Fløgstads romferd
  • Tittel: Hus som vil meg hysa. Snøhetta og det umerkeleg monumentale
  • Forfatter: Kjartan Fløgstad
  • Utgivelsesår: 2004
  • Forlag: Det norske samlaget. Oslo
  • Antall sider: 248

Kjartan Fløgstads bok om Snøhetta gjør noe litteraturen egentlig ikke har lov til: Den utfolder seg ikke bare i tid, men også i rom.

Tanken om kunstartenes autonomi, om en rigid atskillelse av dikte-, tone- og billedkunst, er av forholdsvis ny dato. I antikken rådet en forestilling om de forskjellige kunstartenes felles opphav, oppsummert i Horats’ maksime ut pictura poesis – «som bildet, så poesien». Dette lykkelige søskenskap forble noenlunde uutfordret helt frem til opplysningstiden, da G.E. Lessing utgav sin banebrytende Laokoon. Oder über de Grenzen der Malerei und Poesie (1766): Ifølge Lessing er billedkunsten romlig og frosset i øyeblikket, altså egentlig tidløs, mens diktekunstens sekvenser av konsekutive tegn med nødvendighet forteller en historie, eller i det minste et minimum av en historie – og slik sett seg folder seg ut i tid. 

Dette skillet mellom tid- og romkunst ble videreført av filosofene Kant og Hegel, i etterkrigstiden av den innflytelsesrike amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg, dertil omsatt i praksis gjennom den modernistiske kunstens streben henimot det «mediumspesifikke»: For maleriet ble det vesentlig å avgrense seg fra alt «litterært», nær sagt inntil man satt igjen med det tomme lerret; for litteraturen gjaldt det tilsvarende, som James Joyce formulerer det et sted i Finnegans Wake, å gjøre ordene til «Ding hvad in idself id est». Slik ble striden om kunstartenes rangering – paragone, kalles den i faglitteraturen – kraftig aksentuert. Innen billedkunsten har den konseptuelle vendingen et stykke på vei tatt knekken på arven etter Lessing, men blant litterater er lessingsk estetikk fortsatt høyst virksom. 

Litteraturen skal altså sysle med tid. I så måte er det interessant å observere at den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstads fire siste sakprosautgivelser ganske eksplisitt har handlet om rom: Essayet Osloprosessen skildret den økonomiske og demografiske forvandlingen av Oslos byrom. Shanghai Ekspress observerte det tilsvarende fenomenet – overgangen fra industrikultur til kulturindustri – i byrommene Shanghai, Hongkong, Chengdu og Macao. Hotel Tropical var en jordomseiling fra hotellrom til hotellrom, med innlagte refleksjoner over den rolle tropehotellene engang spilte som «brohoder for imperialismen». Og Fløgstads nyeste bok, Hus som vil meg hysa. Snøhetta og det umerkeleg monumentale, er skrevet på oppdrag for folk som til vanlig ikke sysler med romankunst, men romkunst. 

Eller er det egentlig så forbløffende? I bokens innledning blir vi minnet om at forfatteren selv har et kort arkitektstudium bak seg. En av hans norske kolleger, Dag Solstad, har tidligere – i «Erindringer om mannen og verket», holdt som foredrag under Fløgstad-symposiet i 2000 – stilt spørsmålet «hvorfor sluttet Kjartan Fløgstad å studere arkitektur?», og mer enn antydet en sammenheng mellom forfatterskapet og arkitekturen: «Jeg tror neppe han sluttet som arkitektstudent fordi han ikke egnet seg for faget, eller ikke likte det, det er tross alt for mye i Kjartan Fløgstads bøker som vitner om at han som har skrevet dem kunne ha vært arkitekt, til at det virker sannsynlig.»

Det er lett å være enig med Solstad – Fløgstad er en forfatter som dikter i rom, mens han selv kan sies å være en dikter i tid (symptomatisk: Solstad foretrekker Proust – På sporet av den tapte … – fremfor Joyce, og innrømmer at han ikke selv har noen litterær nytte av Fløgstads romaner: «det jeg søker, det er neglisjert hos Kjartan Fløgstad, og av og til slår det meg at det er bevisst neglisjert, at det er ham knekkende likegyldig. For eksempel det jeg har kalt det genuint romanmessige ved en roman.»). Denne lesemåten understøttes i Hus som vil meg hysa av Fløgstad selv, ja i forbløffende grad: Boken skildres som et møte nettopp mellom tid (romanforfatterens opphavelige domene) og rom (arkitektens tilsvarende) – hvor det paradoksale inntreffer at arkitektene, under Fløgstads researchsamtaler, aller helst «ville snakka om forteljingar og metaforar», mens forfatteren foretrakk å tale «om bygg, om tak og vegger, statikk og berande element, om elementære ting som stein, glas, aluminium, stål og betong.»

