Danmarks hagekunst fra 1800 til 2002
  • Tittel: Danmarks havekunst, Bind II 1800-1945, Bind III 1945-2002
  • Forfatter: Lulu Salto Stephensen (bind II), Annemarie Lund (bind III)
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Arkitektens Forlag

Det er fullført! Det store trebindsverket om hagekunstens historie i Danmark er komplett, og de to siste bindene står ikke tilbake for det første, forfattet av Hakon Lund, omtalt i BK 1-2001. Til sammen utgjør dette verket et grunnleggende kildeskrift for nordisk hagekunsthistorie. Bøkene handler selvsagt først og fremst om danske forhold, men ettersom Norge var en del av Danmark til 1814, og fordi det også siden har eksistert nære faglige forbindelser mellom våre land, gir verket et godt grunnlag for en bedre forståelse av også den norske historien. Illustrasjonene i form av fotografier, tegninger og kart er utmerket gjengitt i stort format, som i bind I, og gir derfor en sjelden nærkontakt med de to siste århundrenes danske hage- og landskapsarkitektur, og ikke minst med utøverne.

Det er to kjente fagforfattere som står bak hvert sitt bind: forskeren, kunsthistoriker fil.dr. Lulu Salto Stephensen og landskapsarkitekten Annemarie Lund, redaktør av tidsskriftet Landskab. Lund har også skrevet boka Guide til dansk havekunst, som kom i 1997 (rev. utg. 2000) og som anbefales som følgesvenn ved lesningen av hele dette omfangsrike verket. Kartet i

guideboka er uvurderlig for å finne ut hvor anleggene befinner seg. For den som tror at Danmark bare utgjør en yndig opphopning av løsavleiringer, er det viktig å huske at Bornholm også er dansk territorium. Da blir det forståelig når det i bind III er snakk om restaurering av landets eldste og største borganlegg Hammershus på en «klippe-knude» med steile bergvegger på tre sider!

Bind II er skrevet av Lulu Salto Stephensen og handler om perioden mellom ca. 1780 og 1945, et tidsrom med store skiftninger som fortsatt kan avleses i landskapet. I denne perioden finner hele landskapsstilens framvekst og modning sted både i Danmark og i Norge, bare ubetydelig forsinket i forhold til utviklinga i stilens hjemland, England. Ettersom vi i dag stort sett kjenner de gamle landskapsparkene som enten forvokste eller forenklete, vokst ut av sin «oprindelige charme», som forfatteren beskriver dem, er det spesielt viktig å prøve å forstå hvordan det opprinnelig var tenkt at de skulle oppleves, og hvordan samtida så dem. Boka gjengir en rekke samtidige illustrasjoner og begeistrete skildringer som i stor grad bidrar til denne forståelsen, og er blitt et forsvarsskrift for landskapshagens «finslæbne æstetik».

I dag kan vi bare samstemme i Stephensens undring over den avvisende holdningen som 1900-tallets kunsthistorikere og landskapsarkitekter har vist overfor landskapsstilen. Her til lands ble kritikken først og fremst ført i pennen av professor i kunsthistorie C. W. Schnitler i Norske haver i gammel og ny tid 1916. I bokas sluttord oppsummerer han sin harde dom over «den trøstesløse mangel paa holdning og form, som tok sin begyndelse med 18de aarh.s landskapshave». Gjennom Stephensens framstilling ser vi bedre at det som først og fremst ble innført med landskapsstilen, var de skiftende utsiktene, scenene og stemningene, opplevd i løpet av en vandring gjennom hagen, i motsetning til det store overblikket over hele anlegget som renessansen og barokken innebar. Og siden har vi i virkeligheten aldri gitt avkall på landskapsstilens komposisjonsprinsipper. Derfor er det så viktig å forstå landskapshagen i alle dens utgaver og utviklingsstadier fram til i dag.

