Et standardverk
  • Tittel: Planetveien 12 – Arne Korsmo og Grethe Prytz Kittelsens hus
  • Forfatter: Elisabeth Tostrup
  • Utgivelsesår: 2012
  • Forlag: Pax forlag
  • Antall sider: 192

Planetveien 12 er et av landets viktigste private bolighus, både på grunn av byggets kvaliteter og beboernes posisjon i norsk etterkrigskultur. Riktignok bodde Arne Korsmo der bare noen år, men til gjengjeld bodde og virket Grethe Prytz Kittelsen der i mer enn et halvt århundre. Utallige er de arkitekter og arkitektstudenter som hun har mottatt der opp gjennom årene, og alle har vi blitt bergtatt av både huset og Grethe. Huset har tidligere vært presentert i tidsskrifter og bøker, men har aldri vært gjenstand for en monografi. Endelig! sier vel mange av oss om denne boken.

Det er en vanskelig oppgave Elisabeth Tostrup har gitt seg i kast med. Hvilket format skal en bok om dette hovedverket i norsk boligarkitektur ha? Som forfatter av en slik bok vet man at den blir stående som standardverket om huset. Større er ikke landet vårt. Tostrup og Pax har valgt å lage en bok som forsøker å henvende seg til både arkitektene og den arkitektur- og designinteresserte allmenheten. Dette er både lett å forstå (større salgspotensial) og fortjenestefullt (folkeopplysning), men det gjør også at vi med litt mer nerdete tilbøyeligheter savner et og annet. 

Forbilledlig organisert

Materialet er forbilledlig organisert. Bokens første kapittel tar leseren med gjennom huset, og Tostrup bruker samtidig kapittelet til å introdusere diskusjoner som kommer senere i boken, og til å klargjøre hvilke endringer som er gjort i husets levetid. Denne strategien gjør ”vandringen” både presis og kortfattet.

”Alt i alt har Tostrup og Pax likevel gitt oss en både nydelig og interessant bok om det som kanskje er etterkrigstidens flotteste norske bolig.”

Videre i boken tar forfatteren oss med bakover til 1950-tallet. Hun beskriver tidsstrømninger, Prytz Kittelsen og Korsmos store vennekrets, deres reiser og ikke minst begges profesjonelle karrierer som bakteppe for husets tilblivelse. Forfatteren er her en ypperlig formidler av idémangfoldet og friksjonen mot virkelighetens krav som alltid utgjør bakteppet for god arkitektur. 

Hva boken kunne tatt opp

Min hovedinnvending mot boken er ikke hva den får sagt, men hva den kunne, kanskje burde, ha utdypet og diskutert. I kapittel 11 kan vi lese følgende: ”Norberg-Schultz var, i tillegg til at han ønsket å unngå ekstra kostnader ved å fjerne midtsøylen, utvilsomt mer prinsipiell og ’systemtro’ i sin holdning til arkitektur enn hva Korsmo var. Hadde de etablert et modulsystem, så burde det holdes og fremelskes, vil nok Norberg-Schultz ha hevdet, mens Korsmo altså lot hensynet til den totale romutformingen gå foran aksentueringen av system og prinsipper.” 

Her berører Tostrup et arkitektur-filosofisk hovedproblem, prinsipp kontra virkning, klassisisme kontra barokk, osv. Dette er en ekstra interessant debatt i dag, da kravet om forklarbarhet gjør arkitekturens tekstlig formulerte argumenter stadig viktigere, mens Planetveien 12s kvaliteter kanskje nettopp i mindre grad er resultat av argumentative enn av følte valg. Hvilke muligheter og begrensninger ligger latent i disse ulike måtene å nærme seg arkitektur på? Planetveien er på grunn av sine to kjente opphavsmenn, og på grunn av sine tre ulike versjoner av det samme prinsippet, en sjeldent god anledning til en ”case-study” av denne historiske hovedmotsetningen i arkitekturtenkning. Kanskje tillater ikke bokens format et dypdykk i dette temaet, men en noe mer omfattende drøfting hadde vært på sin plass, også for å vise hvor relevant huset fortsatt er.  

Utforming

Bokens format og grafiske utforming er delikat. Det er fortjenestefullt at det er satt av ressurser til oppmålingstegninger. Billedmaterialet er fint, både arkivbildene og nyfotograferingene. Alt i alt gir både tekst, bilder og tegninger (både originale og nyoppmålte) en god forståelse av husets oppbygging og kvaliteter. Men det moderate formatet gjør dessverre at detaljtegningene blir for små og utydelige, og som arkitekturnerd kunne man ønsket oppmålingstegninger av detaljene, slik som i f.eks. GA-boken om Maison de Verre. Man ville også fått en sterkere følelse av å kunne tre inn i rommene dersom formatet hadde vært større. 

Siden Tostrup har laget et standardverk må noen uriktigheter påpekes. Frank Lloyd Wrights anlegg i Wisconsin heter Taliesin East, ikke Taliesin North, og når forfatteren refererer til Frank Lloyd Wright som Lloyd Wright er dette meget uheldig, da sønnen Frank Lloyd Wright jr. drev egen praksis i California som nettopp Lloyd Wright. Enten fullt navn eller bare Wright. 

Alt i alt har Tostrup og Pax likevel gitt oss en både nydelig og interessant bok om det som kanskje er etterkrigstidens flotteste norske bolig. La oss håpe at boken blir oversatt, slik at huset kan bli så kjent utenfor landets grenser som det fortjener.

Foto: alchetron.com
Knut Hjeltnes
Knut Hjeltnes er arkitekt med egen praksis og professor på AHO.
Et standardverk
Publisert på nett 17. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.