Den vanskelige veien mot Utopia
  • Tittel: Utopia Revisited. Towards a Carbon-Neutral Neighbourhood at Brøset
  • Forfatter: Eli Støa, Stig Larssæther og Annemie Wyckmans (red.)
  • Utgivelsesår: 2014
  • Forlag: Fagbokforlaget
  • Antall sider: 344

Ifølge offisielt vedtatte planer skal Norge være et karbonnøytralt land innen 2030. Dette var et mildt sagt ambisiøst mål da det ble vedtatt i 2008, og i 2015, mens Norge snegler seg fremover mot karbonnøytralitet, fremstår det som enda mer utopisk. Det virker derfor passende at denne boken, som tar for seg et karbonnøytralt boligprosjekt, har fått tittelen “Utopia Revisited”; som om den allerede er en slags arkeologisk utgravning, på jakt etter de ambisjonene vi en gang hadde. Står det virkelig så ille til?

Det ser sånn ut. “Utopia Revisited” oppsummerer åtte år med forskning, evaluering og hands-on-erfaring med å utvikle det som må sies å være et småskala boligprosjekt med rundt 1200 boliger midt i Trondheim som et nytt bærekraftig nabolag. På området det er snakk om, Brøset, lå det tidligere et sykehus for spedalske, bygget i 1861. Sykehuset lå ganske alene mellom grønne åkre og enger frem til 1950-tallet, da Trondheim by vokste nærmere og nærmere, og til slutt omsluttet både Brøset og Reitgjerdet sykehus, som var i bruk som psykiatrisk sykehus frem til 1980-tallet. Ideen om å bygge nye boliger på dette området oppsto allerede i 1996, men salget til private investorer ble utsatt av den rødgrønne koalisjonen som kom til makten i Trondheim i 2007. I kjølvannet av denne politiske beslutningen ble en tverrfaglig forskningsgruppe etablert for å definere målene for en bærekraftig bosetting på Brøset og hvordan ”bærekraft” skulle omsettes i praksis. Denne boken er en evaluering av prosessen frem til nå. 

Bare størrelsen på denne 340-siders utgivelsen sier noe om hvor kompleks prosessen har vært. Den har fremdeles ikke ført til en eneste oppført bygning. I stedet har det vært diskusjoner, debatter, politiske og økonomiske prøvelser. Når man leser boken får man inntrykk av at det først og fremst har vært undersøkelser og analyser av mange viktige temaer, fakta og statistikker har blitt gjennomgått, muligheter har blitt foreslått og vurdert, og alternativer undersøkt. Fire tverrfaglige team har presentert fire ulike forslag, som førte til en ny reguleringsplan som ble presentert for offentligheten i 2012 og etterfulgt av flere diskusjoner. Som det står i boken: “A total of 37 written comments were received, many of which were supportive of the plans but had suggestions for other and better ways to achieve the ambitious goals. Others were more critical of the overall vision. Some were of the opinion that the proposed density was too high, others considered it too low, and some stated that the whole idea of reduced private car ownership and an environmentally-friendly lifestyle was unrealistic.” 

Ut av alle disse diskusjonene kom det en revidert reguleringsplan som til slutt ble godkjent av byrådet i 2013. Likevel har byggingen ennå ikke begynt. Som redaktørene Stig Larssæther, Elia Støa og Annemie Wyckmans skriver i bokens konklusjon: “Currently (October 2014) it is not even clear whether the site owners have reached an agreement and will pursue the plans. Does this mean that the Brøset project will join the body of overly ambitious projects that end up in the drawer?” 

Det er lett å tenke seg at det er det som kommer til å skje. Sett fra utlandet (Tyskland) er det ganske sjokkerende å se at alle disse debattene, diskusjonene og analysene i Trondheim, som blir så nøye beskrevet i alle detaljer i boken, ikke har ført frem til en eneste bygning i løpet av åtte år. Jeg kjenner selvfølgelig til lignende prosjekter i Tyskland (og andre vesteuropeiske land) som over tid ble begravd så dypt i tunge bunker av analyser, alternativer og ulike meninger at de aldri ble realisert, til tross for alle pengene man hadde brukt på eksperter, rådgivere og undersøkelser. For å si det generelt kan demokratiet bli en byråkratisk jungel av motstridende meninger, en skog så tjukk at ikke engang jungeldyrene klarer å finne frem. Hvis dette skjer kreves det en sterk drivkraft for å bestemme seg for hvordan man skal dytte prosjektet videre. I mange deler, og spesielt i konklusjonen, fremstår denne boken som et rop om hjelp for å kunne ta en slik beslutning. 

Samtidig vet jeg ikke om det er slik den er ment å oppfattes. Et stort problem med denne boken – kanskje en uintendert refleksjon av hele Brøset-prosjektet – er at den har enorme vanskeligheter med å komme til poenget. Hverken introduksjonen til temaet eller til prosjektet, ikke engang historien om tomten, er særlig tilgjengelig eller oversiktlig fremstilt. Det handler ikke bare om at boken er like grafisk tiltalende som en akademisk lærebok, full av tekst, statistikker og grafer, det er også fordi innholdet så vel som de enkelte tekstene burde vært bedre redigert, og ikke minst forkortet. Den viktigste informasjonen og konklusjonene er gjemt under enorme hauger av metodologiske forklaringer, generelle utlegninger eller veldig luftige tanker om boliger, bærekraft og samfunnet i seg selv. Jeg er ikke noen talsmann for lett edutainment, men denne boken fremstår litt for ofte som om den er laget av akademikere for akademikere. Den er på grensen til å være utilgjengelig for enhver som står på utsiden av prosjektet, som om den først og fremst er ment for intern bruk, kanskje som et bevis på hva alle de involverte har holdt på med de siste åtte årene. Det virker som om boken, i likhet med prosjektet, har behov for noen fra utsiden som kan peke på de viktigste tingene å fokusere på, og hvilke bilder eller tekster som kunne forklart prosjektet på en bedre måte. 

Det er i alle fall én ting som blir veldig åpenbart når man leser denne boken: hvis vi skal ha noen sjanse til å komme nær det ambisiøse målet om å holde den globale oppvarmingen under 2°C, må vi skynde oss. Når ikke engang et land som Norge, så rikt og smart som det er, klarer å realisere et prosjekt som dette, er det virkelig dårlige nyheter for alle på denne planeten. 

Den vanskelige veien mot Utopia
​Florian Heilmeyer
Florian Heilmeyer er forfatter, redaktør, arkitekturkritiker og kurator. For å bevise at han liker motsetninger pendler han mellom Berlin og de tyske alpene. Florian Heilmeyer…les mer
Den vanskelige veien mot Utopia
Publisert på nett 17. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.