Fortellingen om Oslo Rådhus
  • Tittel: Det store løftet – Rådhuset i Oslo
  • Forfatter: Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen
  • Utgivelsesår: 2000
  • Forlag: Oslo kommune – Aschehoug
  • Antall sider: 452

Det er en faglitterær bragd forfattertrioen Ulf Grønvold, Nils Anker og Gunnar Sørensen står for med utgivelsen av det voluminøse verket Det store løftet – Rådhuset i Oslo. I tre godt fortalte og rikt illustrerte deler på til sammen 452 sider får vi henholdsvis beretningene om husets arkitektur, dets interiører og brukskunst, og freskene og skulpturene. Grundigere og mer innsiktsfullt er ingen norsk bygning blitt beskrevet, og boken fungerer langt på vei som en kulturhistorisk ABC, en innholdsrik kavalkade over den 

norske byggekunstens utvikling gjennom første halvdel av det 20. århundret. Særlig er Grønvolds arkitekturberetning – som jeg skal konsentrere meg om i denne anmeldelse – glimrende gestaltet. Det er åpenbart at han er blitt sterkt inspirert av sitt vitale stoff og har funnet den rette fortellerstemmen, for sjelden har jeg lest en så kunnskapsrik og besjelet tolkning av et byggverks tilblivelse. 

Rådhusets 35 år lange saga, fra lanseringen av ideen i mai 1915 – etter at høyden på Hammersborg var forlatt som tomtealternativ – til innvielsen i mai 1950, presenteres i ni velskrevne kapitler under fellestittelen «Huset innerst i Viken». Som en dreven romanforfatter starter Ulf Grønvold med en levende skildring av den jublende åpningsdagen for femti år siden, som sammenfalt med feiringen av byens 900-årsjubileum, da de to feterte arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson var 67 og 68 år gamle, og det fortsetter med et riss av de samfunnsendringer som har funnet sted i perioden med industrialiseringen og arbeiderklassens organisering som fundament for kulturlivets blomstring. Funksjonalismens og sosialdemokratiets spektakulære gjennombrudd inntraff mens rådhusarkitektene holdt på med sitt møysommelige og skiftende arbeid, og det konstateres at en så krevende prosess satte sitt preg på arkitekturen. «Rådhuset var i utakt med sin tid,» skriver Grønvold, «både da det fikk sin endelige form og da det til slutt sto ferdig».

I neste kapittel får vi en innføring i rådhusenes arkitektoniske historie fra middelalderen og fram til det stilrene Stadshuset i Stockholm. En veritabel «rådhusbølge» skyllet over Europa med arkitektkonkurransene i København i 1881, Stockholm i 1904 og Kristiania i 1918. Også i de to andre nordiske hovedstedene tok det lang tid. Men likevel ble Oslos rådhus spesielt, «en fortettet, kubistisk kraftutfoldelse».

Sagaen fortsetter med beskrivelsen av de tidligere rådhusene i Kristiania, og vi presenteres for ordfører Hieronymus Heyerdals forslag 15. mai 1915, basert på et havnekonsept arkitekt Oscar Hoff hadde publisert i 1906, tanken var da at huset skulle stå ferdig i 1924 under 300-årsjubileet for Christian IV’s kvadraturregulering. Endelig skulle man bli kvitt den besværlige slummen i Pipervika, som lå så nær fasjonable Karl Johan og Slottet, en bydel som i ordførerens øyne var «et av de styggeste og mindst tiltalende strøk» i byen. En idékonkurranse ble utlyst i november 1915, i mars 1916 ble seks utkast invitert til en ny runde. Paret Arneberg og Poulsson hadde tidstypisk nok tegnet et frittstående rådhustårn, og fjorden kunne skimtes gjennom en klassisk buegang. En interessant debatt fulgte, med problemstillinger som kan minne om dagens fjordbydiskusjon, blant annet mente ingeniør Bryn at man heller burde innføre en utsiktsgate og ikke bryte kontakten mellom sjøen og sentrum. Innleveringen i 2. omgang var satt til 15. februar 1918, og Arneberg og Poulsson vant med en løsning kalt «Columbi egg» der bygningen var skjøvet mot vest og det ble lagt en halvsirkelformet plass på nordsiden av Rådhuset. I oktober 1919 ble vinnerne offisielt ansatt som rådhusarkitekter, «men byens innbyggere ante ennå ikke hvordan Rådhuset skulle komme til å bli».

