Betimelig om tid
  • Tittel: Fortiden for tiden: genbrugskultur og kulturgenbruk i dag
  • Forfatter: Red.: Ellen Braae og Maria Fabricius Hansen
  • Utgivelsesår: 2007
  • Forlag: Arkitektskolens forlag, Århus
  • Antall sider: 235

Noen ganger er det umulig ikke å bli misunnelig på danskenes kulturelle ballast. Er det nærheten til kontinentet som gjør det, eller er det en slags nedarvet ryggmargsrefleks fra en fordums stormakt? Uansett tenkes det godt i Danmark, om både det ene og det andre. Ellen Braae og Maria Fabricius Hansens antologi om «gjenbrukskultur og kulturgjenbruk» er et eksempel på slik god og appellerende tenkning. Det er en populært anlagt og vakkert produsert bok, som tross sin populære form presenterer noen særdeles seriøse og viktige tekster om hvordan arkitekturen, kunsten og museumssamlingene forholder seg til fortid og samtid. Til grunn for tekstsamlingen ligger det et ønske om å meisle ut alternativer til to like dominante som uholdbare holdninger til historien: på den ene side drømmen om å «fryse» historien som en ubevegelig museumsgjenstand, og på den andre siden tendensen til å erklære fortiden for overflødig og kassabel. Som Braae og Hansen skriver i innledningen: «Det er tydeligvis en særlig historieforståelse, der er på spil, når vores forhold til fortiden bliver et spørgsmål om enten-eller. Sort eller hvidt. Vælger vi bevaring – tilvalget af fortiden – er relationen til det overleverede stof bestemt til at være hands off. Det er urørligt som ethvert kostbart klenodie. Vice versa er ikke-bevaring identisk med kassering, hvorved vi spejlvender situationen, al den stund det efterfølgende ikke er noget at røre ved og forholde seg til» (s. 9). I møte med disse to på hver sin måte problematiske posisjonene forsøker antologien å lete fram noen mellomposisjoner og antyde muligheten av en mer fruktbar og kreativ omgang med fortiden: «Der er både behov og basis for alternative praksisformer, som på den ene side kan medvirke til at løsne det krampagtige grep om historisk levn og på den anden side gøre disse levende og nærværende. Der finnes et formidabelt spektrum af måder, hvorpå vi kan forholde os til fortiden, til inspiration for de områder, som længe har været låst fast mellem musealisering og sanering» (s. 11). Essayene som følger, er alle representanter for dette «formidable spektrum», og presenterer ulike former for transformerende kulturuttrykk som tematiserer historien på nyskapende måter. 

Etter redaktørenes tankevekkende innledning følger seksjonen «Historie, endring & identitet», der bl.a. Kristian Berg Nielsen og Arno Victor Nielsens essay «Historie eller erindring: om genbrug af historien i en posthistorisk tid» trekker opp interessante historiefilosofiske perspektiver. «Vi er blevet turister i fortiden,» slår Nielsen og Nielsen fast; «vi slår os ned forskellige steder på tidsaksen for afvekslingens skyld» (s. 21). Dette «kulinariske historiesynet» bakkes opp av den moderne offentlighetens megalomane hukommelsesmaskiner – museene, samlingene, arkivene – som frenetisk forsøker å forhindre at noe blir glemt. Men er vi egentlig tjent med å huske alt? Eller er kulturell mening avhengig av at vi lar noe forsvinne, og tillater noe å forvandles? «Pligten til at huske, erindringspligten, [...] må modstilles en pligt til at glemme,» hevder Nielsen og Nielsen (s. 33), og man kan godt se kunst- og arkitekturprosjektene som følger, som eksempler på en slags selektiv, fortolkende glemsel, der noe får lov til å bli borte, mens annet omtolkes og omskapes.

