Et nordisk antologimuseum
  • Tittel: Nordic Architects Write. A Documentary Anthology
  • Forfatter: Michael Asgaard Andersen (red.)
  • Utgivelsesår: 2008
  • Forlag: Routledge
  • Antall sider: 135

Wilfried Wang setter et Alvar Aalto-sitat som epigram for sin avsluttende betraktning over denne samlingen av nordiske arkitekters tekster gjennom 80 år: «The Creator created paper for drawing on. Everything else is, at least for my part, to misuse paper» (1958). Selv om Wang effektivt får hull på Aaltos utsagn gjennom sin egen betraktning over en moderne, nordisk arkitekturtenkning, er det fristende å føye noen kommentarer til det fullkomment emblematiske, sterkt mytologiserende og fremdeles virksomme utsagnet, der det står rykket ut av sin opprinnelige sammenheng, og tjener som et mulig motto for en hel verdens tilsynelatende forhold til skrift og tekst, teori og historie. Som Roland Barthes bedre enn noen har forklart oss; historisk spesifikke og situasjonsbestemte hendelser eller holdninger kan naturaliseres ved at de gjentas tilstrekkelig mange ganger. Dermed oppfattes de etter hvert som naturlige, gitte, sanne og ubestridelige. Dette resonnementet danner kroneksempelet på en tautologi («smør på flesk»). At noe er som det er fordi det er som det er, representerer en udebattérbar forestilling uten utside; vanen og latskapen legger en teflonaktig film over argumentene, som gjør at man tror det man hører mange nok ganger. Det er denne dynamikken Barthes kaller ’myte’. 

I Wangs Aalto-sitat operasjonaliseres en hel rekke kulturelle tattforgittheter som preger arkitektfaget, dvs. myten om arkitektfaget. Nærlest kan det følgende utkrystes: Henvisningen til en «Skaper» klinger av en metafysikk som også smitter over på den tegnende arkitekten, som forlenet med skaperkraft unnfanger sine konsepter ex nihil, og fester sin arkitektur på det arket han har fått utlevert. Tegnearket symboliserer det materielle – den materialiteten arkitektens virke er festet i, mens all annen konvensjonell bruk av papir, til å skrive, beregne, regnskapsføre etc. blir sekundært og trivielt. Videre oppstår det en spenning mellom det guddommelige, det som ikke lar seg forklare, og det naive og ureflekterte, motviljen mot å forklare. Slik blir arkitekten halvt gud, halvt barn, og i begge tilfeller blir det å ville, kunne eller måtte reflektere offentlig over det man driver med, unødvendig eller umulig. Taus kunnskap eller inspirert skaperkraft blir arkitektens paradigme, og dermed er all tekstlig utlegning overflødiggjort.

Storheten i dette scenariet er selvsagt på kraftig kollisjonskurs med det faktum at arkitekter siden antikken utrettelig har formulert og reformulert sine innsikter, idealer og begrensinger; i mange former, formater og genre; som selvrefleksjon, men ikke minst rettet mot en stor og sammensatt lytter- og leserskare av studenter, kollegaer, juryer, byggherrer, entreprenører, og dessuten mot offentligheten i dens mange historiske kledninger. Det er et utvalg av denne omfattende tekstproduksjonen som er samlet i Nordic Architects Write. Nasjonalt og kronologisk presentert, og med tekster valgt og introdusert av lokale redaktører (Christoffer Harlang, Danmark; Anni Vartola, Finland; Elisabeth Tostrup, Norge; Johan Mårtelius, Sverige), gir boken verden utenfor Norden et godt (og nøkternt) inntrykk av nordiske arkitekters anfektelser over forskjellige aspekter ved arkitekturen siden midten av 1920-tallet til i dag. Dessverre er ikke tekstene alltid like godt oversatt til engelsk, hvilket for eksempel gjør tonen i mange av de norske tekstene unødig banal og urettferdig naiv, impregnert med en uheldig aksent som ikke eksisterer i originalene. Uansett bidrar Michael Asgaard Andersens antologi til å styrke og bekrefte en viktig del av arkitektfagets publisistiske kultur. Brorparten av tekstene er allerede fremført i andre formater, ofte først som taler, forelesninger eller fordrag, dernest i tidsskrifter eller bøker. Dermed er det på sett og vis en genre- og publikasjonshistorie som er samlet her, noe som også gjør kildehenvisningene (som godt kunne vært mer nøyaktige) til interessant lesning. 

