Encyklopedisk tilnærming til norsk arkitektur
  • Tittel: Norges Arkitekturhistorie
  • Forfatter: Arne Gunnarsjaa
  • Utgivelsesår: 2006
  • Forlag: Abstrakt forlag, Oslo
  • Antall sider: 528

Det er et imponerende bokverk Arne Gunnarsjaa har gitt ut på Abstrakt forlag. Norges Arkitekturhistorie teller 500 sider, er bundet inn i et hendig romanformat og omfatter epoken mellom år 8000 før Kristus og fram til i fjor. Forsidebildet, tittelsideillustrasjonen, som er hentet fra Urnes stavkirke, og det faktum at de første 350 sidene behandler perioden fram til år 1900, peker på Gunnarsjaas hovedinteresser. 

I forordet viser Gunnarsjaa til mangelen på norske arkitekturhistoriske oversiktsverk. Med Odd Brochmanns folkeopplysende og folkekjære bøker fra etterkrigstiden som forbilde, har Gunnarsjaa valgt et godt, men vanskelig utgangspunkt for å nå det publikum han ønsker: en større leserkrets uten spesielle faglige forutsetninger. 

Bokens første 350 sider – om de første bo­set­­­­­ter­ne som slo seg ned innenfor nåværende nasjonale grenser 8000 år før Kristus, om bronse- og jernalder med langhus og grindehus, folkevandringstid, vikingtid, stavverk og lafteverk, middelalderen fram til toromsstuen, reformasjonen, og siden om bindingsverket og hvordan ulike internasjonale stilretninger, teknologiske nyvinninger og samfunnsmessige endringer påvirket utviklingen av byer og bygninger i Norge – er godt faglig forank­ret og formidlet på en innsiktsfull og informasjonstett måte. Her blir ulike bygningsteknikker presentert, stilers omtolkninger til norske forhold beskrevet, i tillegg til en rekke andre faktorer som kan gi en forståelse for utviklingen av norsk arkitektur – som klimatiske forhold, materialtilgang, teknologi og håndverkskunnskap, politikk og lovverk. Det er en grundig redelighet over dette stoffet, både med tanke på henvisninger til en imponerende samling kilder, og i diskusjonene om rammebetingelsenes betydning for arkitektur. Både de innhentede illustrasjonene og Gunnarsjaas egne tegninger fungerer som gode pedagogiske verktøy til teksten. Men i enkelte av de tredimensjonale framstillingene, særlig i bokens siste tredjedel, holder ikke Gunnarsjaas egne strekskisser mål. Kanskje urettferdig sammenlignet med Brochmanns gudbenådede illustrasjoner, blir tegningene todimensjonale og karakterløse. 

Den oversikten og samfunnsmessige forankringen som bokens første to tredjedeler bærer preg av, går delvis tapt når vi nærmer oss vår egen tid, et problem Gunnarsjaa er seg bevisst: «Det er ikke lett å sammenfatte det norske sam­funnet og dets arkitektur; særlig utviklingen etter 1814, etterkrigstidens utvikling og den nyeste tids situasjon» (s. 440). Denne erkjennelsen sammen med viten om den relativt stabile byggeskikkens død, burde likevel ha ført til enten en annen tidsmessig avgrensing, eller en tyngre vektlegging av tiden etter 1900. 

En av vanskelighetene med å formidle den nære historien er å velge og vektlegge de verk og prosjekter som best kan illustrere og forklarere utviklingen. Merkelig for denne leseren blir det når Lund & Slattos to byggetrinn av Veritas på Høvik og utbyggingen av Norges Bank i kvadraturen i Oslo ikke er nevnt i eksempelsamlingen over norsk strukturalistisk arkitektur. Teksten lider av manglende referanser til andre viktige tolkninger av moderne norsk arkitektur, for eksempel Nils Ole Lunds bidrag i boken Nordisk arkitektur (Arkitektens forlag, København, 1991). Og mot 2000-tallet bærer det galt av sted. 1990-tallet er representert ved tre hus; en enebolig av Eilif Bjørge og Anne Brit Børve i Hammerfest (1988–1989), Ibsenkvartalet i Oslo (Kolstad og Gunnarsjaa, 1996) og vernebygget over domkirkeruinen på Hamar av Lund & Slatto (1998). De seks årene som er gått av et nytt årtusen er representert med to bygninger; Sverre Fehns Ivar Aasen-tunet (2000) og studentboligen til Brendeland og Kristoffersen (2005) på Svartlamoen i Trondheim. Til tross for at alle disse er interessante som eksempler, makter de ikke å representere de siste tjue åras mange urbane utviklingstrekk. 

Kanskje som en erstatning avrundes Norges Arkitekturhistorie med kapitlet «Historien har ingen ende» om stedstap, den nye oljerikdommen, behovet for arkitekturforskning og for bærekraftig arkitektur. Beskrivelsen er fragmentarisk og tilfeldig. Det ble trolig en for stor pedagogisk oppgave å skildre og eksemplifisere resultatene av den markedsstyrte byutviklingen, de nye hybridiserte typologiene, transformasjonen av eldre bygningsmasse eller hva globalisering allerede har ført til for utviklingen av norsk arkitektur rundt tusenårsskiftet. 

Men la ikke kritikken overskygge et positivt hovedinntrykk. Bokens samlede informasjonstetthet er stor, den kronologiske oversikten er klar og illustrasjonene med snitt og planer opplysende. Jeg vil tro publikasjonen vil få størst verdi som oppslagsverk, kanskje aller mest for studenter, men også for forskere, skribenter og arkitekter som raskt trenger å oppfriske forskjellen mellom kamnov og sinkelaft, finne Jærhusets typiske grunnplan eller få vite hvordan fasadesnittet egentlig ser ut i John Enghs Slemmestadgården. Og jeg vil tro boken vil fungere som et nyttig bidrag i det økte fokus på arkitektur i den nye læreplanen for grunn- og videregående skole. På bakgrunn av den stadig sterkere internasjonaliseringen av arkitekturen, og som fersk timelærer i «Norwegian Architecture. An Introduction» (fordypningskurs for utvekslingsstudenter ved AHO), må jeg komme med et berettiget hjertesukk i tillegg til kritikken over manglende behandling av det 20. og det 21. århundrets arkitektur: Boken skulle også foreligget på engelsk. 

Encyklopedisk tilnærming til norsk arkitektur
Nina Berre
Berre er sivilarkitekt MNAL og har doktorgrad fra Institutt for arkitekturhistorie ved NTNU. Hun jobber som avdelingsdirektør innen arkitektur ved Nationalmuseet. Hun var tidligere…les mer
Encyklopedisk tilnærming til norsk arkitektur
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.