Et evig hus
  • Tittel: St. Hallvard kirke og kloster
  • Forfatter: Lund & Slaatto
  • Utgivelsesår: 1997
  • Forlag: Arfo

St. Hallvard kirke og kloster er «et av de mest betydningsfulle monumentalbygg som er reist i Norge siden Middelalderen,» skrev Christian Norberg-Schulz i Byggekunst i forbindelse med innvielsen i 1966. 

Var det en panegyrisk bedømmelse som må tolkes ut fra sin samtids forutsetninger og idealer? Jeg tror ikke det. Kanskje man til og med kan hevde at bygningen hører hjemme i verdensarkitekturen. Dens beliggenhet er mildt sagt paradoksal, plassert som den er mellom de ruvende og avvisende OBOS-blokkene på Enerhaugen i Oslo, og mange hovedstadsbeboere har aldri hørt om det bortgjemte arkitektoniske underet. Slik er det ofte med den genuine arkitekturen, den lever sitt eget stille liv utenfor popularitetens allfarvei. Men når du møter den, vet du at det er et evig hus du står overfor. 

Den vesle boken om St. Hallvard som kom ut for et par år siden, med betagende fotografier av Jiri Havran, fortjener oppmerksomhet fordi vi her for første gang får vite hvordan det hele gikk til den gang i de stigmatiserte 60-årene. 

Fransiskaneren Johan Castricum forteller i sin korte artikkel om den betydningsfulle reisen han som byggherre foretok gjennom Europa sammen med den unge og uerfarne arkitekten Kjell Lund, en slags pilegrimstur for å «søke inspirasjon og å dra på leting etter mysteriet». En kristen kirke er «i sitt vesen et tegn som fører til Mysteriet,» skriver han. «Det må være en inspirerende oppgave for en arkitekt å vite at han er med på å gi form til dette tegn.» Det fantastiske var at nettopp dette skjedde, fastslår Castricum. Kjell Lund fant den relevante formen. Også entreprenøren, Ragnar Evensen, delte dette syn og erklærte for pressen at «St. Hallvard var den fineste oppgaven han hadde vært med på i hele sin karriere».

I en annen kort artikkel beretter Ronald Hölscher, som har arbeidet og bodd i St. Hallvard i nesten tredve år, at Kjell Lund hadde spurt hvem som skulle bo i huset. Svaret han fikk handlet om fransiskanerne som representanter for den hellige Frans av Assisis ånd. «Og slik ble det. Et meget enkelt, men vakkert bygg med kirken som åndelig midtpunkt - bygget som helhet, enkelt og nesten spartansk i byggemåte og utsmykning.»

Christian Norberg-Schulz’ inspirerte artikkel, «Under en annen himmel», setter St. Hallvard inn i sammenheng med de mange andre fine kirkene som ble bygget i Norden på den tiden, og han framhever også Louis Kahns bygning i Rochester og Le Corbusiers banebrytende valfartskirke i Ronchamp. 

Kirken framstiller det allmenne som verdensbilde, påpeker Norberg-Schulz, den gir menneskene eksistensielt fotfeste ved å «virke som et rommessig mål og sentrum, og som en sterk gestalt, hvilket er to sider av samme fenomen». Det kvadratiske volumet i St. Hallvard formidler «en umiddelbar følelse av å skjule noe vesentlig,» skriver Norberg-Schulz, og interiøret - den mektige rotunden - fungerer «som manifestasjon av en dyp mening». Her har man ingen tradisjonell aksial bevegelse, den besøkende roterer med det indre som mål. Og det er også uvanlig at rommet er «dekket av et skall som henger ned og gir lavest høyde der det tradisjonelt var høyest». 

Norberg-Schulz observerer videre: «Den hengende «antikuppelen» synes å representere selve «det store mysterium...». Og gulvet stiger mot alteret, som om «jorden hever seg mot den nedsenkede himmel». En rettvinklet arkitektur bryter inn «der det profane og det sakrale møtes». Norberg-Schulz opplever St. Hallvards «hegnede hule» som et rom som «levendegjør erindringen om den første kristendommens katakomber» og avslutter med å hevde at kanskje er huset «det mest sannferdige uttrykk for religionens situasjon i vår tid».

Den fjerde artikkelen er skrevet av Kjell Lund selv, utøvende arkitekt for St. Hallvard, og innledningsvis får vi hans tanker om det sakrale rommets funksjon som går ut på å «tjene og støtte liturgien under de rituelle handlinger, løfte oss ut over våre konvensjoner og fristille for utvidet erkjennelse av å være til». En arkitekt må vurdere om det formaliserte rom eller den «åpne form» er riktig for en spesiell byggeoppgave. Ifølge C. G. Jung innebærer begrepet religio «å ta hensyn til det indre liv - til det som rører seg i sinnet, til det underbevisste som manifesterer seg i drømmer og fantasier». Dette var Kjell Lunds utgangspunkt, og han beundrer Pantheon i Roma, et to tusen år gammelt tempel som «treffer oss mentalt i solar plexus». Stavkirken er et annet enestående eksempel, «et arkaisk fullbyrdet kunstverk... et åndelig kraftfelt som rører dype lag i vår psyke». Også Domkirken i Stavanger, og Matisses hvite kapell i Vance, har gitt arkitekten fruktbare impulser.

Historien om prosjektets tilblivelse beskrives ydmykt og presist, og vi ser hvordan en gradvis prosess ved tegnebordet lar det sirkulære kirkerommet integreres i den kvadratiske kuben. Sirkelen står for det universelle, kvadratet (rektangelet) for det konkret nærværende. Og Corbusiers berømte Modulor, opplyser Lund, ble benyttet ved den endelige fastlegging av alle bygningsmessige dimensjoner.

Kjell Lund skildrer formgivingen som en levende dialog «som arkitekturen førte med seg selv,» blant annet omtales den problematiske overdekningen; en konvensjonell kuppel var utenkelig mellom høyblokkene, og det endte som kjent med et hengende parabolsk skall som ga «kirkerommet en sterk introvert karakter med appell til refleksjon, meditasjon og fordypelse».

«Dersom man på forhånd hadde visst at sirkelen i alle kulturer er et symbol for det evig universelle,» oppsummerer Lund, «og kvadratet for det nærværende jordiske, ville St. Hallvard i beste fall blitt en banal klisjé. Det var utforskningen underveis som ga den nødvendige basis for de tematiske variasjonene.»

Jeg tenker gjerne på Pantheons gripende tidløshet når jeg besøker klosterkirken på Enerhaugen, de to bygningene har mye felles selv om målestokken er forskjellig. St. Hallvard er Lund og Slaattos mesterverk, og Norberg-Schulz’ vurdering fra 1966 er fortsatt gyldig, selv om etterkrigsmodernismen får hard medfart av mange av dagens unge arkitekturkritikere. Muligens hører St. Hallvard hjemme blant en håndfull norske byggverk fra det 20. århundret som unndrar seg funksjonalismens kriterier. Et makeløst vakkert gudshus er det i alle fall, selv for en fritenker som undertegnede.

Et evig hus
Jan Carlsen
Jan Carlsen (født 22. mars 1938 i Oslo) er en norsk arkitekt, lærer, skribent og forfatter. Carlsen ble arkitektutdannet i England, der…les mer
Et evig hus
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.