Kulturminnevernet må vel i aller høyeste grad sies å være et område «låst fast mellom musealisering og sanering», og antologien presenterer en rekke tankevekkende studier av alternative måter å tenke bevaring på. I seksjonen «Arkitektur: transformationer & tilegnelser» presenteres arkitektoniske eksempler på en fortolkende og transformerende tilnærming til bevaring, fra Claus Bech-Danielsens stykke om Dorte Mandrups transformasjon av H53-hangaren i København og Ellen Braaes essay om den storstilte transformasjonen av Ruhr-områdets industrilandskap, til Johannes Exners nyanserte ref­leksjon over vår omgang med historiske bygninger. Maria Fabricius Hansens essay om middelalderens spoliearkitektur – «Fri os fra fredning: om genbruksarkitektur i middelalderen» – setter an et nyansert argument om fortidens relevans, og maner til løsninger som «gennem deres usentimentale integ­ration af fortidens kvaliteter i en ny form [...] kan gøre vores byer og bygninger, og det liv der leves i dem, vedkommende og netop «levende’» (s. 47). 

Essayene spenner fra det dyptpløyende til det kuriøse, som for eksempel Kerstin Bergendals underfundige «Huskeskuffendarium» og Lars Kiel Bertelsens humoristiske «Samling af anonymt fotografisk materiale», der kasserte familiefoto og fundne amatørsnapshots resirkuleres i helt nye sammenhenger. Det reflekteres over gjenbrukskultur og kulturgjenbruk i musikken, billedkunsten, kunsthåndtverk og litteratur, og selv om ikke alle enkeltessay er like vellykkede, fungerer helheten på en overbevisende måte. 

I tillegg til de mange gode essayene i arkitekturseksjonen er det Camilla Mordhorsts glimrende essay om det moderne museets forvandling – «Tingenes rige: Mellem raritet og repræsentation» – som gjør mest inntrykk på undertegnede. Mordhorst studerer Ole Worms berømte Wunderkammer-samling, og dens senere transformasjon i det Kongelige Kunstkammer i København. Gjennom dette studiet viser hun oppkomsten, ikke bare av det moderne museet, men også av moderne historieforståelse. Mens det førmoderne Wunderkammer var interessert i det eksepsjonelle og det fantastiske – fostere med to hoder, drage-egg, hatten til en mann som mirakuløst hadde overlevd lynnedslag – er den moderne museumssamlingen ute etter det typiske og representative; som en pedagogisk anlagt huskelapp som skal forhindre at fortiden går tapt. Museets forvandling viser således et av den moderne tenkningens store paradokser i et nøtteskall: Samtidig som moderniteten frir seg fra «tradisjonens åk» og fundamenterer sin tanke på nyryddet grunn, blir den moderne tanke besatt av historien. Kulturminnevernets hegemoniske posisjon i moderne tid kan kanskje forstås på bakgrunn av dette paradokset. Dersom moderne tenkning gjør det mulig å bryte med historien, innebærer det også – som myntens annen side – at historien blir noe som i sin annerledeshet må beskyttes. For den moderne bevissthet må historien fryses, isoleres og iscenesettes som dokument og monument, med en særlig immunitet mot forandring. Essayene i denne samlingen stiller et betimelig spørsmålstegn ved denne moderne isolasjonismen, og maner til en nytolkende og dristig omgang med så vel bygningsarven som med historiens tankegods.

De fleste essayene i samlingen springer ut fra større forskningsprosjekter. F.eks. er Hansen og Mordhorsts essayer utdrag fra deres respektive doktoravhandlinger (som til alt overmål er tilgjengelige som PDF-filer på nettet). Slik fungerer samlingen som en eksemplarisk form for forskningsformidling, der leseren blir informert, provosert og underholdt av den fine tekstsamlingen, samtidig som man får mulighet til å forfølge prosjektene og forfatterne videre. Dette er antologi-genrens virkelige styrke, og denne boka er et godt eksempel. Mitt eneste hjertesukk er: Hvorfor utgis det ikke flere slike tankevekkende essaysamlinger i Norge? 

Betimelig om tid
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Betimelig om tid
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2008. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.