Fløgstad – 880 gram er ikke nok
  • Tittel: Hus som vil meg hysa. Snøhetta og det umerkeleg monumentale
  • Forfatter: Kjartan Fløgstad
  • Utgivelsesår: 2004
  • Forlag: Det norske samlaget. Oslo
  • Antall sider: 248

Kanskje er det slik at hvis man er glad i Kjartan Fløgstads forfatterskap, er denne boken rosinen i pølsa. «Nå har han skrevet om arkitektur også!» hører jeg det hviskes beundrende fra kretsen av tilhengere. Som arkitekt kan jeg imidlertid ikke se at Fløgstad har skrevet om Snøhettas arbeid på en måte som bidrar til at jeg kan gjøre meg opp en mening om det jeg leser og ser. Boken uttrykker forfatterens høyst subjektive syn på Snøhettas prosjekter, og er forankret i at Fløgstad selv har vært innom arkitektstudiet – verifisert (eller var det legitimert?) av et sitat fra Arne E. Holm, professor på daværende NTH: «Han har arkitektens henfallenhet til formet stoff, og har trenet opp synsevnen til virtuositet» (s. 19). Men det er langt fra det potensialet man eventuelt har som student, til hva slags arkitekt man blir – og nettopp her ligger problemet: Snøhettene har, gjennom utholdenhet og en sublim foredling av sitt studentpotensiale blitt erfarne og særs profesjonelle arkitekter, og synlige aktører i spillet om hvem som får bygge.

Egentlig er det som dette norske og tidvis lille firmaet har fått til, ikke mulig, men Snøhetta har virkelig satt sjøbein gjennom alle konjunkturer i byggebransjen. Som arkitekt vil jeg vite mer om Snøhettas arbeid, deres tanker, konsepter, prosesser, resultat og arkitektene bak. Jeg er usikker på hvor mye av Fløgstads «kunnskapsagenda» som bidrar til dette. Når han f.eks. snakker om at byggeplassen for det nye instituttet for hjerneforskning i Luminy minner ham om lobotomi, og at kalkfjellene Calanques i bakgrunnen kalles Kalankane (Kalle Anka, get it?), blir det for fønni for meg (s. 39). Innenfor samme prosjektomtale er det spark til hjernedøde rikfolk, Marseilles' frynsete rykte og amerikanere, blandet med noen historiebrokker, spark til psykiatrien osv. Tar det aldri slutt? Av og til er det morsomt, underholdende, opplysende, men boken er virkelig spekket med en overflod av metaforer. Denne anmelderen går i alle fall lei og etterlyser Snøhettas stemme i større grad. 

På den annen side er det kanskje superlurt at nettopp en velrennomert forfatter synser om et velrennomert arktekturfirma? Forlaget Samlaget får utvidet sitt register, sin kundemasse, og Fløgstad blir den kjente litterære merkevaren som skal selge den kjente arkitektoniske merkevaren Snøhetta, til det norske folk. 

For meg er bokens utforming utydelig. Layouten er dårlig håndtverk visuelt sett, og rekkefølgen i disposisjonen er rotete. Ettersom det tydeligvis er en påkostet bok, undrer det meg at sidenes layout er så forskjellig, både når det gjelder bildeformat, billedsammensetning og fargevalg. Fontvalget bidrar heller ikke til å gjøre boken vakker eller helhetlig. Bildetekster kunne også supplert prosjektene i høyere grad. Bokens innhold er for meg «mystisk» inndelt. Det virker som om stoffets rekkefølge er for tilfeldig og følger en indre logikk som leseren ikke får tak i; og samtidig stoler ikke denne leseren på forfatterens valg. Dette er kanskje et episk trekk à la Fløgstad, og en forfatters rettighet, men tjener det forståelsen av Snøhettas verk? 

Om ikke annet er jeg er svært takknemlig for verkslisten bakerst i boken.

Og hva får Snøhetta ut av dette prosjektet? Firmaets fascinerende historie fra studentenes tegnebord i Graz til det verdenskjente arkitekturfirmaet det er i dag, er neppe fortalt en gang for alle. Snøhetta spiller i divisjon med de største i verden, den absolutte teten av arkitekturfirmaer. Dette trekkes sjelden fram i norsk sammenheng, men er jo faktisk enestående! Jeg vil vite mer om veien dit, veien videre og jeg vil ha det rett fra kilden! Neste bok om Snøhetta ønskes velkommen i større og enda bredere format enn Hus som vil meg hysa, og etter verkslisten å dømme, kommer den nødvendigvis til å veie mer enn 880 gram.

Fløgstad – 880 gram er ikke nok
Silvie le Muzic
Sivilarkitekt MNAL.
Fløgstad – 880 gram er ikke nok
Publisert på nett 30. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.