Finsk sisu –  modernistisk  mangfold og kritisk kontekstualisme
  • Tittel: 20th Century Architecture: Finland Museum of Finnish Architecture
  • Forfatter: Marja-Ritta Norri, Elina Standertskjöld og Wilfred Wang
  • Utgivelsesår: 2000

Vi skriver august 1962, vårt lille tremannskontor er på reise i Finland for å studere Aaltos arkitektur, og i Jyväskylä må vi hyre en ung kjentmann for å finne det bortgjemte sommerhuset. Etter lang vandring i finsk taushet gjennom villnis og ulendt terreng kommer vi endelig frem til en liten lysning i skogen, hvorpå 10-åringen brått stanser, retter ryggen i givakt, slår høytidelig ut armen mot reisemålet mens han utbryter med høy røst og ekstra langt trykk på A-ene: «Alvar Aalto!»

Selv om enkelte vil hevde at denne lille episoden er reminisenser av et autoritært klassesamfunn, forteller den samtidig om arkitekturens generelle anseelse hos et folkeferd som behandler sine kulturpionerer med en nasjonal stolthet man neppe finner i noe annet land. Denne individualistiske historieforklaringen til arkitekturens sterke stilling i Finland må ifølge Kirmo Mikkola utfylles med en politisk og en regional hypotese: politisk, fordi den unge nasjonen alltid har stått alene og med dyrekjøpte erfaringer har måttet tilkjempe seg sin situasjon på egne premisser; og regionalt, fordi finsk arkitektur er nøye knyttet til kulturarv og lokale forhold av fysisk og klimatisk karakter. Den samfunnsmessige fortolkningen må imidlertid suppleres, som Kenneth Frampton påpeker, med en faglig, hvor han hevder at finsk arkitekturs plassering i verdenstoppen skyldes det tette samvirket mellom profesjonen, fagpublikasjonene, arkitekturmuseet og arkitektskolene. For sin egen del vil anmelderen tilføye at arkitekturens finske sisu, i sin djerve profesjonalitet, også er utviklet gjennom et langvarig studium (ofte det dobbelte av nabolandets) i stadig veksling mellom teori og praksis; ikke ulikt det gamle opptakssystemet på det danske Kunstakademiet, hvor en del av studentene ble tatt inn fra byggmesterskolen og derved la grunnlaget til det håndverksmessig høye nivået i dansk materialbehandling og detaljering.

Finsk samtidsarkitektur er det beste beviset på at modernismens mangfold fortsatt er lys levende, kanskje enda mer vitalt enn noensinne, i sin særegne og kritiske kontekstualisme (nå er imidlertid også Norge på vei). Det er ingen tilfeldighet at funksjonalismen, den nordiske versjonen av modernismen, slo sterkest gjennom nettopp i unge nasjoner som søkte sin egen identitet, dette gjelder Norge, men i enda sterkere grad Finland. Begge land fikk sine mén av den andre verdenskrigen, og Norge gjennomgikk et arkitektonisk tilbakeslag, mens finnene bygget ufortrødent og seigt videre på erfaringene og maktet derved å humanisere både funksjonalismen og teknologien. Dette ble imidlertid hardt tilkjempet av en kompromissløs profesjon som sto samlet om både mål og midler. 

Alt dette og mere til kan vi lese om og oppleve i den digre katalogen som ble utgitt i fjor til en stor utstilling i Frankfurt om det tyvende århundres finske arkitektur, i et samarbeid mellom finsk og tysk arkitekturmuseum.

Den finske museumsdirektøren, Marja-Ritta Norri, hevder i sin innledning at tre viktige perioder har markert finsk arkitekturs oppsiktsvekkende rolle i verdenssamfunnet: først nasjonalromantikken omkring århundreskiftet, knyttet til Finlands kamp for uavhengighet, dernest den dynamiske funksjonalismen i 1930-årene som symbol på en ny nasjons modernitet og endelig modernismens humanistiske fornyelse i 1950-årene. På slutten av århundret er det tegn som tyder på at Finland er inne i en ny arkitektonisk høykonjunktur, en fjerde epoke som kanskje først vil kunne bekreftes i et historisk perspektiv.

For en som kjenner Finland og finske forhold, men ikke har sett utstillingen, kan det virke urettferdig å bedømme en katalog, men et pretensiøst arbeid av dette omfang må også tåle å stå på egne bein, og anmelderen har en del kritiske kommentarer, som dreier seg om både innhold og form.

