En historie om forandring
  • Tittel: Göteborgs rådhus
  • Forfatter: Claes Caldenby (red.) og Caroline Losman
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: Arkitektur Förlag
  • Antall sider: 168

Jeg pleier å kalle rådhuset i Göteborg for Gunnar Asplunds rådhus, til tross for at det han tegnet var et tilbygg til en eksisterende klassisistisk bygning. Tilbygget er imidlertid av så sterk kvalitet at, i hvert fall for arkitekter, det er denne delen og dens forhold til det gamle rådhuset, som er det interessante.

Boken som nå foreligger om Göteborg rådhus er utgitt etter at bygningen har fått en ny funksjon og i den forbindelse blitt renovert. Dette arbeidet sto ferdig i 2014. 

Boken er inndelt i tre hovedkapitler: ”Historie” og ”Arkitektur 2014”, som begge er forfattet av redaktør Claes Caldenby, og ”Forandringer” som er forfattet av Caroline Losman.

Rådhusets historie går tilbake til 1669, da den eksisterende trebygningen fra 1620-årene brant og ble erstattet av en murbygning etter tegninger av slottsarkitekten Nicodemus Tessin d. e., i hollandsk renessansestil. Bystyrelsens forskjellige funksjoner ble samlet, og bygningen ga også rom for rettslokaler. I 1814 ble bygningen radikalt bygget om av stadsarkitekt Jonas Hagberg. Han bygget på en tredje etasje og ga bygningen en nyklassisistisk stil, slik den står i dag. 

Etter hvert ble byforvaltningens funksjoner flyttet, og bygningen ble et rent tinghus.

Et tilbygg på nordsiden ble revet, og i 1913 ble en arkitektkonkurranse utlyst for et nytt tilbygg. Gunnar Asplund vant konkurransen, 27 år gammel, med et forslag i nyromantisk stil, bundet av den klassiske idé om symmetri og akse, med en lukket fasade mot torget uten inngang. Inngangen var flyttet til sydfasaden mot kanalen, og planen var symmetrisk om en akse gjennomgående fra denne. Asplund leverte opp igjennom de påfølgende årene en rekke forslag, og etter hvert ble den eksisterende inngangen og fasaden beholdt, selv om dette betød at man fra inngangen må dreie 90° for å komme inn i Asplunds vakre hall, et av modernismens viktigste rom. 

Asplund hadde et sterkt forhold til klassisismen. Han hadde studert den klassiske arkitekturen, spesielt på Sicilia, renessansebygninger i Nord-Italia og klassisismens videre utvikling i Frankrike og Tyskland. Dette solide fundamentet preger blant annet de mange utkastene til utvidelsen av rådhuset i Göteborg. Men i 1928 ble Asplund hovedarkitekt for Stockholmsutstillingen som ble åpnet i 1930, modernismens gjennombrudd i svensk arkitektur. Etter dette preger modernismen Asplunds arkitektur.

Tilbygget fikk hard kritikk av göteborgerne som ikke hadde noen forståelse for Asplunds nye arbeid. Den nasjonale arkitektstanden, derimot, og ikke minst den internasjonale, var begeistret for dette møtet mellom to tidsepoker.

Caldenby skriver at det nye tilbygget blir et uttrykk for sin tids arkitektur, men er hensynsfullt i forhold til det gamle. Jeg mener at dette blir noe vagt uttrykt. Med unntak av 1930-utstillingen ble Asplund aldri en rendyrket modernist, og jeg føler at tilbygget ikke er et klart uttrykk for tidens funksjonalisme, men blir en symbiose mellom dette og hans klassisistiske fundament. Slik skaper han noe nesten urovekkende interessant i tilpassingen.

Historiedelen i boken er svært godt gjennomarbeidet og detaljrik, ikke bare når det gjelder bygningen, men den behandler i tillegg torgets utvikling, som Asplund også tok del i.

Neste kapittel omhandler bygningen slik den sto ferdig renovert i 2014. Caldenby analyserer først fasadene mot torget, eller, som han sier, han forsøker å sette ord på det han ser. Den gamle delen er ikke rørt på annet sett enn at puss og maling er utført på ny. 

Tilbygget, derimot, har endret farger. Kontrasten mellom det konstruktive rammeverket og veggflatene er tonet ned. Asplunds bygning mister på denne måten noe av sin karakter, men helheten av nytt og gammelt styrkes. Konserveringsarkitekten Mikael Nädele mener at dette er fargene slik de var i 1937. Dette er vanskelig å se ut i fra de ulike kolorerte fasadetegningene som er presentert i boken, men farger er jo vanskelig trykkteknisk.

Caldenby peker ellers på Asplunds modernistiske ønske om å uttrykke interiørets funksjoner i eksteriøret. De mindre vinduene uttrykker vanlige kontorer, mens de fire store feltene viser at det er en større sal innenfor. Asplunds fasadeløsning her inviterer til diskusjoner, kanskje først og fremst på et intellektuelt plan.

Caldenby tar oss nå inn i bygningen, gjennom inngangen til den gamle delens gårdsrom. Så føres vi i 90° vinkel til bygningens og Asplunds betagende sal. Da jeg leste at rådhuset var renovert, var jeg engstelig for hva som hadde skjedd med denne. Heldigvis er den nesten ikke endret, men stort sett bare pusset opp. 

Det siste kapittelet handler om bevaring og endringer, men kalles bare ”endringer”. Beskrivelsen av hvordan de forskjellige materialer i salen er brakt tilbake til det opprinnelige, er nærmest en lærebok i konservering.

Mitt 20. århundre er i ferd med å bli utydelig i en tåkedis. Da kan det være nyttig å minne om de arkitektoniske høydepunktene som ble skapt i denne tiden. Asplunds arkitektur var blant disse. Utformet med innsikt, bevisst profesjonell tyngde og skaperevne, er de eksempler på integritet og naturlig skaperkraft. Boken er en påminnelse om dette og føyer seg inn i rekken av bøker om Gunnar Asplunds arkitektur. Særlig er det historien og Asplunds forhold til den, som det har vært viktig å få frem. Men også beskrivelsen av selve prosessen konservering/restaurering kan bety noe i diskusjonen om disse spørsmålene, særlig i forbindelse med moderne arkitektur.

En historie om forandring
Bengt Espen Knutsen
Bengt Espen Knutsen er arkitekt og professor emeritus ved AHO.
En historie om forandring
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.