Erfaringer fra fjerne steder
  • Tittel: Tyin tegnestue - In Detail
  • Forfatter: Kristin Guzman (red.)
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: MUSAC
  • Antall sider: 198

I likhet med Shigeru Ban og Mike Reynolds ser TYIN tegnestue ut til å ha oppnådd en slags helgenstatus innenfor arkitekturverdenen ved å vende seg bort fra konvensjoner og i stedet levere back-to-basics-prosjekter på uventede steder. Det unge trondheimskontoret til Andreas Gjertsen og Yashar Hanstad fortjener sitt rykte. Som Christine Bürklein skriver i ett av fem essays av ulike forfattere i denne monografien: ”It should be clear to everybody that an ethical aproach to architecture is fundamental to participatory design and social sustainability as we find it in the architectural work of TYIN”. Men det er verdt å se nærmere på fenomenet TYIN og vurdere de spørsmålene som oppstår i forbindelse med det – noe denne boken, som ble utgitt i forbindelse med en utstilling ved MUSAC i Léon i Spania i 2015, gjør i liten grad.

TYIN tegnestue lærte seg håndverket først i Thailand og deretter i Indonesia, med småskalaprosjekter som involverte lokalsamfunn, og lokale ressurser og ferdigheter. I ettertid er det mulig å se at disse tidlige arbeidene var i tråd med tidsånden: man hadde gått lei av en allestedsnærværende global starchitecture som først og fremst var ute etter å skape oppmerksomhet eller lønnsomhet (eller begge deler), og ønsket i stedet å omfavne ting som håndverk, materialer og samfunnsnytte. I dag går vi enda lenger og utfordrer arkitektarbeidets grunnleggende normer; vi forlater skrivebordet og går ut i den virkelige verden, gjør feltarbeid, bretter opp ermene på byggeplassen og lærer underveis. Litt som en speidertur, men med et resultat som er varig og nyttig. Og det er dette som er TYINs modus operandi.     

Kristine Guzmans essay “Towards an Architecture of Necessity” kartlegger TYINs første arbeid i Thailand, og sporer opp prosjektenes røtter i nødhjelpsarkitektur, medvirkningsprosjekter og ”sosial skulptur”. I essayet “Material Scarcity” identifiserer Lisbet Harboe Vitruvius´ to tusen år gamle prinsipper i TYINs bygninger – motstandsdyktighetfunksjonalitet og skjønnhet – og hun setter TYINs bruk av gjenbruksmaterialer, i dette tilfellet lokalt treverk, urbane overskuddsmaterialer osv, i sammenheng med Smithsons’ skur til utstillingen This Is Tomorrow (1956). Dette er verdifulle, opplysende tekster.

Men det er flere spørsmål som kunne blitt utforsket videre. Da Karl Henrik Nøstvik dro til Kenya i 1965 og tegnet Nairobis ikoniske Kenyatta Conference Center, reflekterte det Norges sosialdemokratiske idealer. Er TYINs arbeider utenfor hjemlandet noe tilsvarende, men med idealer som har skiftet fra stat til lokalsamfunn slik at dette er en ”demokratisk arkitektur”? Er slike vestlige arkitekturprosjekter i utviklingsland i bunn og grunn paternalistiske og nykolonialistiske?

I sitt polemiske forord skriver Hans Skotte at ”bistandsarkitekturen” som mange kontorer driver med handler om ”å bygge merkevare og markedsføre seg”, og at disse arkitektene ønsker å bli betraktet som ”godhjertede misjonærer som fortjener pressedekning”. TYIN bruker derimot begrepet ”Architecture of Necessity”. Men gjelder ikke dette også for andre, for eksempel det store Londonbaserte kontoret John McAslan som har tegnet skoler i Malawi? Skotte vil kanskje avskrive dem, men disse skolene er ærlige i sin intensjon og utførelse – og har fått betydelig mindre presseomtale enn TYIN.

Nyere TYIN-bygg i Norge har ikke mistet autentisiteten og skjønnheten fra de tidligere arbeidene. “Lyset på Lista”, en utsiktsplattform i tre, skaper en glede over å være isolert, på samme måte som Horace Giffords sommerhus for det homofile miljøet på Fire Island, New York. TYIN gjorde et ukarakteristisk valg i å ta på seg utformingen av taxfree-butikken på Værnes flyplass i Trondheim i 2014, men selv dette prosjektet motsetter seg den stedsblinde supermoderniteten ved de fleste flyplassterminaler, og er snarere inspirert av lokale sjøboder og tømmerhus. 

Enten det er kontemplativt eller dokumentarisk, handler fotografiene i boken om virkeligheten. TYINs fortrukne fotograf, Pasi Alto, fanger konstruksjonenes organiske overflateteksturer på en nydelig måte. Når det er folk på bildene er de involvert i bygget, ikke bare på gjennomreise. Thailandske barn smiler, og gir et avbrekk fra noen av tekstenes alvorlige ærbødighet (noe som de fleste monografier lider av). Billedtekster ville vært nyttig, men det er en billedoversikt bak i boken som identifiserer prosjektene. 

I tillegg er det en ”augmented reality”-lenke – noen sider har et symbol som lenker til nettinnhold – men du trenger appen ClickAR for å få tilgang. Men er det noe man kan si om TYIN tegnestue er det at arbeidene deres ikke er avhengige av de elektroniske medienes døgnfluer. 

De jobber ikke med parametrisk design og konstruksjonene deres er ikke ”smarte”. I alle fall så langt skaper TYIN sin virkelighet uten hjelp fra ny teknologi. Arbeidene deres er kanskje nye, men dette gjør dem tidløse.

Erfaringer fra fjerne steder
Herbert Wright
Herbert Wright er en London-basert skribent med arkitektur og urbanisme som spesialitet. Han er redaktør for Blueprint magazine og skriver blant annet…les mer
Erfaringer fra fjerne steder
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.