Folket ut av gråsonen
  • Tittel: Farger til folket!
  • Forfatter: Dagny Thurmann-Moe
  • Utgivelsesår: 2017
  • Forlag: Cappelen Damm
  • Antall sider: 175

Dagny Thurmann-Moe er heldig med timingen når hun melder seg på i den pågående debatten om manglende farger i omgivelsene. Hun har bakgrunn som kreativ leder i ”Fargerike” og mange kjenner henne fra ”Dagnys Fargestudio” og Instagramkontoen ”farge_dagny”. Hun erklærer seg som forkjemper for farger i omgivelsene, på alt fra klær til bygninger, og langer ut mot kunnskapsløs bruk av farger i offentlige rom, samt arkitekters manglende interesse for faget.

Boka starter med en innføring i fargetrender i arkitektur de siste tiårene, enkel fargeteori/symbolikk og litt om utvalgte fargesystemer. Hun setter menneskets behov for farge opp mot dagens mangel på sanselig stimulerende omgivelser, og bruker harde skyts når hun antyder en korrelasjon mellom bruken av antidepressiva og dagens utstrakte bruk av gråtoner. Det vises til forskning som hevder at hvite omgivelser gjør oss trette og sløve, og trigger migrene, mens blått lys gjør oss oppmerksomme og blant annet forhindrer selvmord på japanske togstasjoner. Spesiell dosering av farget lys har riktignok gitt oppsiktsvekkende resultater, men tatt ut av kontekst blir slik bruk av forskning tendensiøs. Ifølge Nordens mest anerkjente fargepsykolog, Lars Sivik (NCS), er det ikke selve kuløren, men mengden og intensiteten i en farge, som påvirker oss mest.

“Forfatteren er en engasjert stemme i ­debatten om farger. Men bok­utgivelsen får meg til å stille spørsmålstegn ved forlagets ­vurderingsevne og holdning til faget.”

Forfatteren bygger fargepaletter med hovedfarger, aksentfarger og kontrastfarger. Med andre ord farger i samspill. Det er et viktig nøkkelråd. Referansen er menneskets naturlige habitat, som vi har mistet i vårt teknologiske univers. Vi får litt innføring i harmonitenkning. Fremstillingen av palettfargene i små halvsirkler er her, og gjennomgående i boka, uhensiktsmessig. Formene blir for dominerende til at vi oppfatter fargenes samspill. Påstanden om at fargen leses før formen er ingen etablert sannhet.

I kapittelet om arkitektur og offentlige rom er kritikken skarp mot dagens bygg i stål og glass, med eksempler fra Barcode og Sørenga i Oslo. Sammenligningen med Bryggen i Bergen er grovkalibret, men dog effektiv. De såkalte “nøytrale” fargene og gråskalaen gjør oss, ifølge forfatteren, både dumme og mentalt fattige. Arkitektenes ”sølvgrå” trevegger slipper heller ikke unna, til tross for materialkvalitetene.

Boken inkluderer et kort resymé av universitetslektor Kine Angelo fra NTNU om fargebruk i norsk arkitektur fra 1900 fram til i dag. Thurmann-Moe roser Angelos fargeveileder for Trondheim kommune og oppfordrer til flere slike. Her kunne boka fulgt opp med rådgivning om fasadegrammatikk, stilarter og tidstypiske farger i stedet for å dele ut 3-5 kulører og en miks av historiske farger på alt fra Barcode til hvit nyfunkis. Etterlysingen av estetiske planer for institusjoner blir også for arrogant – det jobbes med dette i fagmiljøene, selv om farger fremdeles er mangelvare. Prosjektet fra Ullevål Sykehus som vises i boka tjener i så måte som et fint eksempel på fargeplanlegging.

Det gjør også de fem leilighetene som vises i kapittelet ”Interiør”. Her kommer forfatteren på banen med sin personlige fargesans og oppfordrer til å fatte mot, finne egen stil, lage planer og samle referanser. Den sanselige billedreportasjen vil kunne inspirere. Boka hadde tjent på å gå mer i dybden på slike interiørprosjekter, da kunne den teoretiske delen også vært mer spisset og underbygget. Det avsluttende kapittelet om klesdesign og bilfarger, samt tilhørende forecasting og fargesymbolikk, hører mer hjemme i en blogg. 

Spørsmålet er i det hele tatt om bokformatet er riktig for Dagny Thurmann-Moes faglige tilnærming til folket. Det blir, etter min mening, for lettvint å ta for seg farger for byer og steder, en treg og kompleks materie, på samme nivå som man deler ut råd for garderobeplanlegging. Skal man ha en fargeteoretisk del, må det refereres til de ulike modellene og systemenes opphav. Sist, men ikke minst, må man utdype fargens relativitet, både som fenomen og i en kulturell kontekst. 

Forfatteren representerer en engasjert stemme i debatten om farger. I sosiale medier har hun allerede en god dialog med målgruppen. Men bokutgivelsen får meg til å stille spørsmålstegn ved forlagets vurderingsevne og holdning til faget. Man skal være svært erfaren og kompetent for å skrive en bok om farger til folket. Jeg heier på Dagny Thurmann Moe som fargekonsulent in persona, ikke mellom to permer i bokhylla.

Mette L’orange

Om Farger til folket! 

Svar fra Dagny Thurmann-Moe:

Jeg leser med en viss forundring Mette L’oranges anmeldelse av min bok, Farger til folket! i Arkitektur N nr. 5, hvor hun ser ut til å misforstå bokens målsetting og målgruppe. Boken er ikke, og skal ikke, være en lærebok.

Farger til folket! har som målsetting å skape engasjement, en bredere forståelse for og et ønske om å få mer farger inn i omgivelsene. Den skal være like lettfattelig for en lekmann som en fagperson. Den skal inneholde fun facts og rariteter rundt farge, og den skal også gi et overblikk over hvordan vi bruker farge innenfor kategoriene arkitektur, interiør, offentlig rom, garderobe og i bilparken. 

Etter bokens utgivelse oppfatter jeg at diskusjonen om fargebruk i arkitekturen har kommet tydelig på banen med debatter, dusinvis av avisoppslag og forsider og flere henvendelser fra forskjellige aktører i bransjen. 

Farger har i alt for mange år fremstått som noe skummelt, noe vanskelig, noe for eksperter. Aller helst skal du stå på byggeplassen og blande pigmentene selv, en fin ting, men en utopi for 95% av prosjektene som bygges i dag. 

L’orange er tydelig kritisk til at farger på hus settes i kontekst med farger på klær og biler i boken. Arkitekturen er åpenbart på et høyere nivå, mens klær og bil er noe folkelig, overfladisk, som hører hjemme i en blogg. At hun trekker denne slutningen får meg til å lure på om hun forstår hvordan de nye sosiale mediene fungerer og hvilke temaer som utdypes og diskuteres i disse. 

Jeg heier på Mette L’orange som fagperson med stor kompetanse innenfor feltet. og anbefaler ofte boken hennes til personer som ønsker seg videre fordypning innen farger og arkitektur. Jeg hadde ønsket meg at vi kunne dra sammen i den samme retningen, tenk hva vi kunne oppnådd for fargene, da! 

Dagny Thurmann-Moe

Mette L’orange
Mette L’orange er sivilarkitekt, billedkunstner og skribent. Hun er professor i Farge ved UIB, og professor II ved Kunsthøgskolen i Oslo…les mer
Folket ut av gråsonen
Publisert på nett 06. mars 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.