En arkitekts liv
  • Tittel: Mellom tradisjon og modernitet Arkitekt Ove Bang og den funksjonelle syntese Doktorgradsavhandling Institutt for kunsthistorie Det historisk-filosofiske fakultet Universitetet i Oslo
  • Forfatter: Wenche Findal
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: Universitetsforlaget Oslo

Ove Bang dumpet så å si ned i fanget på Wenche Findal i form av et prøveforelesningstema til hennes magistergrad ved Institutt for kunsthistorie (egentlig Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk, Universitetet i Oslo) i 1990. Ett år senere gjorde Findal arkitekten Bang til tema for et fireårig avhandlingsprosjekt ved samme institutt. Målet var å belyse personen og fagmannen Ove Bang, undersøke hvem han var, hvordan hans liv og virke forløp og ikke minst hva som ble det arkitektoniske resultat? Hva var det særskilte i Ove Bangs arkitektur? Påstander om at Bang brakte «det norske» inn i den tidlige modernismen og dermed skapte fornyelse og egenart, forsterket hennes iver etter å trenge dypere inn i Bangs arbeid.

Et førtitalls byggverk, oppført på ulike steder i Sør-Norge, et arkiv med 76 prosjektmapper som sto urørt etter Bang i Norsk arkitekturmuseum, brev, dokumenter, korrespondanse, avisoppslag, tidsskriftartikler og andre publikasjoner, pluss en liten monografi skrevet av nære venner kort etter Bangs død – dette omfattende materialet skulle struktureres, foredles, analyseres, vurderes og bearbeides til en helhetlig framstilling. Arbeidet med å trenge under overflaten til mennesket Ove Bang fant støtte i intervjuer og samtaler med gjenlevende personer som kjente ham. Bildet fikk ytterligere dybde ved at Findal også fikk tilgang til Bangs korrespondanse med kvinnen i hans liv, billedkunstneren Else Poulsson – en kilde som nå, etter Poulssons ønske, er lukket for 50 år framover.

Det er ikke utgitt mange bøker om funksjonalismen i Norge. Den første norske avhandling om emnet, C. J. Moes stipendiatarbeid fra NTH 1929, Kurvaturarkitektur og andre problemer (utkommet i tre bind 1931-36), kunne derfor gitt Findal viktig innsikt i en tidlig forståelse av funksjonalismen sett med norske øyne. Hennes påstand om at arbeidet er et plagiat av Vers une Architecture viser at hun ikke har satt seg inn i dette materialet. Moes arbeide er mer omfattende og detaljert enn Vers une architecture. Verket er i vesentlig grad et forsøk på å trekke forbindelsen mellom oldtidens arkitektur og funksjonalismen, med vekt på norske forhold. Han bygger på andre kilder enn Corbusiers arbeider, og hans bruk av illustrasjoner og fotografier er selvstendig. Interessant er det også at Moe hyppig refererer til Vitruvius, mens Le Corbusier ikke har slike referanser, selv om flere avsnitt i Vers une architecture påviselig er «hentet» fra Vitruvius’ De architectura.

Findals metodiske utgangspunkt har vært at arkitektur, på linje med annen kunst, må betraktes som meningsbærer for en epoke og en tidsånd, for en region, eller for en kunstners individuelle kvalifikasjoner. Ut fra teorien om at kreativitet er konsekvenser av livsløp, har Findal i avhandlingens del I beskrevet sine undersøkelser om oppvekstforhold, utdannelse og ytre rammebetingelser og satt disse i sammenheng med Bangs arkitektursyn og faglige utvikling. Gjennom Findals beskrivelse følger vi prestesønnen Bang inn i bohemenes verden slik hans pietistiske far så arkitektens tilværelse blant radikale og kunstnere. Bang gjorde kometkarriere. Med 9 av 41 premierte utkast i Aftenpostens småhuskonkurranse i 1930 innledet han en lysende suksess som skulle vare til hans død i 1942. «Et friskt vær sto det om ham, en feiende blåst som hvirvlet støvet vekk.» Slik blir han skildret av en av de som kjente ham best; Egil Sundt i forordet til «minneboken» Arkitekten Ove Bang: «Ligner Peer Gynt og har derfor store forsetter som ikke kan oppfyldes,» skriver han om seg selv i et brev til Else Poulsson i 1932. 