«De var influert av funksjonalismen,» forklarer Grønvold i fjerde kapittel , «men hos begge satt de nasjonale refleksene i ryggmargen». Her blir vi opplyst om de to arkitektenes faglige biografi, med eksempler på oppdrag de fikk etter utdannelsen ved Tegneskolen og videre studier i Stockholm. «Man kan merke seg at Arneberg, som kom fra noe enklere kår, endte opp som kongefamiliens arkitekt, mens direktørsønnen Poulsson tegnet arbeiderboliger.» Arkitekt Schirmers oppmålingsferder på den norske landsbygda blir karakterisert som grunnleggende, og begge «opplevde nasjonalromantikkens gjennombrudd i svensk arkitektur og fikk med seg den nye vektleggingen av naturmaterialer og godt håndverk». 

Ulf Grønvold fører sin spennende føljetong videre: Tretten år gikk det fra arkitektkonkurransen i 1918 til grunnstensnedleggelsen i 1931. Arneberg og Poulsson «bearbeidet sitt utkast igjen og igjen», forskjellige stilarter ble utprøvd, høyden varierte og tårnet ble flyttet – til slutt forsvant den slanke kampanilen helt og ble erstattet av to kontortårn. Disse stadige forandringer ble møtt med kritikk. «Hvorfor all denne vaklingen? Visste ikke arkitektene hva de ville?» Funksjonalismen og den nye tid banket på døren. «Forstod rådhusarkitektene at den raske utviklingen var i ferd med å gjøre Rådhuset til et gammelmodig byggverk før det var påbegynt? I ellevte time gjennomgikk prosjektet en metamorfose og tok opp i seg de nye impulsene, men hvor langt skulle de tørre å gå i retning av den nye arkitekturen?» En 55 meter høy «skyskraper» ble avvist, debatten raste, og arkitektene skapte nye løsninger på tegnebordet. I 1927 dukket pioneren Lars Backers funksjonalistiske restaurant Skansen opp – de kunne se det forbløffende nybrottsverket fra sitt kontorvindu – og Backer hadde vært deres lovende assistent i årene 1914-19, i 1928 arrangerte OAF sin skjellsettende studietur til det modernistiske Holland, og i januar 1931 godkjente rådhuskomiteen det foreliggende utkastet. Et monumentalistisk byggverk hadde sett dagens lys. «Store takflater og romantiske tårn er borte.»

Kapitlet «Forvandlingen» beskriver Pipervikas historie og stadiene i Rådhusstrøkets omfattende sanering, da Tivoli og Sjøgaten og andre kjente bygninger forsvant. Grunnarbeidene ble påbegynt i 1933, i november 1936 var råbygget ferdig støpt, innflyttingen begynte i juni 1939. En fremmed funkisbebyggelse hadde reist seg rundt Borggården og Fridtjof Nansens plass.

I et faglig åndfullt kapittel, «Rådhuset i byen», gir Grønvold en fascinerende tolkning av bygningens arkitekturuttrykk ut fra «stikkordene Dogepalasset, Katedralen og Metropolis». Beliggenheten og bygningens hovedformer forklares, med de karakteristiske rektangulære volumene mot sjøen og bysiden, og Festbygningen i midten – «det egentlige Rådhuset» – blir inngående beskrevet. Forfatteren er i sitt ess som allsidig og spirituell arkitekturanalytiker her, og han glemmer ikke de tre plassene som omgir Rådhuset og bidrar til å skape det totale urbane miljøet mellom havnen og Studenterlunden.

I nest siste kapittel, «Inn i huset», føres vi fra Borggården gjennom inngangspartiet og vestibylen, via forrommet til den storslagne Rådhushallen med veggene som forteller «historien om Norge», og vi beveger oss videre opp den staselige hovedtrappen til festrommene Hårdråderommet, Festgalleriet, Munchrommet, Bankettsalen, Bystyresalen («Demokratiets rom») og Østre og Vestre Galleri.

