Fra årestue til smarthus
  • Tittel: Fra årestue til smarthus - teknologien omformer boligen
  • Forfatter: Eir Grytli og Eli Støa
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: Norsk arkitekturforlag Oslo

Boliger – og andre bygg – i alle samfunn verden over har som primær mål å kontrollere det fysiske miljø boligen omslutter – utgangspunktet for all sosial utvikling. 

Dette er ei bok av et slag som det ikke skrives mange av. «Boligens teknologihistorie» er et tema som har fristet en stemoderlig tilværelse i arkitekturhistorien. Teknologihistorie generelt er nesten et fraværende tema i arkitekturen. Egentlig finnes det bare to større referanseverk – som forfatterne synes å ha oversett: Sigfried Giedion Mechanization takes command fra 1950 (som ikke finnes på NALs bibliotek), og Reyner Banhams The rchitecture of the well-tempered environment fra 1969. Denne siste er særlig spennende, og refererer så vel til Stiftsgården og årestuene som til rank Lloyd Wright, Louis Kahn og romdrakter (i beste Archigram-stil). Oppegående arkitekturhistorikere vet nok hvem som utviklet de sentrale arkitekturelementer, men er det noen som vet hvem som oppfant svingdøra eller termoglasset?

Denne boka er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF og NTNU, fagmiljøer som burde være den mest spennende bakgrunn for en slik oppgave. Redaktørene, de to SINTEF-forskerne Eir Grytli og Eli Støa, begge sivilarkitekter, klarer oppgaven svært bra; bommertene er ikke verre enn en kunne forvente av et slikt nybrottsarbeid – for det er boka faktisk: ny og spennende. 

Boka har en lett og grei stil, og flere fagfolk enn arkitekter kan forhåpentlig ha både glede og nytte av å lese den. Boka er godt illustrert; det er bare sort/hvitt-bilder, mange nokså små, men de illustrerer teksten godt og fortjener å bli studert.

Et viktig poeng som forfatterne synes å ha oversett, er faktisk selve teknologibegrepet. Ettersom alle unntatt ett medlem av de involverte redaktører, forfattere og redaksjonskomité er tilknyttet SINTEF eller NTNU, er det forbausende at teknologibegrepet ikke defineres og settes inn i en aktuell sammenheng. Ser ikke SINTEF/NTNU skogen for bare trær? 

Forfatterne bruker teknologibegrepet noe ureflektert, de knytter det til selve hardware-begrepet i vår materiellkultur, i motsetning til å gi en bred definisjon av teknologi som omfatter selve kunnskapssystemet i vår materiellkultur, der både produksjon og anvendelse inngår. Dette er etter min mening bokas store svakhet – det hjelper ikke om et sitat fra professor Francis Sejersted får åpne boka: «Tiden er inne til definitivt å laste av oss forestillingen om at teknologien driver historien.» Redaktørene sier seg enig i dette utsagnet, men leseren får ikke vite hva og forfatterne måtte mene med ordet teknologi.

Forfatterne kan muligens innvende at teknologidefinisjoner og teknologidebatt ikke hører hjemme i et populærarbeid, men jeg tror mer presise definisjoner kunne vært klargjørende, spesielt fordi temaet er såpass nytt i vår faglitteratur. Boka burde være et viktig innspill i vår fagdebatt, fordi den tar for seg boligens historiske utvikling, forbindelsen til sosiale forhold, og dessuten det faktum at vi nå står overfor en dobbel utfordring: På den ene siden har vi smarthuset, der vi slipper å tenke og følge med i store deler av boligens drift; på den annen må vi forholde oss til kravet om bærekraftig utvikling: hvorledes dette kravet tvinger oss til å endre våre tanker om kultur og ressurser, liv og bolig. 

Forholdet mellom den tekniske utvikling og den sosiale utvikling i samfunnet er heldigvis balansert framstilt: Boka åpner med en generell teknologi- og bolighistorie gjennom 150 år som i hovedsak oppsummerer resten av boka. Denne kronologiske og godt illustrerte framstilling er delt inn i fem temaer: samfunn og arkitektur; lover; teknologi og infrastruktur; installasjoner og utstyr i boligen og boliger. På de knappe 26 sidene (hvorfor er ikke de paginert?) blir temaene riktignok overflatisk behandlet, men forfatterne peker på så mange ulike og spennende forhold at man får lyst til å lese videre. 

Bokas inndeling er svært god og oversiktlig: Fire kapitler handler om installasjoner: oppvarming, belysning, ventilasjon og kommunikasjon, og to kapitler tar for seg det praktiske og integrerte forhold knyttet til installasjoner og bruken av disse: husarbeidet og personlig hygiene. Denne struktureringen er en vesentlig del av bokas styrke – at den tekniske utvikling og installasjoner knyttes til de sosiale og kulturelle prosesser i hjemmet. Her gir boka en overbevisende og spennende framstilling av våre liv og boliger, våre barns, våre foreldres, beste- og oldeforeldres – bakover til 1850-åra da nye tekniske installasjoner brøt det førindustrielle samfunns århundrelange tradisjoner. Boka knyttes således til vår alminnelige hverdag, for hver enkelt generasjon, rike og fattige, i byen og på landet. Denne skildringen flettes inn og levendegjør også framstillingen av de tekniske installasjonene. Både fagforfatterne og redaktørene skal ha ære av dette grepet. 

Som en oppsummering vil jeg peke på tre fortrinn som gjør boka til noe mer enn ren bolighistorie:

  1. Først av alt er den en god og samlet framstilling av den tekniske del av vår bolighistorie. Den gir en god forståelse av forholdet mellom bygning, installasjoner og livet inni husene og egner seg både for studenter, arkitekter og boliginteresserte generelt. Boka kan inspirere til bedre praksis og til bedre boliger som oppfyller kravene til bærekraftig utvikling.
  2. Boka er bare på 242 sider (inkl. upaginert del) og kan selvsagt ikke dekke hele den tekniske delen av vår bolighistorie, men den peker på en rekke forhold og temaer som bør inspirere til videre forskning og lignende undersøkelser. Sammen med referansene vil den danne en mal og trolig øke status for denne type forskning. Den bør snarere bør betraktes som ei startlinje for ny forskning enn ei målsnor for den store vitenskapelige framstilling. Rayner Banhams bok anbefales som en noe mer spesialisert og dyptgående analyse. 
  3. Forholdet smarthus og økohus er en utfordring for alle arkitekter som prosjekterer boliger og andre bygg: I hvor stor grad bør en automatisere kontrollsystemene og utvikle nye styringsprogrammer? I hvor stor grad skal «the act of dwelling» være en bevisst og kulturell handling, som reflekterer en positiv holdning til en bærekraftig utvikling?

Uheldigvis avsluttes boka med et noe merkelig spørsmål: «Har vi fått bedre boliger?» Man spør seg: i forhold til hva, og hva hadde alternativet vært? Forfatterne gir ett svar som er viktig, og som nok burde gis en noe bredere vurdering: Ja, nemlig i forhold til ressursbruk og bærekraftig utvikling. Det er viktig å erkjenne at denne utfordringen ikke bare forutsetter ressurshushold med kretsløpløsninger for alle energisystemer. Minst like viktig er det å erkjenne den kulturelle dimensjon ved «økologisk» byggeri; at vi er del av en større prosess der vår daglige praksis må stå i forhold til overordnete prinsipper. 

Forfatterne har gitt oss ei aktuell og spennende bok – den anbefales.

Fra årestue til smarthus
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.