Lulu Salto Stephensen tar oss med inn i den landskapelige hagen mot slutten av 1700-tallet, ved overgangen fra den klassiske til den romantiske perioden, der Hakon Lund etterlot oss i bind I. Vi møter igjen mange av de anleggene han beskrev. En rekke av dem ble omlagt fra rettlinjet barokk til buktende landskapsstil, som hagen ved slottet Frederiksberg i København. Forfatterens store fortjeneste ligger likevel i den forståelsen hun formidler for det særegne ved 1800-tallets hagekunst. Vi følger utviklinga bort fra den romantiske stemningshagen til «det rene landskab – til landskabsgartneri» og derfra til «det sanseligt smukke» som først og fremst skulle vekke oppsikt. Disse forskjellige stadiene betegner hun «the sublime – den romantiske stemningshave, the picturesque – landskabshaven, det tredimensionale maleri, og the gardenesque – skøngartneriske skuesmykker». Ifølge Stephensen var det først mot slutten av 1800-tallet at den gamle diskusjonen fra 1700-tallets England om «the sublime, the picturesque and the beautiful» ble satt på sin endelige styrkeprøve. På en utmerket måte knytter hun forbindelsen mellom de danske utøverne og deres anlegg til det som skjer i Europa for øvrig, først og fremst i England og Tyskland.

Stephensen avrunder bind II med en beskrivelse av første del av 1900-tallet fram til 2. verdenskrig, en periode hun kjenner spesielt godt. Både hun og landskapsarkitekten Malene Hauxner skrev på begynnelsen av 1990-tallet hver sin doktoravhandling om de første årtiene av 1900-tallet, med hovedvekt på arbeidene til hagearkitekt Gudmund Nyeland Brandt. Stephensens bok heter Tradition og fornyelse i dansk havekunst, og Malene Hauxners Fantasiens Have. Det moderne gennembrud i havekunsten og sporene i byens landskab. Mens disse to avhandlingene går i dybden, gir Stephensens framstilling av den samme perioden her i bind II naturlig nok et mer konsentrert bilde. Hennes beskrivelse av G. N. Brandts og C. Th. Søren-sens kunstneriske mål og fram-

veksten av et sterkt fagmiljø rundt dem viser hvorfor dansk hagekunst ble en slik sterk inspirasjonskilde for resten av Norden. 

Bind III er skrevet av Annemarie Lund og utgjør en sammenfatning av tida fra 1945 til 2002, det vil si et tidsrom på litt under 60 år. For oss som har levd omtrent like lenge, utgjør dette «vår tid». De anleggene som Lund presenterer, har et formspråk som vi uten videre gjenkjenner som vår egen tradisjon, noe yngre lesere trolig også kan samstemme i. Også for deler av denne perioden finnes det annen litteratur, bl.a. biografier om både C. Th. Sørensen og Sven-Ingvar Andersson. Ikke minst kom i 2002 Malene Hauxners Med himlen som loft, som handler om årene 1950-70 (omtalt i BK 8-2002) og er oppfølgeren til Fantasiens Have. Men ingen av disse bøkene tar for seg hele etterkrigstida slik Annemarie Lund gjør det, noe som gir bind III en spesiell verdi.

Det er også interessant å få en beretning om hvordan landskapsarkitektutdanninga i Danmark har utviklet seg til forskjell fra den norske og svenske. Ifølge Lund startet undervisninga i Danmark med et lektorat i hagekunst ved Kunstakademiets Arkitektskole i 1920-årene, der G. N. Brandt virket fram til 1940. Omkring 1960 ble det opprettet en hagearkitektlinje ved hagebruksavdelinga ved Landbohøjskolen, og dermed var et splittet fagmiljø befestet. Det utviklet seg to hovedretninger innenfor landskapsarkitekturen som var forskjellige når det gjaldt stil, formgivning og bruk av plantemateriale, noe som kan spores i Danmark fram til i dag. Senere ble det etablert en tredje utdanningsmulighet ved Arkitektskolen i Århus. Likevel er det vanskelig å se at disse motsetningene har skadet utøvelsen av faget. Især blant dem Lund kaller «gullaldergenerasjonen» fantes det folk fra begge retningene. En ruvende skikkelse som Sven Hansen (1910-89) var for eksempel hagebrukskandidat fra Landbohøjskolen i 1932, men ble en av Danmarks mest framtredende hagekunstnere.

