Brecht a la Beckett
  • Tittel: Cognition and the Built Environment
  • Forfatter: Ole Møystad
  • Utgivelsesår: 2017
  • Forlag: Routledge
  • Antall sider: 190

Mens vi venter på «Flokken i blokken»: et forsøk på en bokanmeldelse. 

Hjernen er i vinden for tiden. Ja, skal vi tro en aktuell bestselger, så er den faktisk selve stjernen! Sakprosa om kjønnsorganer og tarmer selger som hakka møkk, og falbys i bokhandlerne side om side med bøker om hav, insekter, trær og dyr. Interessen for å finne ut mer om hvordan vi mennesker er skrudd sammen og hvilken plass vi inntar i vår omverden – og den i oss – er åpenbart stor. Det er garantert fascinerende og morsomt å få vite mer om dyrenes og trærnes hemmelige liv. Men hva med våre egne menneskeliv, som jo for det aller meste utspiller seg i omgivelser vi selv har skapt? Mellom husene, byene og oss foregår det sikkert masse som det er verdt å vite mer om. Eller? Ole Møystad, arkitekt og professor ved NTNU, har skrevet boka Cognition and the Built Environment, som nettopp handler om hvordan vi mennesker oppfatter og interagerer med våre fysiske omgivelser. «People relate to buildings and buildings to people in more complex ways than the strictly functional ones», skriver han. Vi og våre bygde omgivelser utgjør et intelligent system, og det å forholde seg til det fysiske miljøet må dermed forstås som en kognitiv prosess. En lovende innfallsvinkel, med andre ord, og helt i tiden. 

«Den beskjedne boka på knappe to hundre sider er som toppen av et isfjell. Teksten er fullstappet, og det går i et rasende tempo.”

For førti år siden overrasket Ole Møystad menneskene rundt seg idet han avbrøt skuespillerkarrieren og ble arkitekt i stedet. Selv mener han at det bare var snakk om en liten justering av perspektivet. Teateret har jo nettopp en romlig dimensjon, forklarer den tidligere skuespilleren i prologen (!). En god teaterforestilling er et stykke liv som utfolder seg i scenerommet. Kanskje er det sånn med livet utenfor teatersalen også? Bildet er i hvert fall besnærende. For hvis all the world is a stage, da blir hverdagslivet en interaksjon mellom «all men and women and their stage», skriver Møystad. Og arkitekten blir kulissemaker og regissør i stort format! Fascinasjonen for teater, tekst og iscenesettelse førte Møystad til semiotikken, og i 1994 forsvarte han sin PhD-avhandling om arkitektur og kognitiv semiotikk. Cognition and the Built Environment, som er utgitt på prestisjetunge Routledge, er et resultat av flere tiår med lesing og forskning samt forfatterens arkitekturpraksis med hele verden som scene. 

Det er kanskje noe av problemet. Den beskjedne boka på knappe to hundre sider er som toppen av et isfjell. Teksten er fullstappet, og det går i et rasende tempo fra de gamle grekere via Descartes og Kant til Saussure og Christian Nordberg-Schultz. Møystad innrømmer selv at teksten er abstrakt og kan fremstå som hard-boiled for lesere som mangler forkunnskaper. Jeg hører definitivt til den kategorien, men er fast bestemt på å følge forfatterens oppfordring om å bite meg igjennom de viktigste kapitlene. Noe av det første som slår meg, mens jeg med stigende frustrasjon forsøker å holde styr på mengden av begreper, tegn og symboler, er at menneskene som denne boka vitterlig skulle handle om, aldri synes å entre scenen. Det kognitive handler om erkjennelse, oppfatning og tenkning – sanseinntrykk, språk, minner, tanker. Men i teksten finner jeg ingen sansende, tenkende eller snakkende mennesker. Står de kanskje og lurer i kulissene? Men heller ikke de trer frem for meg. Jeg finner ingen konkrete, fysiske omgivelser å forankre det hele i. Joda, byene Oslo, Brüssel og Beirut er med, men de opptrer som logiske prinsipper, som semiotic space og som korematic schema

«For meg fremstår det som om Møystad har klatret opp i elfenbeinstårnet og trukket opp stigen etter seg.”

Ekstra problematisk blir det i mine øyne når Ole Møystad trekker det jeg oppfatter som en Nordberg-Schultz-inspirert modernismekritikk inn i spørsmålet om hvordan mennesker skaper mening med omgivelsene. For hvis Møystad virkelig mener at «architecture, in its form and meaning is a basic, embodied level of human cognition», så må det vel gjelde alle former for arkitektur og alle typer omgivelser? Møystad bruker det amerikanske suburbia som eksempel på meningsløse omgivelser. Her finnes, om jeg forstår ham rett, ingen mulighet for «appropriate interaction» mellom systemer, aktører og omgivelser. Dette får meg til å lure på hva det er som driver forfatteren. Er det nysgjerrighet og et ønske om å forstå hvordan mennesker oppfatter og opplever omgivelser? Eller et ønske om å få arkitekter til å skape mer meningsfulle miljøer? Eller er det et forsøk på å få folk flest til å komme seg vekk fra boligfeltet eller drabantbyen (det norske suburbia) og begynne å interagere på mer passende måter med mer meningsfulle omgivelser? 

Jeg tviler ikke på at Ole Møystad kan sine saker, men for meg fremstår det som om han har klatret opp i elfenbeinstårnet med dem, og trukket opp stigen etter seg. Og de signalene (for ikke å si tegnene …) han sender ut der oppe ifra, går meg fullstendig over hodet. Eller for å holde oss til teaterverdenen: Dette er Brecht heller enn Shakespeare. For meg blir i hvert fall die Verfremdung total. Jeg har dessuten en mistanke om at jeg ikke er alene. Kan dette virkelig være en bok for studenter, som det står på baksideteksten? Eller for de nybegynnerne forfatteren forsøker å berolige i introduksjonskapitlet? Det er synd, for temaet er interessant og viktig, og det vitebegjærlige publikummet står jo her nede! Hva er det med forfatterne av bøker som Hjernen er stjernen og Sjarmen med tarmen? Jo, de forsøker å åpne opp et komplekst felt og formidle fagkunnskap på en forenklet, men ikke-banaliserende måte. Det samme gjelder podkast-fenomenet. Hva er det som gjør at folk sitter klistret til «radioen» for å høre om kvantefysikk og makroøkonomi? Jo, forskere og formidlere som går ut av rollen som yppersteprest og henvender seg til andre enn menigheten. Tja, Ole Møystad har neppe noe ønske om å skrive Flokken i blokken, Hygge i bygget eller Godt stelt i boligfelt. Men det er verd å tenke på. 

Brecht a la Beckett
Anne-Kristine Kronborg
Anne-Kristine Kronborg er kunsthistoriker. Hun skriver, formidler og forsker om arkitektur- og byhistorie.
Brecht a la Beckett
Publisert på nett 01. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.