En god fortelling om stortinget
  • Tittel: Stortinget, huset på Løvebakken gjennom 150 år
  • Forfatter: Peter Butenschøn
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Forlaget Press
  • Antall sider: 311

Stortingsbygningen fyller 150 år og feirer det med å utgi en bok. Slike festutgivelser blir ofte platte og intetsigende, med fine bilder og tekster som kunne vært skrevet av et reklamebyrå. Stortingets administrasjon har imidlertid vært så kloke at de utlyste oppdraget, og valgte et forlag og en forfatter som kunne levere en god og interessant fremstilling av disse 150 årene. 

Stortingets rolle i norsk historie er åpenbart svært viktig, ikke bare fordi bygningen huser landets folkevalgte, og slik sett manifesterer demokratiets viktigste institusjon, men også fordi den har hatt en avgjørende rolle i utviklingen av Oslos byplangrep. 

Peter Butenschøn har vært svært produktiv de siste årene og har utgitt en rekke interessante bøker om byplanlegging. Hans kompetanse kommer til sin rett i denne utgivelsen. Butenschøn har komponert boken som en vandring gjennom bygningen, og dette grepet er usedvanlig vellykket. Slik bygges det opp en fortelling, og bygningskroppen blir skjelettet fortellingen lener seg på. Gjennom 12 kapitler blir vi som lesere med på en reise gjennom Stortingsbygningens tilblivelseshistorie, fra den første ideen om at Stortinget trengte et eget hus og frem til i dag. Butenschøn skriver godt – samtidig som fremstillingen er grundig, er den også preget av skriveglede. Hans evne til å fremstille kompliserte ordskifter og saksganger – som for eksempel de som ledet frem til at den svenske arkitekten Emil Victor Langlet fikk oppdraget med å tegne Stortinget i 1860 – er verdt å studere. Butenschøn makter å gjøre dette stoffet interessant og regelrett spennende, sannsynligvis fordi han både kjenner sakskomplekset usedvanlig godt og fordi han har en gjennomtenkt forståelse av hva det vil si å skrive sakprosa beregnet på et større publikum. Fortellingen går helt fram til våre dager og får med seg påbygget, ombyggingen og ikke minst stortingsrepresentantenes tilværelse – i Stortingsrestauranten, på kontoret, i Vandrehallen. 

“Butenschøn makter å gjøre dette stoffet interessant og regelrett spennende, sannsynligvis fordi han kjenner sakskomplekset usedvanlig godt.”

Stortinget, huset på Løvebakken gjennom 150 år er ikke et historisk nybrottsarbeid. Butenschøn fremmer ikke nye hypoteser eller noe radikalt nytt perspektiv basert på hittil ukjente kilder, men han syr de eksisterende kildene (andre forfattere og forskeres arbeider) svært godt sammen. Han har også komplimentert dem med bidrag fra egne arkivarbeider. Det opereres ikke med fotnoter, men hvert kapittel er utrustet med en egen oversikt over hvilken litteratur som ligger til grunn. Det gir god tekstflyt og viser samtidig at forfatteren er lojal og redelig mot eksisterende kilder.

Boken har fått juling av Harald Stanghelle, som i Aftenposten har påpekt at Butenschøns fremstilling av pressen er tendensiøs, og derfor gikk denne anmelder til verket med en viss skepsis. Det er lett å være enig i at forholdet mellom pressen og Stortinget kanskje burde vært bedre skildret, men til tross for det er dette en bok som utmerker seg ved å veve sammen arkitektur, byplan og politikk på en svært interessant og lesverdig måte. 

Boken er det vi på godt nynorsk kaller coffee table, det vil si et stort format, storartet utrustet med fotografier, både nye og historiske. Ivan Brodey har tatt alle de nye bildene, og kvaliteten på hans fotografier er som alltid svært høy. 

Fotografiene er en essensiell del av en slik bok, og Brodey makter å fotografere slik at bygningens arkitektoniske kvaliteter trer frem. Brodey har imidlertid også en annen egenskap, han ser poesien i det prosaiske, i ventilasjonsanlegg og heiser. Det er motiver som man kanskje kunne tenke ikke ville høre hjemme i et praktverk som denne boken. Men det gjør de. 

De historiske fotografiene er også svært nennsomt valgt. Einar Gerhardsen i prat med en stortingsrepresentant i korridorene, er for eksempel et bilde de færreste av oss har sett av landsfaderen, og det får fram det prosaiske i demokratiets hverdagsliv. Slike bilder gir liv og substans til fremstillingen. Det samme gjelder utvalget av arkitekttegninger og skisser, som også er valgt ut med økonomisk sans og evne til å prioritere.

Stortingets rolle, fødsel og praksis er viktig for nasjonens kulturelle selvforståelse. Muligens er fortellingene om vedhugging og snømåking lettere å selge, men Stortinget, huset på Løvebakken gjennom 150 år, er minst like interessant og godt fortalt.

En god fortelling om stortinget
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
En god fortelling om stortinget
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.