Med andre ord: Et av Fløgstads viktigste anliggender er å peke på likheter mellom to kunstarter som egentlig skulle ha lite til felles. I tråd med teoriene til den sovjetiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin, som Fløgstad selv introduserte for norske lesere i Loven vest for Pecos (1981), karakteriserer han romanen som et «tidsrom der dei forandrande, karnevalistiske kreftene i livet kan settast litterært i verk» – og da er vi allerede langt bortenfor Lessing. 

Dermed blir det fristende å lese boken som forfatterens kommentarer til sitt eget forfatterskap – altså med et vaktsomt blikk for passasjer og setninger som lyser av poetikk. Og slike finnes i fullt monn: «Mange forfattarar har peika på at geografiske samanhengar og romlege storleikar er mykje vanskelegare å legga fram og forklara enn kronologiske forløp», heter det på side 222. Like etter følger en rekke sitater om dimensjonen tid-rom – deriblant dette av John Urry: «Det er rom heller enn tid som er den klårt mest betydningsfulle dimensjonen ved moderne kapitalisme.»

Det siste sitatet kunne sikkert stå som motto for hele Fløgstads forfatterskap. Og forfatteren vegrer seg ikke mot å henvise til sine egne bøker: På side 118 kommer figuren Gro Ruud (fra Kron og mynt) til orde, flere steder bygger han videre på resonnementer og karakteristikker fra Osloprosessen, og ikke sjelden spiller han på romantittelen Dalen Portland – «Nydalen Portland» foreslås som en tittel som i høyere grad speiler det senmoderne Norge. 

Man kunne se for seg at denne refleksive og intertekstuelle dimensjonen fikk boken til å hviske innforstått til litteraturhistorikerne, mens den bare mumlet uforståelig til «den vanlige leser» – hun som rett og slett er ute etter en introduksjon til Snøhettas arkitektur. Slik er det lykkeligvis ikke. Riktignok tar Fløgstad utgangspunkt i problemstillinger som har med hans eget forfatterskap å gjøre, men metoden viser seg forbløffende produktiv i analysene av det enkelte byggverk. 

For eksempel når forfatteren karakteriserer Snøhettas bidrag til den norske ambassaden i Berlin som et «visuelt ’plot’ i særklasse»: Plot er et begrep hentet fra litteraturen og filmen, og betegner normalt et tidslig handlingsforløp. Slik sett kan det virke malplassert i en analyse av arkitektur. Men denne grensekrysningen innebærer et uhyre interessant spill med sjangrene: Det romlige gis en tidslig («litterær») dimensjon, det tidslige gis en romlig («arkitektonisk»). Resultatet er at Hus som vil meg hysa peker nese til hele det lessingske og greenbergske – og, kan hende: det solstadske – renhetsidealet i kunsten. 

Nok et eksempel: I skildringen av fiskerimuseet på Karmøy – en rektangulær «container» som er lagt løst på bakken – vektlegger Fløgstad igjen hvordan arkitektur kan utspille seg i tid, på tross av sjangerkonvensjonene. «Slik museet ligg,» skriver han, «understrekar det det midlertidige, ja, overflatiske, til og med tilfeldige ved vår forståing av fortida.» Og videre: «[H]eile museet vil kunne fjernast utan eit spor, med andre ord slik at landskapet låg att urørt, som før inngrepet.»

Av alle de fine observasjonene i Hus som vil meg hysa – for her er mange tilsvarende! – er det denne jeg setter høyest. Og selvsagt kan den leses som en poetikk: En kunst som ikke er sprengt ned i grunnen, men legger seg som et mykt teppe over verden – autonom, kunne man si, men likevel med virkekraft; den tilhører verden og tilhører den likevel ikke – ville ikke det være en kunst i tråd med de idealer Kjartan Fløgstad har løftet frem gjennom hele sitt forfatterskap? Umerkelig, men monumentalt. 

Fløgstads romferd
Bendik Wold
Litteraturredaktør i Morgenbladet, 
Fløgstads romferd
Publisert på nett 30. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.