Ei lita bok om Ruseløkka skole
  • Tittel: Må Ruseløkka skole rives?
  • Forfatter: Gro Lauvland og Elisabeth Aasen (red.)
  • Utgivelsesår: 2017
  • Forlag: Utgitt med støtte fra NTNU, Fakultet for arkitektur og design
  • Antall sider: 80

Enten du allerede har engasjert deg for eller i mot rehabilitering av Ruseløkka skole, eller overhode ikke vet noe om denne skolen, så tror jeg du vil ha glede av å lese Må Ruseløkka skole rives?, en pamflett som drøfter viktige sider av det å bygge nytt eller bruke omatt. Det er nemlig slett ikke sikkert at det å bygge nytt er et framskritt. Det kan være det, men når? Her kan Ruseløkka skole i Oslo tjene som et “case study” med gyldighet landet rundt.

Første artikkel er skrevet av Bjarne Stabel og Inger Welhaven Næss, som begge kjenner bygget fra da de hadde ansvaret for oppgraderingen av skolen i 1988-90. De påviser at, og hvordan, man rent praktisk kan oppgradere skolen på nytt til dagens krav og behov.

“Stoffet henger merkelig nok sammen, men er krevende lesning.”

Så følger Gro Lauvland opp med en arkitektur- og kulturhistorisk gjennomgang, som setter bygningen og ønsket om å bevare den inn i en både lokal og internasjonal sammenheng.

Ragnvald Bing Lorentzen skriver herlig polemisk om rivningshysteriet (mitt ord) i Oslo – og dermed tankevekkende om Oslos manglende respekt for seg selv som by.

Siste arkitektartikkel er skrevet av Mari Oline Giske Stenderbakken. Hun drøfter verdien av eldre bygg som ikke har noen formell vernestatus, i både kulturell, økonomisk og økologisk sammenheng. 

Først gir Elisabeth Aasen en oversikt over den gamle skolens sosialpolitiske rolle som middel for å bygge et likhetssamfunn: Alle unger, fattige som rike, skulle få et felles startgrunnlag. Man kan såmenn undres over at det er det nye sosialistisk pregede bystyret som vil rive skolen. Føler sosialistene ubehag over å bli minnet om at kampen for utjevning mellom fattig og rik faktisk er eldre enn arbeiderbevegelsen?

Så kommer et lite minne fra en førsteklassing, rørleggerdatteren Gunda, som begynte på Ruseløkka i 1879, da skolen var ny – og så betydningsfull at den fikk kongelig besøk.

Til slutt en herlig artikkel av Cora Sandel som viser hvor sterkt klasseskillet manifesterte seg på den tiden. Og hvor flinke borgerskapet var til å sabotere ideen om enhetsskole ved å sende egne barn på privatskoler. Denne artikkelen er i seg selv verd et bokkjøp! 

Alle forfatterne imponerer en gammel arkitekt i utkanten av faget, altså undertegnede, med korte lettleste tekster, velsignet fri for fagsjargong, men samtidig både vidtfavnende og poengterte. Det på bare 80 små sider, inkludert mange bra illustrasjoner. 

Med andre ord, boka er et eksempel til etterfølgelse for enhver arkitekt som ønsker å kommunisere med folk utenfor egen snever fagkrets. – Uansett hva han eller hun isolert sett måtte mene om Ruseløkka skole.

Lauvland og Aasen er initiativtakere til boka og har redigert den. I tillegg har Gro tatt de fleste fotografiene. Begge har gjort en eksemplarisk god jobb! Boka er til salgs i Nordlis antikvariat, Tronsmo bokhandel, Ark Solli, Oslo bymuseum og antikvariat.net.

Ei lita bok om Ruseløkka skole
Røyne Kyllingstad
Røyne Kyllingstad er arkitekt, planlegger og pensjonert professor i oversiktsplanlegging på AHO.
Ei lita bok om Ruseløkka skole
Publisert på nett 23. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.