Bildekapital
  • Tittel: Out of the Real. Tham & Videgård Arkitekter
  • Forfatter: Johan Linton (red.)
  • Utgivelsesår: 2011
  • Forlag: Birkhäuser
  • Antall sider: 208

Tham & Videgård er et arkitektkontor som jeg først og fremst forbinder med ett bilde. Bildet viser deres museumbygg i Kalmar i skumringstimen. I motsetning til de fleste arkitekturfotografier, som forsøker å gjenskape romlighet gjennom vinkler og perspektivlinjer, er dette bildet, av fotograf Åke E:son Lindman, helt flatt. Det er tatt rett forfra, slik at vi ser bygget som et perfekt kvadrat i midten av bildeflaten. Fasaden er kledd med sortmalt finér, med et mønster av trelekter i relieff. Sammen med et bredt vindusbånd og små, punktvis plasserte kvadratiske vinduer, skaper fasaden en balansert rutenettskomposisjon – som et bilde i bildet. Fotografiets nitide oppbygning understreker todimensjonaliteten både i bildet og arkitekturen.

Det er nok ikke tilfeldig at bildet har festet seg. Out of the Real, en ny coffe table-bok, presenterer nettopp T&V som et kontor som er svært opptatt av bilder – både i bokstavelig og overført betydning. Det vil si at kontorets prosjekter er i en slags kontinuerlig billedsirkulasjon på nett og i tidsskrifter, byggene er svært fotogene og arkitekturen virker som om den er bygget rundt kjente motiver. I introduksjonsteksten forteller bokens redaktør Johan Linton om hvordan Bolle Tham og Martin Videgård som nyutdannede arkitekter på 90-tallet identifiserte seg mer med et arkitektonisk-intellektuelt miljø i Stockholm (rundt teoretikeren Sven-Olov Wallenstein og publikasjonen Mama) enn med datidens svenske arkitekturmiljø (beskrevet som dominert av store kontorer med forretningsmessig pregløshet). Ved å gripe tilbake til svensk tradisjonell arkitektur, skulle de – som så ofte i historien om arkitekter – gå ett skritt tilbake for å gå to skritt frem. Oppskriften var en smart og formbevisst nytolkning av kjente temaer fra den svenske bygningsarven.

”Boken presenterer Tham & Videgård som et kontor som er svært opptatt av bilder – både i bokstavelig og overført betydning.”

Som selverklærte outsidere i det svenske arkitekturmiljøet måtte T&V overleve på små oppdrag med enda mindre budsjetter. Det ble bildene som skulle utgjøre kontorets kapital. Gjennom imponerende sirkulasjon av de første prosjektene (blant annet eneboliger og kontorinteriører) i magasiner, på foredrag og utstillinger, klarte kontoret å skape seg en tydelig profil, som igjen genererte nye oppdrag. Prosjektene er som skapt for fotolinsen – de fleste av dem er preget av en viljesterk formgiving som fester seg ved første gjennomblaing. Silhuettene er ofte skarpt utskåret – iblant nærmest karikert i formen, som når de bruker låven som motiv. De trekker låveformen ut i lengderetningen, eller de aksentuerer hjørner og tak som i en abstrakt strektegning av en låve. 

Den bevisste billedbruken begrenser seg ikke til råmateriale fra fortiden. Kontoret har gode antenner for internasjonal samtid, og former og temaer fra andre arkitekters magasinsirkulerende prosjekter går også igjen. Garden House ser ut som en svensk middelklasseoppgradering av et Lacaton & Vassal-prosjekt, med sin rå budsjettmaterialbruk av ubehandlet finér, stålnetting og grove trelekter. Andre prosjekter kan ligne Sou Fujimotos naivistiske formleker eller Herzog & de Meurons fasadeeksperimenter. Også elementer fra T&Vs egne prosjekter blir resirkulert i nye former. 

Denne påpekningen er ikke ment som negativ kritikk – tvert imot er det interessant hvordan kontoret spiller på mer eller mindre kjente kulturuttrykk uten å kopiere direkte, snarere som ”samplinger”. Resultatet er nemlig at prosjektene blir noe annet enn unike enkeltverk – som om de bare er en av flere mulige manifestasjoner av en bank av sirkulerende prosjekter, bilder og ideer. 

Boken inneholder to tekster, den nevnte introduksjonen som litt omstendelig beskriver gangen fra ett prosjekt til det neste, samt et tidligere publisert intervju. Boken er ellers uten eksterne stemmer, noe som føles helt greit i en bok som fokuserer så mye på det visuelle. Derimot savner jeg arkitektenes egne tanker. Jeg skulle gjerne lest Tham og Videgård spekulere rundt motivbruk, sampling og ikke minst deres særegne arbeidsmetodikk, som nevnes i introduksjonsteksten, som innebærer at ethvert prosjekt starter med en lengre diskusjon mellom de to før resten av kontoret involveres. Som en konseptuell understreking av bildene fungerer riktignok den språklige tausheten. 

”Prosjektene er lettfattelige – men de blir aldri ordentlig levende. De forblir bilder.”

Mens eksteriørbildene som nevnt fremhever en ytre form som nærmest brenner seg fast i billedflaten, fremkaller interiørbildene noe mer ugripelig og mindre formbevisst. 

Og dette er ankepunktet mitt, med ett forbehold: For meg som sitter med boken, og aldri har sett et T&V-prosjekt i levende live, kan det se ut som om todimensjonaliteten i mange tilfeller er gått på bekostning av romlig kompleksitet og atmosfære. Prosjektene er umiddelbart lettfattelige – på en slik måte som et konkurranseprosjekt ofte bør være umiddelbart lettfattelig – men de blir aldri ordentlig levende. De forblir på disse sidene nettopp bilder. Men jeg har en mistanke om at det var meningen.

Bildekapital
Martin Braathen
Martin Braathen er utdannet Master i arkitektur fra NTNU. Han har i tillegg utdanning innen arkitektonisk skriving, estetisk teori og kuratering fra…les mer
Bildekapital
Publisert på nett 23. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.