En lavmælt berettelse
  • Tittel: Kristiansands moderne ­by­utvikling. Om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010
  • Forfatter: Arne Bulie
  • Utgivelsesår: 2018
  • Forlag: Cappelen Damm,
  • Antall sider: 326

Arne Bulie er arkitekt, men har arbeidet som planlegger både i privat, kommunal og fylkeskommunal praksis i en menneskealder. De første fem årene av sin pensjonstilværelse har han brukt til å skrive en bok om Kristiansands moderne byutvikling. Arbeidet har vært gjort med tilskudd fra blant annet Kristiansand kommune og Vest-Agder Fylkeskommune. 

Det er meget prisverdig at offentlige institusjoner støtter personer som påtar seg å samle og dokumentere offentlige arbeid. Det er å være seg sitt samfunnsoppdrag bevisst. Arkitekter etterlater seg ofte bygninger som er et vitnesbyrd over deres virke, mens planleggere heller glir inn i anonymiteten etter at planene er ferdigbehandlet og vedtatt. Dette har til dels vært Bulies begrunnelse for arbeidet han har gjort. 

Boken, som tar for seg perioden etter krigen fram til 2010, er en omfattende og detaljert sammenstilling av planer, bygg og prosjekter gjort i Kristiansand bykommune. Det har sikkert vært vanskelig å bestemme seg for strukturen i boken med et såpass omfattende materiale. Boken er innledningsvis ordnet kronologisk, men i siste del tar den opp noen viktige enkelttemaer. Det er ikke så overraskende at disse er bevaring kontra utvikling av kvadraturen, strandsonen, jernbanen og havnen, veisystemet og Sørlandsenteret og Sørlandsparken.  Og fordi Bulie er arkitekt, har også estetikk fått et eget kapittel.

Mye av den første delen handler om lokalisering og utforming av boligfelt og større bygningskomplekser i sentrum, som Sentralsykehus, Tinghus, Distriktshøgskole - senere Agder Universitet, og havneanlegg. Men den inkluderer også samfunnsendringer og institusjonelle endringer i perioden. Særlig interessant er det at målkonflikter mellom politikere, administrasjon, planleggere og de ulike plannivåene kommer godt frem i boken. Derfor oppstår det også mange paradokser i de sakene forfatteren beskriver. Selv om Kristiansand kommune prøver å følge overordnet miljø- eller bærekraftpolitikk, har ønsket om å tilrettelegge for befolkningsvekst ført til byspredning. Når kommunen i mange utbyggingssaker opptrer både som planinstans og grunneier, er det ikke vanskelig å forestille seg hvilke interesser som prioriteres. Og alle gode ønsker om å bevare strandsonen som et naturområde av nasjonal interesse til tross – i praksis er det kontinuerlig gitt dispensasjoner som over tid har ført til gradvis privatisering av kystområdene. 

Den møysommelige gjennomgangen av vanskelige planprosesser kan for utenforstående virke frustrerende og langtekkelig, men heldigvis lar forfatteren oss ane en viss ironi gjennom det hele. Da Sørlandssenteret ble bestemt bygget, ble det advart om at dette ville kunne få en alvorlig konsekvens for næringsvirksomheten i Kvadraturen. Men skrekken for at et slikt senter kunne havne i Lillesand i stedet var i siste instans avgjørende. Dessuten ble det i debatten påpekt at det ville kunne ha en god «konkurranseskjerpende effekt» for Kvadraturen. Den giftige blandingen av Sørlandsenteret, sørlandsparken og IKEA har senere dessverre vist sin effekt. 

Arne Bulie er utvilsomt en kunnskapsrik person og skriver med samvittighetsfull og sørlandsk fordragelighet. Boken er nærmest arkivarisk og uten dramaturgi. Kun når vi nærmer oss nyere tid kan man lese mellom linjene at dette er saker han har vært involvert og engasjert i. Han begrunner denne mer deskriptive formen med at det er vanskelig å få overblikk over noe man står midt oppi. 

Men dette er kanskje en del av av bokens problematiske side. Mens det imellom alle beskrivelsene finnes noen samfunnsmessige og faglige analyser,  fremstår særlig den første delen som en nærmest summarisk oppramsing av planer, prosjekter og et fullspekket persongalleri – alle nevnt, ingen glemt.

Det gir meg en fornemmelse av gammeldagse bygdebøker. Jeg klandrer ikke forfatteren – han har definert sin oppgave. Men forlaget burde kanskje stilt det samme spørsmålet som meg da jeg leste boken. Hvem er den egentlig skrevet for? Forhåpentligvis for flere enn en god håndfull byråkrater. Muligens er kristiansandere så patriotiske at de leser seg gjennom over 300 tettskrevne sider med altfor små illustrasjoner. Eller kan det være en lærebok? Da burde den trolig lagt mer vekt på komparative analyser og fallstudier. 

Men for all del. Boken er verdt tiden den tar å lese. Det er et stort dokumentasjonsarbeid, og gir den observante og interesserte leser et godt bilde av hva som har foregått innen byutvikling i etterkrigstiden. 

Dag Tvilde
Dag Tvilde (f.1951) er sivilarkitekt MNAL.
Foto: Jon Arne Berg
Publisert på nett 08. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.