål ved representasjon og kontroll, og som viser teknologi, arkitektur og/eller byer som fragmentariske, dynamiske, men potensielt befriende “felt”. Forfatterne ser ut til å finne kritiske modeller for nåtiden i dette materialet, og peker på flere tegn på “postmoderne” betydninger, Freudiansk forskyvning, og Bergsonsk ikke-identitet blant andre nåværende interesser. Underlig nok forblir utstillingssubjektet – tilskuerne og deres kontekst, forestilt, prosjektert eller faktisk – uberørt i disse diskusjonene. Man lurer for eksempel på hvordan de kritiske provokasjonene i et arbeid fra 1968 kan måtte reformuleres når fremmedgjøring eller desorientering er en hverdagseffekt av kommersielle media, eller når sterke opplevelser er blitt en markedsførbar vare? Mer generelt, hvilke overliggende krefter gjorde det mulig for utstillingsarbeid å bli det tilgjengelige middelet det er blitt for samtidsarkitekturen, og hvilke begrensninger legger slike krefter på kuratorens eller arkitektens kritiske ambisjoner? Barry Bergdolls essay er et viktig bidrag til boken i så måte.

Dette framtredende kritiske fokuset på arkitektur i, eller som, utstilling er spennende fordi det danner en ny inngang til studiet av moderne arkitektur. Det tilbyr også potensielt et spennende sett med analyseverktøy til utforskingen av arkitektoniske steder og former, hinsides begrensende konsepter som framstilling, kopi/original, tilstedeværelse, osv. Man håper at denne kritiske bølgen også vil inneholde reflekterende spørsmål. Hva, for eksempel, betyr det å se faget, fra design til teori/historie, gjennom en kuraterings- og framvisningslinse? Hva sier det om arkitekturens kontekst og rolle når vi alle er potensielle utstillingssubjekter?

Fakta

Oversatt fra engelsk av Solveig Nygaard Langvad.

Arkitektur på utstilling
Lily Chi
Lily Chi er førsteamanuensis ved Cornell Universitys College of Architecture, Art and Planning.
Arkitektur på utstilling
Publisert på nett 30. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.