Brantenbergs fjerde – et slag for hagebyen
  • Tittel: Hus i hage. Privatliv og fellesskap i små og store boligområder
  • Forfatter: Tore Brantenberg
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Arkitekturforlaget / Den Norske Stats Husbank
  • Antall sider: 279

«Selv om mange nordmenn kommer til å bo i byer, vil de fleste fortsette å bo i tettsteder og småbyer. Samtidig med en nødvendig byfornyelse må det også skje en omfattende opprusting av drabantbyene og de suburbane boligområdene. En langsiktig prioritering med sikte på kontinuerlig og stabil virksomhet for en sårbar byggebransje må derfor være en hovedsak for våre folkevalgte,» hevder Tore Brantenberg i forordet til sin nye bok Hus i hage - privatliv og fellesskap i små og store boligområder. Deretter etterlyser han politisk vilje, basert på kunstnerisk og kulturell innsikt. Han ønsker å bidra til en slik innsikt, han vil gi inspirasjon og egge til debatt.

Boka, som omhandler hagebybebyggelse eller konsentrert småhusbebyggelse, er nummer fire i Bran­tenbergs serie om bolighistorie og boligarkitektur. I bokas første del, «Hagebyen gjennom historien», gjennomgår han mellom- og nord­europeiske hagebyanlegg fra 1516 til 1970-tallet. Via to små overgangskapitler om norske hagebyrøtter som tunbebyggelse og byvillafelt fører han leseren over i bokas midtre og lengste del, en presentasjon av 25 norske boligområder fra 1911 til -99. Forfatteren vil vise «et tverrsnitt av forrige århundres mest interessante og nyskapende prosjekter, som alle er planlagt med en eller annen form for fellesskap». Han skriver selv at det vil herske stor uenighet om utvalget, men omtrent en tredjedel av prosjektene er eldre og yngre klassikere som man knapt kommer utenom i en gjennomgang som dette, og de fleste andre holder seg innenfor hevdvunne kriterier for solid arkitektur. Det er når jeg tenker over enkelte prosjekter som er utelatt, og som kunne ha forsvart sin plass her, at jeg stusser. For eksempel er landet nord for Trøndelag representert med bare ett prosjekt. Selve presentasjonsformen er tilforlatelig, både denne delen og boka for øvrig er dominert av forfatterens egne glimrende fotografier. Jeg setter også pris på at sammenhengen mellom prosjektene og den omliggende bebyggelsen ofte vises.

Men allerede fotografiet på forsiden har antydet at denne boka likevel ikke er helt som andre arkitekturbøker skrevet av arkitekter: To glade barn løper mot leseren. Langt der bak ligger et hus. Inne i boka finner man også rett som det er mennesker på bildene av hus. Vi er ikke vant med slikt. Teksten går også ut over den vanlige arkitekturbokas nødtørftige redegjørelse: «Hagebyen gjennom historien» åpner med å sette arkitekturen inn i en bred kulturhistorisk og samfunnsmessig sammenheng – spennende stoff som gjerne kunne ha vært flerdoblet for denne leser. Til gjengjeld finner man diverse referanser til planleggingshistorikk og -ideologi inne i prosjektbeskrivelsene. En fagbiografisk skisse av Sverre Peder­sen dukker opp. I vurderingen av prosjektene trekkes også enkelte sammenlikninger prosjektene imellom. Og ikke minst – vi får glimt inn i det livet som faktisk leves i noen av de omtalte boligområdene. 