Den funksjonelle syntese

I avhandlingens del II danner 20 utvalgte småhusprosjekter utgangspunkt for en kunsthistorisk formanalyse og fortolkning av verket. Findal gjør dette med full forståelse for at arkitektur er et resultat av en prosess der arkitekten like mye er samordner som formgiver. Hun er opptatt av å forklare de faktorer som styrte utviklingen av det enkelte prosjekt, om det var oppdragets karakter og oppdragsgiverens ønsker og krav som dominerte den endelige løsning eller om det var arkitektens estetiske målsetting som ble synliggjort. Findal «klassifiserer» Bangs småhusproduksjon for å synliggjøre eksperimentering og endringer i arkitektursyn og formgivning. Ordningen i bygningstyper og samtidig delingen av disse i to tidsperioder – «Den heroiske perioden og den strenge stilen 1930–35» og «Den funksjonelle syntese 1935–42» har åpenbart bydd på problemer for forfatteren. Bangs hollandskinspirerte kubiske arkitektur i tre med pulttak har fått følge av den Corbusier-inspirerte Villa Sørensen og to tradisjonalistisk orienterte saltakshus. De første er ordnet under betegnelsen kuben, de to siste under fellesnevneren blokken. Perioden har fått betegnelsen heroisk og streng, men skildrer i realiteten Bangs vei fra purisme på Rjukan til et livlig, dynamisk formspråk i villaene Stousland og Salvesen.

«Den funksjonelle syntese 1935–42» omhandler de to typene Findal betegner som paviljongen og loftstypen. En stusser over at f.eks. Villa Ditlev-Simonsen er gitt betegnelsen paviljong, men ser at Findal har ønsket å samle bygninger med felles karaktertrekk som bruk av utvendige søyler (pilotis), inntrukne fasader og store glassflater under en fellesnevner. Nettopp paviljongtypen samler flertallet av Bangs mest kompromissløse og heroiske småhusprosjekter når en tar utgangspunkt i hans eksperimentering med form og materialer.

Avhandlingens del III, «Prosessen - avantgardarkitekturens metamorfose», er en studie av transformasjonsfenomenet med empirisk base i Le Corbusiers og Ove Bangs arbeider. To arkitekter «i hver sin ende av berømmelsens akse» – begge øvet en stor innflytelse på samtidens og ettertidens arkitektur, den ene internasjonalt, den andre regionalt. Findal legger her hovedvekten på beskrivelsen av Le Corbusiers innflytelse. Hun påviser samtidig hans åpenhet overfor og nære tilknytning til historiske modeller. Idealet har selv idealer og er del i den historiske prosess av transformasjon og fornyelse. Findal søker å synliggjøre linjene til Bangs verk og virke, den direkte påvirkning, slik hun leser elementer fra f.eks. Villa Savoye (1929-31) og Pavillion de L´Esprit Nouveau (1925), og parallellene hun ser i de to arkitekters personlige og faglige utvikling.

