Folkeopplysende og humanistisk arkitekturhistorie
  • Tittel: Bygget i Norge 1-2. En arkitekturhistorisk beretning
  • Forfatter: Odd Brochmann
  • Utgivelsesår: 2003
  • Forlag: Andresen & Butenschøn, Oslo

Den første utgaven av Odd Brochmanns bokverk om norsk bygningshistorie gjennom tusen år utkom i 1979 og 1981. Etter at Gyldendals førsteutgaver har vært utsolgt i flere år utgis nå de to bindene på nytt, til glede for både gamle og nye lesere, denne gang på et annet forlag. Bind 1 behandler århundrene fra vikingtid til borgerhus, mens bind 2 tar for seg årene fra 1814 til nåtiden og avsluttes med Veritas på Høvikodden og universitetet på Dragvoll. Verket fikk i sin tid meget god mottakelse av to uavhengige anmeldere i Byggekunst, henholdsvis Arne Gunnarsjaa (4/1979) og Ulf Grønvold (5/1981). 

Det er ikke denne anmelders oppgave å revurdere det som allerede er sagt om verkets sterke og svake sider, men å fastslå at det ved fornyet kontakt stadig består sin prøve som kunnskapskilde og nødvendig grunnlagsinformasjon. Mens Brochmann beveger seg ubesværet på stram line i bind 1, er han, som han selv påpeker, mer på gyngende grunn i bind 2, fordi den nære historie alltid er vanskeligere å vurdere. Man kan være enig eller uenig i forfatterens utvalg og evaluering av typiske eksponenter for byggekunstens utvikling i nyere tid (her er heller ikke alle arkitektnavn konsekvent oppgitt), men sammenstillingen danner en interessant helhet med et forløp som gir et dekkende tidsbilde helt til utgangen av 1970-årene. Siden den gang har både Arne Gunnarsjaa og Ingerid Helsing Almaas bidratt med nødvendige suppleringer, særlig av utviklingen frem til dagens situasjon (jf. anmeldelser i henholdsvis Arkitektnytt 17/1999 og Byggekunst 1/2003). 

Med sin utvungne kåserende stil og glimrende strektegninger har Brochmann likevel en suverén posisjon som arkitekturjournalist og populærvitenskapelig kulturhistoriker. Som få andre, bortsett fra Patrick Nuttgens i Arkitekturens historie (Gyldendal Fakta 1999), setter han hele tiden byggekunsten inn i en samfunnsmessig sammenheng; han er ikke utelukkende den kjølige og lunkne kritiker, men lar seg også begeistre, uten å tape den nødvendige distanse til stoffet. Brochmanns sterke engasjement, hans varme menneskelighet og oppriktige kjærlighet til emnet gjennomsyrer hele verket og inspirerer leseren til fornyet og utvidet kontakt med arkitekturen som kulturuttrykk og kunstart.

De to bøkene leveres med nye og mer innbydende omslag i lekker kassett, formgitt av forfatterens barnebarn Susanne. Noen skjønnhetsfeil er dessverre kommet til i den nye utgaven. Den generelle trykkvaliteten er forringet i forhold til førsteutgaven, trolig et resultat av en lite sensitiv scanning. Det gjelder særlig plantegninger, hvor luftigheten er forsvunnet fra Brochmanns karakteristiske raster. Tegningene er nå er grodd sammen til en mørk grå bakgrunn, og leseligheten er svekket.

Disse innvendinger må likevel ikke hindre alle interesserte i å skaffe seg dette kulturhistoriske standardverket, som burde være pensum på videregående skoler og høyskoler. En bedre førstehånds innføring i norsk arkitektur, både for den opplyste og en økende uopplyst allmennhet, er neppe å oppdrive innen overskuelig fremtid.

Folkeopplysende og humanistisk arkitekturhistorie
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Byggekust nr. 1 2004
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.