Gjennom en utsøkt samling eksempler viser Annemarie Lund hvorfor dansk hagekunst i etterkrigstida har fortsatt å inspirere så vel anleggsgartnere som hage- og landskapsarkitekter i Norge og lokke oss på gjentatte studieturer. Her presenteres alle typer anlegg fra de klassiske enebolighagene til de store boligområdene, byparkene, friluftsområdene, skolene, kirkegårdene, industrianleggene og motorveiene. Vi lar oss så gjerne begeistres over omsorgen for både det store grepet, den fantasifulle vegetasjonsbehandlingen og de nære, menneskevennlige detaljene. La gå at danskene bare har løsmasser å skyve rundt på; eksemplene viser at den kunsten behersker de!

Det siste kapitlet har hun kalt «Divergerende retninger», der hun tar presenterer et antall «enere i flokk», bl.a. Preben Skaarup, Torben Schønherr, Charlotte Skibsted og en rekke yngre kolleger. Selv om Lund berømmer den sterke designviljen hos landskapsarkitektene av i dag, peker hun også på at hovedtrenden i faget er endret i løpet av det siste tiåret. I 1990 oppsummerte hun selv at danske hage- og landskapsprosjekter skulle være funksjonelle og fornuftige, men samtidig vakre, formfullendte i detaljene og avklaret i formen. Framfor alt måtte de ikke framtre prangende og svulstig, men heller enkelt og fordringsløst, og være forankret i stedet.

Men dette gjelder åpenbart ikke lenger, sier Lund. I dag hentes inntrykk med fagpressens fart fra hele verden. De nøkterne tradisjonene «er i høj grad blevet afløst af en trang til svungne former og pågående udtryk tilpasset den moderne forbrugers underholdningstrang». Det skapes nok en del gode anlegg, mener hun, men der man nå kommer til kort, er i bruken av vegetasjon. Her ser hun rett og slett «en vækstmessig forarmelse og et tiltagende statisk syn.» Hun spør hvorfor man ikke kan vedkjenne seg vekstmaterialets langsomme og delvis uforutsigbare egenskaper og muligheter, og i større grad arbeide med naturens livsprosesser: oppvekst, modning og forfall, og årstids-, vær- og lysvariasjoner.

Denne konklusjonen sier noe grunnleggende viktig om hagekunsten i dag, ikke bare i Danmark, men i hele den vestlige verden. Sammen med bind I burde de to siste bindene av Danmarks Havekunst gi rikelig stoff til ettertanke om hva historien har å si for dagens og morgendagens praksis. Det er fristende å avrunde med å minne om en annen klok dansk skribent og hans udødelige karakteristikk av hagekunsten som «det langsomme skuespill» (Steen Eiler Rasmussen 1941). Han forklarer hva dette er for en kunstart: «Mange tror, det kun drejer sig om et Slags Arrangement, ligesom naar men møblerer en Stue. Men det er helt forkert. Det maa snarere sammenlignes med Iscenesættelsen af et Drama, der maaske kan komme til at strække sig over Aarhundreder.» Jeg tror nok både Hakon Lund, Lulu Salto Stephensen og Annemarie Lund skriver under på det.

Danmarks hagekunst fra 1800 til 2002
Mette Eggen
Mette Eggen er landskapsarkitekt MNLA og har en mastergrad i bevaring av historiske hager. Hun har blant annet vært seniorrådgiver hos Riksantikvaren og…les mer
Danmarks hagekunst fra 1800 til 2002
Publisert på nett 30. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.