Bestemte fremstillingsmåter av modernismens arkitekturhistorie
  • Tittel: The Historiography of Modern Architecture
  • Forfatter: Panayotis Tournikiotis
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: The MIT Press
  • Antall sider: 358

Ifølge Panayotis Tournikiotis kan ikke et studium av modernismens arkitektur sees løsrevet fra de bøkene som har forsøkt å forklare arkitekturens historie. I The Historiography of Modern Architecture ønsker han derfor å utforske og fremstille den moderne arkitekturhistorieskrivingens historie; dens historiografi. Boken er en bearbeidet utgave av forfatterens doktorgrad, avlagt ved universitetet i Paris 1987.

Tournikiotis tar for seg til sammen fjorten bøker skrevet i perioden 1929–1968 av ni sentrale arkitekturhistorikere: Nikolaus Pevsner, Emil Kaufmann, Sigfried Giedion, Bruno Zevi, Leonardo Benevolo, Henry Russel Hitchcock, Reyner Banham, Peter Collins og Manfredo Tafuri.*  Tournikiotis ønsker at analysen skal være så representativ som mulig, og har derfor valgt ut bøker med ulike tilnærminger til modernismens arkitektur. Videre utelukker han verker av bl.a. le Corbusier, Ludwig Hilberseimer, Adolf Behne og Adolf Loos fordi disse etter Tournikiotis’ mening er mer som polemiske manifester å regne. Forfatterens formål er nemlig her å undersøke de bøker som bestreber å gi en historisk fremstilling og fortolkning av modernismens arkitekturhistorie.

Historiografen kan ha mange ambisjoner. Én kan være å oppsummere og formidle samtlige historiefortellinger i en ny historie. Hensikten kan også være av en mer kritisk art: Gjennom studier av tidligere fremstillinger kan en se hvor de tidligere historikerne har kommet til kort, og herfra formulere programmer for hvordan historieskrivingen bør gjøres videre. Tournikiotis gjør ingen av delene. Hans hovedhensikt er å påvise at historikerne til en hver tid opererer med ulike fremstillinger av modernismens arkitekturhistorie, til tross for at de omtaler det samme objekt, nemlig modernismens arkitektur.

Tournikiotis’ utgangspunkt er (i likhet med sosialkonstruksjonismens) at vår tilgang til verden alltid går gjennom språket, og ved hjelp av språket skaper vi representasjoner av virkeligheten. Våre talemåter avspeiler ikke omverdenen nøytralt, men vi er selv gjennom vårt språk med på å skape og omforme den. Arkitekturhistorikerne er med på å forme bildet av modernismens arkitektur gjennom sitt språk. Tournikiotis vil derfor avdekke for oss at deres fremstillinger er en bestemt måte å omtale og å forstå modernismens arkitektur på.

Tournikiotis’ hovedtese er at det skjuler seg en normativ teori om hva arkitektur bør være, i historikernes ulike fremstillinger. Han tar derfor på seg oppgaven å avdekke deres ulike versjoner og synliggjøre hvordan disse vel så mye tjener som redskap for å uttrykke historikernes spesifikke arkitekturteori. Bøkene har med andre ord ifølge forfatteren i årtier fungert både som normativ guide for praktiserende arkitekter og som en historiefremstilling. 

Tournikiotis leser tekstene parallelt og analyserer dem ut ifra tre kategorier: Hvilken forståelse har forfatterne av begrepene «historie», «samfunn» og «arkitektur»? Ifølge forfatteren er deres begrepsforståelse et helt essensielt grunnlag for analysen av deres fremstillinger. Etter at han systematisk har påpekt forskjeller i deres fremstillinger, ser han i bokens siste kapittel etter likhetstrekk. Samtlige av historiefortellingene forenes på noen punkter, som til sammen utgjør en felles versjon av modernismens arkitekturhistorie.

En leser som har en viss kjennskap til diskursanalyse, vil se at Tournikiotis i sin analyse trekker veksler på en slik tilnærming: Han betegner forfatternes historiske fremstillinger som diskurser, han velger og avgrenser den diskursorden han vil undersøke (den moderne arkitekturens historiografi), han identifiserer gjennom en analyse de ulike diskursenes representasjon (historikernes ulike fremstillinger), og til sist skiller han ut hvilke særtrekk som forener alle diskursene. 