Forfatteren har vært til stede selv. Han omtaler ikke, han forteller, han resonnerer og assosierer. Fram­stillingen glir ofte over i det essayistiske og sterkt subjektive, særlig i bokas tredje del «Har hagebyen en fremtid i et nytt århundre?» Her beskriver forfatteren en rekke avgjørende kvalitetsfaktorer - han stiller så å si opp brikkene i hagebyspillet, som handler om naboskap og fellesskap. Brikkene heter bebyggelse og landskap, gruppering, gater og plasser, felleshus, vegetasjon og vann, møblering, det utvendige gulvet, forarealet, klimaregulering, hagen, forholdet mellom ute og inne. Her plukker forfatteren forbilledlige løsninger fra et rikholdig arkiv av nordiske prosjekter, stadig illustrert med egne instruktive foto. Han går spesielt grundig til verks i behandlingen av felleshus, forarealer og klimaregulering, mens de øvrige temaene blir håndtert ganske summarisk. Som helhet virker denne delen av boka lett forvirrende på undertegnede. Forfatteren har innledningsvis sagt at han vil drøfte framtidige muligheter. En drøfting forutsetter imidlertid en spørrende holdning som det ikke finnes spor av her. Brantenberg har selvfølgelig klare begreper om godt og dårlig, viktig og uviktig. Han drysser ut gode råd, samtidig gjør han ulike avstikkere og ærend – kapitlet «Bebyggelse og landskap» handler mest om boligfunksjoner i industrialderen, under overskriften «Klimaregulering» dukker det opp noen avsnitt om fenomenet bofellesskap, flere steder svinges pisken over dillettantiske utslag ved dagens norske boligkultur osv. – hver for seg nyttig og interessant, men samlet sett virker denne teksten uferdig. Boka avsluttes med en fyldig referansedel, en liten hagebyoppslagsbok med begrepsdefinisjoner, litteraturomtaler, biografiske opplysninger om ideologene.

Så tilbake til forfatterens uttalte hensikt med boka: Bringer han videre kunstnerisk og kulturell innsikt? Svaret er avgjort ja – for boligplanleggere, sannsynligvis også for de fleste andre interesserte, inklusive politikere. Gir han inspirasjon? Fortsatt ja. Rikdommen i bilder og tekst er egnet til å begeistre. Egger han til debatt? Tja. Det er vanskelig å erklære seg uenig i de kvalitetene han trekker fram og de kritiske visittene han avlegger. Men boka belyser minst tre viktige debattemaer:

For det første: Hvilke grunnleggende kvaliteter har eneboligen som hagebyboligen ikke har (bortsett fra den ukrenkelige rett til å spasere rundt ditt eget hus)? Denne boka viser, sammen med forfatterens tre andre, at tette boligformer gir minst like store muligheter for arkitektonisk eksperimentering og nyskaping som eneboligen, dette som et hint til f.eks. herværende tidsskrift.

For det andre: Mener vi arkitekter egentlig mangfold når vi sier mangfold? Eller lider vi stadig av angst for det estetisk urene? Hvor langt kan beboerne selv bygge om og på før vi kaller det populisme og nostalgi og vender ryggen til vårt eget verk? Her pirker ikke Branten­berg i den arkitektoniske kanon. Når han berører den problematiske beboermedvirkningen, nevner han bare problemets ene side, den folkelige/kommersialiserte smaken. I prosjektutvalget holder han seg nesten konsekvent til de rene eksemplene der arkitektens verk står urørt. (Kan dette være grunnen til at et viktig, men sterkt ombygd prosjekt som Skjettenbyen er utelatt?)

For det tredje: Hva er egentlig urbanitet? Kan bare livet i de større byenes konsentrerte og ofte barnefiendtlige sentrumsområder kalles bymessig? Brantenberg har for så vidt svart på dette selv ved å innlemme både byvillaen, atriumshuset og rekkehuset i typologien i sin forrige bok Byboligen. Hageanleggene der er riktignok små, men går urbanitetsgrensen ved bærbusken og epletreet? Hva skal vi da si om Leberecht Migges påstand om at hagen er et rent urbant fenomen og basis for alle andre kulturytringer, og at graden av urban utvikling i et samfunn gjennom historien dermed vil avspeiles i dets hager? (Lebe­recht Migge, tysk mellomkrigs hage- og landskapsarkitekt, dokumentert i Ingrid Book og Carina Hedéns nylig avsluttete utstilling i Museet for Samtidskunst.)

Med denne fjerde boka nærmer Tore Brantenbergs boligbøker seg standardverkets dimensjoner. De er som gode bøker flest, de står i hylla og frister til stadige nylesninger.   

Fakta

PS: Forfatteren har selv gjort redaksjonen oppmerksom på en feil på side 80: Arkitekt for rehabilitering av Parken i Høyanger er Guri Fonsdal, ikke Arkitektkontoret 4B.

Brantenbergs fjerde – et slag for hagebyen
Bård Isdahl
Bård Isdahl er sivilarkitekt med egen praksis og skribent.
Brantenbergs fjerde – et slag for hagebyen
Publisert på nett 29. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.