Å hente tekster fra sine opprinnelige steder, inn i antologier, kan skape nye og produktive sammenhenger (det må være antologiens eneste formål). Denne formen for delokalisering byr imidlertid på visse utfordringer, som her ikke bare er heldig løst, noe som særlig har å gjøre med illustrasjonene. Eksempelvis er det kanskje mest slående trekket ved en av de få virkelig kanoniske tekstene i den moderne norske tradisjonen, nemlig Johan Ellefsens «Hvad er tidsmessig arkitektur?» (1927), at den i sin tid i Byggekunst var illustrert med illustrasjoner sakset fra Le Corbusiers Vers une architecture – uten at kilden ble oppgitt. Dette billedmateriale var i samtiden i vill sirkulasjon, og velkjent for den innforståtte leser. I Nordic Architects Write er Ellefsens tekst avspist med en illustrasjon av et av hans egne bygg, Universitetet på Blindern. Faksimile er selvsagt ikke svaret på hvordan antologier bør redigeres, men at hovedredaktøren, tilsynelatende ganske tilfeldig, har illustrert tekstene med bygg signert skribenten, påvirker og endrer tekstenes historisitet. Dette kunne fortjent en refleksjon.

I amerikansk akademia spøker man med at definisjonen på en ’rare book’ er en bok uten forord av Kenneth Frampton. Her opptrer Frampton kun som anbefaler, og slik unngår man nok en runde i den kritiske regionalismen som nordisk arkitektur har egnet seg så godt til å eksemplifisere. Steven Holl – hvis ideelle forestilling om ’anchoring’ resonnerer med idealer i 1900-tallets nordisk modernisme og senmodernisme – har fått rollen som berømt utlending med affinitet til det nordiske. Hans tematisering av nordlyset viser seg å være mer enn en poetisk høflighetsfrase, snarere innebærer den en krigserklæring mot det generiske og det korporative. Holl selvbiograferer sin forståelse av det lokale i forhold til Hamsunsenteret og Kiasma, og beretter om hvordan han så å si gjennomlevde en periode av ’method acting’ for å forstå hva som sto på spill lokalt: «I went to his favorite restaurants; I ate his food, as it were, and drank his Schnapps. I tried to become Marshall Mannerheim so I could understand who he was and how we from the outside relate to this». Holls tilnærming til det nordiske er relevant, også fordi han ikke bare har blikk for det umiddelbart vernakulære, men nettopp det medierte: Det er i det tekstuelt formidlede han forankrer sin egen erfaring av den nordiske arkitekturen, i skriftstykker av Juhani Pallasmaa, Christian Norberg-Schulz, Knut Knutsen, Leif Reinus, Steen Eiler Rasmussen, Uno Åhrén – hvorav samtlige inngår i antologien. Dermed nedtoner han det kunstige skillet mellom bygninger og tekster som preger arkitekturhistorien, der tekster normalt behandles som sekundære reisverk som kan rigges og demonteres etter behov. Derimot er jeg usikker på om Holl har rett når han betegner denne tekstsamlingen som teoretisk, eller snarere som «a parallax of architectural theory». 

Om det stemmer at denne boken samler de mest innflytelsesrike tekstene i den moderne nordiske tradisjonen, kan selvsagt diskuteres. At den samler bidrag av ’significant architects’ er  hevet over tvil. Tekstutvalg kan og bør alltid bestrides – det må være noe av poenget med å redigere antologier. (Sverre Fehn burde for eksempel ha vært representert. Forøvrig er det norske utvalget, i spennet mellom Johan Ellefsen og Jan Olav Jensen, ikke bare opplagt, men flott.) Historiske antologier er kanondannende, og kan i visse tilfeller omstøte kanon – ikke minst innen arkitektfaget, der striden om tekster er svak, og de konkurrerende perspektivene få. 

Nordic Architects Write har ingen eksplisitt agenda; den er pluralistisk og omfatter estetiske, moralske, politiske, poetiske, polemiske, pragmatiske, deskriptive, preskriptive, historiske, kritiske og personlige betraktninger. Det er en åpenbar fordel at tekstene ikke er redigert tematisk, under overskrifter som «lyset», «stedet», «boligen» etc. Det nasjonalt-kronologiske og litt fragmenterte arrangementet åpner tekstene for ikke-nordiske lesere, som dermed slipper å komme til et ferdigfortolket bord. 

Men teoretisk? Undertittel er A documentary anthology, og den dokumenterer nettopp en historisk og pågående refleksjon over arkitekturen. Arkitekturhistorikeren Sylvia Lavin beskrev for noen år siden det hun kalte «the will to anthology» og «the anthology museum». Dette nordiske «antologimuseet» resonnerer med vår post-teoretiske samtid, der interessen for historiografi, det historiske og arkivet preger arkitekturforskningen.

Et nordisk antologimuseum
Mari Lending
Mari Lending er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Et nordisk antologimuseum
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.