Tournikiotis betegner allikevel ikke sin metode som diskursanalytisk, selv om det nettopp er historikernes diskurser han analyserer. Dette er etter min mening problematisk. La oss først se på forfatterens diskursbegrep. Han omtaler arkitekturhistorikernes tekster konsekvent som diskurser. Han henviser til Foucault i sin definisjon av begrepet: Diskurs er en praksis som systematisk omformer de objekter som de omtaler (s. 5). Dette er vel og bra, men de fleste som driver med diskursteori, vet at det er for lettbent å bare henvise til Foucault. Diskursteori har røtter i Foucaults tenkning,  og han er en man forholder seg til, kommenterer, modifiserer, kritiserer og helst siterer. Men Foucaults diskursbegrep er verken entydig eller forankret i en ferdig teori (Mills 1997), så en forsker bør også definere sitt eget diskursteoretiske ståsted. Når så Tournikiotis unnlater å avklare, forvanskes teksten unødig. 

Det er med andre ord ikke lett å spore hva Tournikiotis egentlig legger i begrepet. Han er ikke alene om det. Mange forskere bruker ordet «diskurs» i vitenskapelige debatter og tekster uten noen nærmere bestemmelse av ordets innhold. Det har nærmest blitt utvannet, enten betyr det nesten ingen ting, eller så brukes det mer avgrenset, men med forskjellige betydninger i ulike sammenhenger. Undertegnede har derfor måttet finne avklaringer av begrepet i annen litteratur, og har lest Tournikiotis med støtte i en mye anvendt definisjon av begrepet: En diskurs er en bestemt måte å tale om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på (Jørgensen og Philips 1999). 

Så en innvending til forfatterens fremgangsmåte: Mange forskere anvender i likhet med Tournikiotis metoder som har samme karakteristikk som diskursanalyse, uten at de selv definerer dem slik. Diskursanalyse er et vanskelig felt, og det finnes flere tilganger som man kan anvende på mange forskjellige sosiale områder i mange typer undersøkelser. Det er heller ingen større enighet om hva diskurser er, eller hvordan man analyserer dem.

Men det synes å herske enighet om at diskursanalyse ikke skal brukes som en analysemetode løsrevet fra et filosofisk, teoretisk og metodologisk grunnlag. Tournikiotis gjør derfor rett i å ikke betegne sitt arbeid som diskursanalytisk. Han har ryggen fri, samtidig som han benytter seg av metodens tilnærminger. Dette er etter min mening synd. Ved å utvikle en teoretisk og metodologisk ramme for sin tilnærming kunne Tournikiotis fremstått som et eksempel på hvordan diskursanalyse kan anvendes innen arkitekturfaget. Forholdet mellom språk og arkitektur er fremdeles et lite utforsket felt, og vi trenger å utvikle redskaper for analyser av deres komplekse samspill.

Til sist: Hva er det så Tournikiotis’ analyse fører frem til, og hva kan resultatene brukes til? En diskursanalytisk tilnærming legger ikke opp til en klar og allmenngyldig konklusjon. Dette ser da heller ikke Tournikiotis som sin oppgave å frembringe. Hans ambisjon er snarere å avdekke og synliggjøre fremstillingenes ingredienser og komplekse samspill, slik at vi kan si noe om betingelsene for de kjente forfatternes versjoner av modernismens arkitekturhistorie. Analysen er et forslag til nytenkning og refleksjon. Vi får et nytt perspektiv på arkitekturhistorien, og vi forstår betydningen av å tenke kritisk rundt språkets betydning for arkitekturen. Tournikiotis viser oss at forfatterne gjennom sitt språk skaper en bestemt forståelse av modernismens byggekunst, som igjen påvirker våre vurderinger og produksjon av arkitektur. 

Fakta

Litteratur:

Jørgensen, Marianne Winther og Louise Philips: Diskursanalyse som teori og metode. Roskilde Universitetsforlag 1999.

Mills, Sara: Discourse. London & New York, Routledge 1997.

Bestemte fremstillingsmåter av modernismens arkitekturhistorie
Publisert på nett 16. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.