Bare to av Bangs småhus var oppført i andre materialer enn tre. I denne sammenheng er det viktig å se Bangs trehusproduksjon som en del av en norsk og skandinavisk byggetradisjon, som relativt tidlig tok opp modernistiske og funksjonalistiske trekk med hjørnevinduet, kubevolumet og det tilnærmet flate valm- eller pulttak som framtredende elementer. Slike hus er brukt som modell av den tyske arkitekten Richard Neufert i hans Skandina vische Haus, oppført på en byggeutstilling i Berlin i begynnelsen av 30-årene. Vinduet som er trukket rundt hjørnet, slik vi ofte finner det i Bangs småhus, er vanlig i nordeuropeisk mellomkrigsarkitektur, men forekommer sjelden i Le Corbusiers arbeider. I Norge finner vi eksempler på bruk av hjørnevinduer så langt tilbake som 1919 (Havfrua Verdal). Dette er forhold som bare i liten grad berøres av Findal. Moder-nismens tidlige utvikling i Norge, tiden før 1930, har til nå ikke vært undersøkt og dokumentert. Utvik-lingen av en rasjonell arkitektur, innføringen av nye materialer og konstruksjonsteknikker, eksperimentering med design og produktutvikling og den tidlige anvendelsen av vin-dusbånd og flate tak er tilnærmet ukjent fordi det mangler et tilgjengelig kildemateriale. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at arkitekturhistorikere og forskere ofte formidler et inntrykk av at norsk arkitektur befant seg i en form for faglig vakuum under funksjonalismens europeiske gjennombrudd. Når dette tilsynelatende faglige tomrom skal fylles, vil tendensen ofte være en overfokusering på enkeltnavn og enkeltbegivenheter, mens mindre kjente, like viktige, kanaler og kilder blir borte. Findal skal ikke ha kritikk fordi hun ikke har gått inn i en slik problemstilling, men av naturlige årsaker har valgt å holde seg til det kildemateriale som var tilgjengelig. 

Revisjon eller resignasjon

Findal ser paviljongtypen og loftshuset som et uttrykk for den funksjonelle syntese, der det norske møter det internasjonale og modernismen tradisjonen. Hennes oppfatning av Bangs definitive bevegelse mot den avpassede tradisjonalisme er udelt positiv. Her mangler et viktig moment i Findals kritiske diskusjon. Bangs tradisjonalistiske arkitektur i andre halvdel av 30-årene kan også lede tanken mot resignasjon og reaksjon. Gjennom hele sin virksomhet tegnet Bang hytter og småhus med saltak, ofte i stedbundne materialer. Mot slutten av 30-årene var imidlertid saltaksform og tradisjonalisme ikke bare et landlig anliggende i Bangs arkitektur, men enerådende også i byens forsteder. Var dette et uttrykk for modernismens resignasjon og byggherrens «flukt» tilbake til tradisjonen, eller var det Bangs bevisste revisjon av det moderne og orienteringen mot en ny og moderat nasjonal identitet?

Modernismens kunstneriske dimensjon – abstraksjonen av flate og volum, masseoppbygning og linjeføring, som ikke nødvendigvis er mindre knyttet til sted, landskap og tradisjon – har i Bangs siste småhusprosjekter veket plassen for en praktisk, anvendelig byggeskikk, tilsynelatende uten sterke kunstneriske ambisjoner. Bang synliggjør her en tidstypisk reaksjon mot det «moderne», som i første rekke gjaldt boligarkitekturen. Dette skiftet i holdning og uttrykk delte han med et stort flertall av samtidens arkitekter, og det er tale om langt mer enn tvil om stil. Den eneste rimelige forklaring synes å være et tretthetsbrudd forårsaket av en depressiv førkrigstid. Dette bekreftes av samtidens ukeblader og aviser, som sterkt gir til kjenne at de materielle idealer og verdier brått har mistet mye av sin betydning. Dette er et eksempel på at mange forklaringsmodeller i et forskningsarbeide kan framlegges med et negativt eller positivt fortegn. I tilfellet Bang ville dette bety at den intense skapergleden og troen på et fag svinner hen og erstattes av teknisk nødvendighet som hviler på det sikre og kjente.

Findal påpeker at det var det moderate «loftshus-uttrykk» og ikke «Bangs avantgarde» som fikk størst betydning for etterkrigstidens boligarkitektur. Hun begrunner det med Knutsen-skolen og framveksten av ferdighusprodusenter, som fant gode, anvendelige modeller i Bangs praktiske og gjennomstandardiserte villaer. Her vil de fleste gi Findal rett. De tidlige «ferdighusene» er slående like Bangs to siste villaer Imset og Steen. Like fullt er ikke disse blant Bangs hovedverk og «kanonemner» for dagens norske arkitekter. Hvorvidt Bangs siste småhusbidrag var gode eller dårlige – ikke minst som modell – for ettertidens byggefelt og landskap, og hvilken påvirkningskraft hans arbeide hadde hatt dersom han som Arne Korsmo var forblitt en «tro» modernist, er ikke gjenstand for avhandlingens diskusjon, men ikke desto mindre interessante spørsmål.

