Boka om Geir Grung
  • Tittel: Geir Grung – arkitekten og hans verk
  • Forfatter: Alf Bøe
  • Utgivelsesår: 2001
  • Forlag: Arkitekturforlaget
  • Antall sider: 227

«Han var imponerende frigjort fordi han var en ulæst mand, han læste ikke, han studerede ikke: Han ejede sin sunde konstruktive sans fordi han har opholdt sig i sit fag med en kolossal energi i alle år. Og så havde han nådegaven, at kunde blive inspireret af alt hvad han så.» (Jørn Urzon i bokens forord).

Boken om Geir Grung forteller om en ung (dyslektisk) mann som i etterkrigsårene fulgte «Statens krisekurs for krigsrammede arkitekter», og vokste til å bli en av landets mest markante arkitekter med en kraft, intensitet, og noen særegne bidrag til faget som gjorde ham kjent også utenfor vårt lille miljø, før han døde i 1989, bare 62 år gammel. Hvem var han, hva gjorde han, hvordan forteller boken om ham og hans arbeider?

Boken presenterer en mann født med gullskje i munnen, en urkraft som på tross av magre skoleresultater vandret inn i 2. år på AHOs spede forløper, en av de første som ble tatt opp utelukkende på grunnlag av talent og opptaksprøve. Han ble en del av et miljø som ville noe nytt, som ville bryte ut av den litt forsiktige og romantiske holdningen som preget fagmiljøet rett etter krigen.

Med Arne Korsmo som lærer og Sverre Fehn og Odd Østbye som medstudenter fikk han de store internasjonale strømningene som ideal. Sammen syklet de tre studentene gjennom Norden sommeren 1947, og fra England via Frankrike til Italia sommeren etter. De syklet, tegnet, jobbet og tjente til livets opphold. De oppsøkte sitt idol Le Corbusier på formiddagen den 28 juni – og ble der dagen ut.

Denne sterke internasjonale orienteringen holdt de fast ved. Arne Korsmo trakk de unge med seg til CIAMs kongresser (Congres Internationaux d`Achitecture Moderne), dette var datidens viktigste faglige mønstringer av ny arkitektur, under Siegfried Giedions ledelse. Snart dannet de Pagon – Progressive Architekters Gruppe, Oslo Norge – sammen med Pam Mellbye, Robert Esdaile, Christian Norberg-Schulz, Herman Tufte og Håkon Mjelva. Miljøet fikk en stor påvirkning på den faglige og offentlige debatten i Norge i 50-årene.

Denne faglige plattformen ga grunnlag for en markant og offensiv faglig profil. Allerede i februar 1950 vant Sverre Fehn og Geir Grung 1. premie i konkurransen om Håndverksavdelingen, eller hovedbygget, for De Sandvigske Samlinger på Maihaugen i Lillehammer. De var da henholdsvis 23 og 25 år gamle. Kort etter tegnet de to hos Byarkitekten i Oslo Olympiabuen ved Nationaltheatret og Aldershjem på Økern (1952-55). 

Fra 1954 drev Geir Grung egen praksis sammen med Georg Greve, hans fars første arbeidsgiver, som nå var nær pensjonsalderen. Det var naturlig nok Geirs energi og pågangsmot som kom til å prege kontoret, som tegnet en rekke elegante anlegg for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Geir Grungs egen villa på Jongskollen (1963), industrianlegg på Herøya, byggesystemet Sunhouse America, Mastemyr (1969), Ringbygget på Volvat (1962) og en lang serie cruisebåter (Song of Norway, Song of America, Sovereign of the seas) før IBMs kontorbygg på Mastemyr i Oppegård ble hans siste sluttførte arbeid, innviet i 1987.

«Hans hus og hans prosjekter svinger helt fra kæmpestore kraftstationer inde i bjergene, og store anlæg som IBM, til huset – villaen og boliger – og han angreb sin opgave fra nyt hver gang, uden nogen standardlæst for løsningen. (...) Denne Geir mangel på forefaldende meninger, hans totale frihed overfor de store opgaver, har gjort det muligt for ham at skabe nogle store, smukke, maskuline bygninger med en kontakt til stedet og en formgivning som for hvert hus er forskellig». I dette utdraget av Jørn Utzons tidligere nevnte forord finner vi noen stikkord for å forstå Grungs faglige posisjon – han kunne tilføre turbinhallene i Røldal arkitektoniske verdier, snu skipsdesign på hodet med utkastet til en gasstanker fra 1982, og provosere alle byggemyndigheter med sin egen villa på Jongskollen. 

Samtidig synes dette maskuline, uforbeholdne og ofte lite reflekterte eller selvkritiske å kunne slå over i å bli litt spisst, kantete, ute av proporsjon, med overdimensjonerte peiser, edeltre og blankt metall – nesten som en personlig maktdemonstrasjon. I ettertid kan det se ut som andre, mer stillfarne kolleger som f.eks. Svein Bjoland og Eyvind Retzius fortjener minst like stor oppmerksomhet. 

Alf Bøe har gjort en stor og verdifull oppgave med å skrive denne boken. Det er interessant at han som kunsthistoriker og tidligere leder for Oslo kommunes kunstsamlinger (Munch museet, Stenersensamlingen og Vigelandssamlingene), velger å knytte et så stort arbeid til vårt fag. Han presenterer seg som en venn og beundrer, men legger også vekt på å opprettholde en viss kritisk distanse til hovedpersonen og hans verk. 

Når boken om Geir Grung gis ut nå, er det nok til dels fordi vi nå lever i et faglig miljø der impulser og idealer peker i retning av enkelhet og klarhet, som de gjorde for Geir Grung. Det er en spesiell kvalitet at forfatteren både har den nærhet til Geir Grung som et langt bekjentskap ga ham, og i tillegg har fått den mulighet til ettertanke som avstanden i tid har gitt ham. 

Mine innvendinger mot boken er for det første at den i liten grad sammenlikner Grungs arbeider i hans senere år med tilsvarende arbeider utført av andre toneangivende arkitekter. Hva gjorde samtidens danske arkitekter, hvorfor fremheves IBM bygget som et hovedverk i norsk arkitektur uten at forfatteren nevner parallellen til de glassoverdekte gatene Henning Larsen tegnet på Dragvoll i Trondheim på samme tid? Boken ville ha vunnet på et slikt perspektiv. 

Dernest tror jeg fremstillingen av Geir Grungs arbeider kunne blitt vel så interessant om man ikke tok sikte på en katalog som favner det meste, men på et utvalg som gikk i dybden på færre utvalgte arbeider, som kraftverket i Suldal/Røldal, hans egen bolig på Jongskollen, Sunhouse eller industrianleggene på Rafnes, som virkelig er interessante. Personlig oppfatter jeg disse som mer vesentlige enn eksempelvis skinnsenteret på Økern og Villa Wahlstrøm. 

Til sist skulle jeg ønsket at planer, snitt og fasader for de viktige prosjektene var gjengitt i en målestokk som viser arbeidenes faktiske karakter. Det er fint å gjengi faksimiler av originaltegningene, men modullinjer og tekstfelter får en ufortjent stor andel av et strengt tilmålt format. Planer og snitt er nødvendige forutsetninger når man presenterer arkitektur.

Når dette er sagt, må jeg berømme forlaget og Alf Bøe for boken og oppfordre alle: LØP OG KJØP. 

Boka om Geir Grung
Publisert på nett 09. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.