Arkitekturårets gavebok
  • Tittel: Arkitektur i Norge: Norsk Arkitekturmuseums årbok 2003
  • Forfatter: Ulf Grønvold (red.)
  • Utgivelsesår: 2003
  • Forlag: Forlaget Bonytt A/S Oslo
  • Antall sider: 125

Igjen en opplysende leseglede: Arkitektur i Norge: Norsk Arkitekturmuseums årbok 2003, Ulf Grønvolds ellevte som tenksom redaktør! 

Man koser seg med de faste oversiktene: om det svunne årets hendelser, utstillingene i NAM og ROM, publikasjonene, prisene, konkurransene og byggkavalkaden. Man føler seg behagelig oppdatert, ikke bare på håndgripelig stoff men også den løpende, faglige diskurs; eksempelvis er det godt å se at tidsåndens blotte eksistens fremdeles forsvares mot Peter Butenschøns krav om en slags tidløshet uten «moter»! Grønvold holder den modernistiske fane hevet! Og byggpresentasjonene røper bl.a. en ekspresjonistisk trend! 

I tillegg kan man nyte den ene velskrevne historien etter den andre: Birgitte Sauge beretter om konkurransen om Kongsseteren (1907-10), Lars Roede forteller om hvordan Folkemuseets dynamiske direktør Hans Aall utviklet museets byavdeling og «Torv», Ulf Grønvold redegjør for den svenske påvirkningen på norsk arkitektur først på 1900-tallet, særlig i Rådhus-konkurransen, Geir Thomas Risåsen sammenstiller far og sønn Eliassens villaer, henholdsvis fra 1921 (med få, store rom og grovpusset tegl; svenskpåvirket) og 1956 (med «varierte gløtt, spennende hjørner og trygge kroker…»; Knut Knutsen-påvirket).

I sin analyse av industristedet Høyanger påviser Hjørdis Egner hvordan Morgenstierne & Eide og Nikolai Beers reguleringsplan fra 1917 var direkte inspirert av engelske havebyer og Camillo Sitte. Mye av det opprinnelige er forsvunnet, men Egner mener at byen likevel har en gammel egenart, som bør dyrkes. 

Nina Berre skriver om ʼavantgardismeʼ, men begrepet forblir uklart, selv om hun refererer til Le Corbusier, Archigram, Per Kartvedt, Eisenman o.fl.. Som motsetning utnevnes Piano & Rogers som ʼpragmatisterʼ, fordi de var påvirket av Archigram. Men var f.eks. Kartvedt ikke påvirket av noen? Klarere blir det ikke når hun trekker inn enda flere dikotomier som dionysisk vs. apollinsk og kulturalistisk vs. rasjonalistisk, mens hun reserverer et begrepsmessig «grenseland» for Arne Jacobsen, Aalto og Fehn. Hennes konklusjon: at Arne Korsmos periode ved NTH «representerer institusjonens historiske avantgarde», fremstår foreløpig som ønsketenkning, men er jo interessant i seg selv. 

I sin informative artikkel om minimalisme skjelner Espen Johnsen tre norske trender: Hos «romantiske essensialister» (f.eks. Fredrik Lund) dyrkes de rene teksturer og farger nesten som i Fehns poetiske modernisme; hos «supermodernistene» (f.eks. Snøhetta) nytolkes modernismen, mens noen «mer komplekse» (f.eks. Helen & Hard) er vanskeligere å plassere. To små bemerkninger: Johnsen forklarer minimalismen sosialpsykologisk uten et marxistisk tilsnitt som f.eks. hos Eivind Furnesvik. Og han assosierer Le Corbusier med «et teknologisk smarthus» uten å implisere «tempel»-drømmen og/eller et fenomenologisk rombegrep. 

Arkitekturårets gavebok
Ingvar Mikkelsen
Mikkelsen, Ingvar er sivilarkitekt MNAL og skribent. Han ble utdannet ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Samme sted var han amanuensis fram…les mer
Arkitekturårets gavebok
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.