Til slutt spør Ulf Grønvold: «Og etterpå?» Han undrer hvorfor Rådhuset «ble en hybrid, et blandingsprodukt, et byggverk med stort spenn i arvestoffet». Det er etter hans mening ikke «et ekte funksjonalistisk byggverk», slik man finner modernistiske rådhus i Europa og USA, og heller ikke har det direkte formale forbindelse med senere norske rådhus tegnet av Knut Knutsen, Lund og Slaatto og Narud-Stokke-Wiig. Grønvold diskuterer Rådhuset i et nasjonalt og utenlandsk perspektiv, og han går gjennom rådhusstrøkets og Vestre Vikas utvikling etter krigen. I et begrunnende tilbakeblikk blir det på nytt henvist til de 35 årenes lange vei i formgivningens verden, med Gropius og Meyers Fagus-fabrikk i 1913 som et av startpunktene (Grønvold kunne like gjerne ha trukket fram Peter Behrens’ nyskapende Turbinfabrikk anno 1908), og forfatteren minner om den radikale Vi Kan-utstillingen i 1938 og de holdninger som har gjort seg gjeldende etter at Rådhuset ble tatt i bruk. P.A.M. Mellbye fant i 1952 at huset var «umoderne før det er ferdig», et syn han delte med mange unge norske arkitekter, og geitostmetaforen har vært flittig anvendt, men Grønvold kan også referere til amerikaneren Loius Kahns uforbeholdne begeistring for det kubistiske huset ved et besøk i 1966. Og NAM-direktørens konklusjon er klar: Det tok femti år «før vi helt lærte å venne oss til denne særegne bygning og forstå at vi er ett med den, at den er en ganske stor del av vår identitet – og at vi kan være glade for at det er slik».

Som forklart innledningsvis har jeg valgt å sette anmelderfokus på bokens arkitekturdel, men la meg få understreke at Nils Ankers bidrag «Fra mangfold til helhet», om tekstilene og keramikken og interiørarkitekturen, også er betagende og lærerik lesning. Det er tankevekkende at Arneberg og Poulsson her «anla et felles formspråk med dekordetaljer som ble karakteristisk for Rådhuset», og vi orienteres – rom for rom og vegg for vegg – om bygningens indre, og det hele settes i historisk kontekst og blir vurdert i et bredt samtidsperspektiv.

Likeledes gir Gunnar Sørensen i «Kunstnerisk enhet og fellesskap» oss en interessant orientering om husets mange fresker og skulpturer, med Axel Revold, Per Krohg, Alf Rolfsen og Henrik Sørensen som sentrale kunstnere. Det redegjøres for hvorfor verken Vigeland eller Munch fikk oppdrag, og flere andre kontroversielle hendelser – blant annet når det gjaldt de unge modernistenes rolle – blir drøftet og satt opp mot verkene tilskulptører som Dagfin Werenskiold, Nic. Schiøll, Anne Grimdalen og andre. Var dette «freskobrødrenes svanesang», blir det spurt, og i ettertid kan det undres om ikke et visst tradisjonsbundet stempel ble påført Rådhusets interiører og utvendige utsmykninger, monopolisert av den såkalte Lysaker-kretsen, til tross for at bygningen ble tegnet i en epoke da funksjonalismen og den moderne kunsten gjorde sitt dynamiske inntog her i landet.

Det har vært viktig «å sette Rådhuset inn i en større sammenheng der det knyttes tråder til samfunnsutviklingen og hva som ellers skjer innen kunst og arkitektur,» forklarer de tre forfatterne i et etterord. Denne ambisjon har de klart å oppfylle med glans. Fortellingen om Rådhuset – tross sin stive pris – bør bli allemannseie. Beklageligvis ble bygningens plantegninger utelatt ved en inkurie fra trykkeriets side, men dette kan jo rettes opp når neste opplag trykkes. Og la det være nevnt at Jiri Havrans fine fotografier gjør sitt til at Det store løftet er blitt en av de viktigste bokutgivelsene i året 2000.

Fortellingen om Oslo Rådhus
Jan Carlsen
Jan Carlsen (født 22. mars 1938 i Oslo) er en norsk arkitekt, lærer, skribent og forfatter. Carlsen ble arkitektutdannet i England, der…les mer
Fortellingen om Oslo Rådhus
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.