I avhandlingens vedlegg får vi viktige hendelser og arbeider i Ove Bangs 47 år korte liv presentert i kronologisk orden. Katalogen over Bangs småhusproduksjon gir innsikt i hvordan etterkrigstiden har fart fram med arbeidene til en av våre viktigste modernistiske arkitekter: Av 36 registrerte, oppførte bygninger er ti ombygd eller revet, mens en er kondemnabel og fraflyttet. Bare 7–8 hus, dvs. under en fjerdedel av bygningene, befinner seg i en relativt autentisk tilstand.

Bevaring og vern er ikke tema for Findals arbeide. Det er likevel naturlig å minne om at Bangs største og mest sentrale verk, Samfunnshuset i Oslo, framstår i en sørgelig forfatning etter årtier med tilfeldig ombygging og vedlikehold. Den av Olav Thon nylig initierte ødeleggelse av deler av kinofoajeen er i så måte et typisk uttrykk for en gjennomført mangel på respekt for et av norsk arkitekturs definitive hovedverk.

Et stort antall illustrasjoner er samlet i avhandlingens andre bok. Gjennom 301 fotografier, tegninger, malerier og skisser får vi et karakteristisk innblikk i Bangs liv og virke; gjennom den romantiske studietiden med diplomoppgaven «raadhus» og tegninger av eldre norsk trearkitektur, via et stadig sterkere engasjement i modernismen og funksjonalismen, før han til slutt i krigens skygge vender tilbake til et nøkternt nasjonalt og tradisjonalistisk uttrykk. Vi opplever Bang på jakt og skitur, vi møter hans humor i utkast til ekte skap, karnevalsdrakt og illustrert roman, men framfor alt fokuserer Findal på prosjektenes typologi og tilblivelse ved å vise forarbeide og skisser. Hun er opptatt av å illustrere den tilknytning hun mener å observere både til norsk tradisjon og utenlandsk inspirasjon.

Illustrasjonsmaterialet er ordnet delvis kronologisk, delvis tematisk etter bygningstyper og delvis i samsvar med den rekkefølge objektene har i avhandlingens tekst, med korte angivelser uten ledsagende forklaring eller inndeling.

Ukene i arkivene, bibliotekene og tidsskriftsamlingene; struktureringen av kildematerialet; intervjuer, reiser, fotografering og nedtegnelser er deler av Findals store forarbeide som leseren av hennes doktoravhandling bare tidvis kan skimte. I Wenche Findals arbeide er det imidlertid enda mer. I regi av Institutt for kunsthistorie har Findal samlet store deler av det norske fagmiljø som er engasjert i mellomkrigstidens og modernismens kunst og arkitektur, til flere omfattende seminarserier. To nordiske seminarer er også resultatet av Findals innsats; Markeringen av hundreårsdagen for Ove Bangs fødsel og seminaret med tittelen «Det nasjonale og internasjonale i nordisk funksjonalisme». En vakker liten bok med nordiske seminarbidrag er utgitt på Gyldendal (ISBN 82-417-0504-2) med Wenche Findal som redaktør.

Hennes avhandling om Ove Bang er et vesentlig bidrag til den meget knappe samling av monografier om de tidlige norske modernister. Det er spennende lesning, mettet av informasjon som evner å trenge inn i og anskueliggjøre Ove Bang som person og fagmann, samtidig som overblikket beholdes. Boken gir Ove Bang en definitiv posisjon blant den tidlige norske modernismens sentrale arkitekter. 

En arkitekts liv
Publisert på nett 12. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.