Katalogen er i to avdelinger, med en artikkeldel og en presentasjonsdel, hvorav presentasjonen utgjør litt over halvparten. Denne burde trolig vært større, på bekostning av de meget omfattende introduksjonsartiklenene, av redaktøren kalt essays, som behandler de viktigste tiårene innenfor hovedepokene. Artiklene er velskrevet og grundige, ved at de også omtaler og viser viktige byggverk som ikke har passert presentasjonsdelens nåløye, men kunne vært avkortet. Dessuten er det medtatt fem artikler fra tidsskriftet Arkkitehti, som skal dokumentere arkitekturdebatten gjennom århundret. Dette er herlig lesning, som gir en god forståelse av den finske polemikkens sterke innflytelse på den faglige holdningen, men kunne kanskje vært utgitt som egen bok? I denne sammenheng savner jeg blant bidragsyterne vår tids betydelige fagskribenter, som Kirmo Mikkola og Juhani Pallasmaa.

Det er en innholdsrik og flott bok på hele 428 sider, som gir et meget dekkende bilde av Finlands sterke bidrag til verdensarkitekturen, og som ingen finlandsentusiast kan være foruten. De viktigste byggverkene er med, selv om seleksjonen likevel kan være diskutabel. Det moderne kunstmuseet Kiasma representerer en viktig, om enn kontroversiell, opptakt til det nye tusenårs modernisme, men er ikke tegnet av en finsk arkitekt. Gjengivelsen av konkurranseprosjektene har etter anmelderens skjønn mer historisk enn arkitektonisk interesse, og kunne i fortettet form vært omtalt i museumdirektørens glimrende introduksjonsartikkel om den nyeste arkitekturen. 

At det er brukt viktig spalteplass på presentasjonen av 1. premien i den danske Ørestadkonkurransen er forståelig, nasjonale prestisjehensyn tatt i betraktning, men det er tross alt bare metrolinjen, det slyngede kanalforløpet og Boulevarden som hittil er realisert i den nye bystrukturen, og de gjengitte fotografiene, delvis datamanipulert, sier lite om urbane kvaliteter, som dessuten hører til et nytt årtusen. Men det gjør også den lovende nye drabantbyen Vuosaari, som er under oppførelse nordvest for Helsinki, og som mange av de finlandfrelste gjerne hadde sett noe av, sammen med bl.a. Gullichsen og Vormalas praktfulle nye høyhus i Helsinki.

Katalogen er unødig stor, og formatet er heller ikke godt utnyttet i presentasjonen av de enkelte verkene. Layouten er svak, noe som er forbausende med det høye nivået som vanligvis kjennetegner finsk grafisk design. Således er det ofte manglende balanse mellom fotografiene; vakre bilder som kunne gi en dekkende karakteristikk, er redusert til frimerkestørrelser, mens sekundære illustrasjoner til gjengjeld er blåst opp, og det er inkonsekvens mellom bruk av farger og svart-hvitt. Noen av fotografiene fra den fine nye bydelen Ruoholahti er ikke engang fokusert og yter ikke anleggene rettferdighet (Pallasmaa og Gullichsen Kairamo Vormala), mens derimot katalogens forside viser et annet og mindre interessant foto fra samme bydel sammen med en fullstendig uleselig gjengivelse av Saarinens berømte plan for Munkki-niemi fra 1915. Dessuten er den avsluttende presentasjonen av Finlands nye flaggskip, ambassadebygningene i Berlin, halvhjertet og hastverkspreget, bare for å nevne noen av litt for mange skjemmende unoter. 

Hvis anmelderens antakelse er riktig, at katalogen ifølge kolofonen er utformet etter et designkonsept i en amerikansk serie om det tyvende århundres arkitektur, vil han derfor snarest oppfordre det finske arkitekturmuseet til å frigjøre seg fra dette drastiske eksemplet på en forflatende globalisering, som nettopp museets direktør advarer mot i sin introduksjonsartikkel om fremtidens utfordringer. 

Finsk sisu –  modernistisk  mangfold og kritisk kontekstualisme
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Finsk sisu –  modernistisk  mangfold og kritisk kontekstualisme
Publisert på nett 07. januar 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2001. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.