Fra arkitektens skisseblokk
  • Tittel: Tid & rum. At skrive om arkitektur/Time and space. Writing about architeture
  • Forfatter: Martin Keiding (red.)
  • Utgivelsesår: 2012
  • Forlag: Henning Larsens Fond/Arkitektens forlag
  • Antall sider: 72

Det er flere spørsmål som melder seg når jeg leser Tid & rum, en antologi som presenterer vinnerbidragene i en skrivekonkurranse utlyst av Henning Larsens Fond. Det første jeg stusser over er det anonyme grå omslaget med den tospråklige og veldig generelle tittelen Tid & rum. At skrive om arkitektur/Time and space. Writing about architeture. I pressemeldingene blir konkurransens rammer presentert i like vage ordelag: tekstene skal helst fornye ”sjangeren” å skrive om arkitektur, ha beskrivelser av rom og romlighet, og formidle en drøm. 

At det likevel ligger et tydelig prosjekt bak konkurransen forstår jeg når jeg leser Troels Troelsens forord til antologien. Her antydes det at Henning Larsens Fond ikke først og fremst har vært interessert i teksten som en egen kunstform eller i å oppfordre flere til å skrive om arkitektur med tanke på publisering. Tidligere har fondet arrangert tilsvarende konkurranser innenfor tegning og fotografi, og prosjektet virker til å springe ut av en tanke om at noe viktig går tapt når datateknologi får dominere arkitektens arbeid, og at det er nødvendig med ”en revitalisering af arkitekturens grundlæggende redskaber”, som Troelsen uttrykker det. Konkurransen skal med andre ord inspirere arkitekter til å bruke skriving som et arbeidsverktøy. 

“Selv om Kallehaugs tekst er den beste rent håndverksmessig, er den så distansert, abstrakt og lukket om seg selv, at det er vanskelig å forholde seg annet enn likegyldig til den.”

Det er jo en fin ambisjon, og responsen på konkurransen ser ut til å ha vært god, med 173 bidrag fra 18 land. At teksten blir betraktet mer som et verktøy enn et håndverk lyder likevel ikke så lovende når man sitter med en tekstantologi mellom hendene. Men kanskje bidragsyterne har et annet mål med tekstene sine? Antologien inneholder riktignok ikke noe informasjon om bakgrunnen til de fem vinnerne, men et raskt søk på nettet viser at ikke alle er arkitekter. Hvilket språk tekstene, som presenteres både på dansk og engelsk, opprinnelig er skrevet på, er det verre å finne ut av. Og ettersom jeg leser antologien får jeg en følelse av at de vagt formulerte rammene for konkurransen og de andre uklarhetene er symptomatiske, og at det ikke står helt klart for verken arrangører eller bidragsytere hva man egentlig vil med disse tekstene. 

Spørsmålet om hvilken sjanger man forholder seg til er én ting. Bare én av tekstene, Mette Marie Kallehaugs ”Tekstens arkitektur – arkitekturens tekst”, forholder seg egentlig til, og behersker, en gjenkjennelig sjanger – essayet – mens de andre flyter rundt i en litt uklar form, med elementer av byggomtale, reiseskildring, skjønnlitterær prosa eller akademisk mellomfagsoppgave. Selv om Kallehaugs tekst er den beste rent håndverksmessig, er den imidlertid så distansert, abstrakt og lukket om seg selv, at det er vanskelig å forholde seg annet enn likegyldig til den.

Førsteplassvinneren, ”Vaskehuset” av Nathan Romero Muelas, befinner seg i den andre enden av spekteret. Ifølge pressemeldingen er den ”et klassisk essay”, i realiteten er den en lite stilsikker sjangerblanding. Til forskjell fra Kallehaug er Muelas personlig, konkret og har et ganske nøkternt språk. Men selv om teksten har noen fine beskrivelser av et middelhavslandskap og av en enkel bygning, sitter jeg igjen med en følelse av at dette ikke er særlig engasjerende eller nyskapende verken når det gjelder form eller innhold. Som et ekko av Troelsens forord uttrykker teksten en enkel nostalgi: bygningen Muelas skriver om, vaskehuset, har blitt utkonkurrert av moderne vasketeknologi, og han tenker tilbake på dette barndomsstedet med lengsel. 

Det er selvfølgelig mulig at arkitekter vil få noe mer ut av disse tekstene enn andre, og at noen vil la seg inspirere av selve prosjektet, men fra mitt perspektiv, som litteraturviter og tidsskriftarbeider, er det noe vagt, retningsløst, uengasjerende og liksom vektløst over tekstene i Tid & rum.

Fra arkitektens skisseblokk
Åsne Maria Gundersen
Åsne Maria Gundersen er litteraturviter og redaksjonssekretær i Arkitektur N. Hun var konstituert redaktør fra 1. september til 1. desember 2017.
Fra arkitektens skisseblokk
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.