Gammel, men ikke død
  • Tittel: Yona Friedman – structures serving the unpredictable
  • Forfatter: Sabine Lebesque, Helene Fentener van Vlissingen (ed.)
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: NAi Publishers, Rotterdam

Mange overraskelser og én liten skuffelse: Flere av prosjektene som er gjengitt i denne boken, fremstår som vardøger for de siste års arkitekturdebatt, og Yona Friedman er ikke en dame. Skjelvende skissestreker avløses av modellbilder, regnestykker og tegneserier. På side 34 er det bygget tak over Champs-Élyssées, litt senere er det stiplet inn et nettverk av linjer over verdenskartet. Yona Friedman er kanskje kjent stoff for en tidligere generasjon – nå er han gjort tilgjengelig for en ny. 

Den ungarsk-franske arkitekten Yona Friedman er født i 1923, og gjorde prosjekter på femti- og sekstitallet som all hans senere produksjon baserer seg på. Manifestet L´Architecture Mobile (1956) slår fast menneskets behov for medbestemmelse, mobilitet og endring i en stadig mer urbanisert verden. Prosjektet La Ville Spatiale (1958/62) er en nokså direkte overføring av manifestet til fysisk form. Et romfagverk på høye søyler kan legges fritt over eksisterende bystrukturer, spenne over elver eller skoger. Infrastruktur og konstruksjon er faste elementer, mens alt annet er mobilt og utskiftbart. Prinsippet benyttes i en rekke situasjoner, i ulike skalaer, og disse prosjektene utgjør den største delen av Friedmans arbeider.

Boken Yona Friedman: Structures Serving the Unpredictable er gitt ut i forbindelse med sommerens utstilling med samme navn på det nederlandske arkitekturinstituttet (NAi) i Rotterdam. Monografien er blitt en underholdende og fargerik omvisning i 55 av Friedmans prosjekter. Tre innledende tekster er korte nok til at man leser dem før man blar over til prosjektene, og sammen med et avsluttende intervju med arkitekten gir de en dekkende innføring i Friedmans bakgrunn og hans posisjon blant etterkrigstidens arkitekter. Rekken av politisk slagkraftige, spektakulære megaprosjekter som strukturalister og metabolister produserte i de første tiårene etter krigen, fylte kanskje et mentalt tomrom, men de var også svar på et konkret behov for gjenoppbygging. De er uttrykk for et allment sosialt engasjement og humørfylt fremtidsoptimisme. For Friedmans del ble demokrati og medbestemmelse gjennomgående temaer for hele hans produksjon.

Prosjektpresentasjonene utgjør hoveddelen av boken, og spenner i skala fra flyttbare veggelementer (Panel Chains, 1945) til en mer ambisiøs sammenkobling av fire verdenskontinenter ved hjelp av beboelige broer (Seven Bridge Towns to link Four Continents, 1963). Hvert prosjekt er ledsaget av en kort beskrivelse, noen er arkitektens egne, andre er redigert eller presist formulert av bokens redaktører. Den kronologiske rekkefølgen gir en nødvendig avstand mellom de nokså like Ville Spatialeprosjektene, og mellomrommene fylles av andre arbeider fra Friedmans omfangsrike produksjon; artikler, mindre byggprosjekter, illustrerte fortellinger og statiske diagrammer.

Prosjektene må ha vekket interesse og begeistring da de ble presentert. Boligproblemet i Paris blir løst ved at byen kan bygges om mens befolkningen flytter inn i et midlertidig romfagverk over Bois de Bologne (Ville du Bois de Bologne, 1957), tomtearealet i Monaco øket ved en opphevet struktur over havna (The Venice of Monaco, 1959), og behovet for selvbyggerhus i den tredje verden blir dekket av sammenkoblede standardelementer (Cylindrical Shelters, 1953, Cabins for the Sahara, 1958, Self-help Housing in Belapur, India, 1980).

Man spør seg likevel om hva det skyldes at prosjektene vies så stor oppmerksomhet i dag. I fjor ble en annen utstilling i Rotterdam fulgt av en gedigen bokutgivelse om kunstneren Constant Nieuwenhuis´ labyrintiske prosjekt «New Babylon», Cedric Price kom for noen måneder siden duftende av sigar og forgangen tid og snakket om urbane magneter i Oslo Arkitektforening. Hva er det som gjør megaprosjekter fra sekstitallet aktuelle i 1999?

Det er flere aspekter ved sekstitallsprosjektene generelt og Yona Friedmans produksjon spesielt som er kommet i fokus igjen i løpet av de siste årene, og som gjør bokutgivelsen relevant: Interaksjonen mellom arkitektur og urbanisme er nå sterkere enn på lenge, innenfor flere fagfelter blir teori og praksis blandet, og formidling og kommunikasjon er blitt viktigere, eller blir i hvert fall lagt mer vekt på.

Når Yona Friedmans arbeider både er arkitektur og urbanisme, er ikke dette bare et spørsmål om skala. Innredningsprosjektet Movable Boxes (1949) og fortettingsstrategien Paris Spatial (1959) omhandler begge romlige, arkitektoniske ideer, men begge er også strukturer som skal åpne for muligheter snarere enn å begrense dem. Prosjektene er ofte uten en enkelt oppdragsgiver, og svarer på sosiale og politiske problemstillinger som Friedman selv introduserer.

De siste årene har det oppstått flere nye arkitektkontorer og fagmiljøer som jobber med prosjektering av bygninger og urbanisme parallelt. Dette har ført til en interessant gjensidig påvirkning mellom to aspekter av arkitekturfaget. Byplanleggingsprosjekter har fått den samme presisjon i fremstillingen og den samme konseptuelle styrke som bygningsprosjekter av høy kvalitet har hatt lenge. På bygningssiden tegner unge arkitekter, f.eks. de franske Lacaton/Vassal eller studenter i Husbankens siste boligkonkurranser, boliger som begrenser arkitektens virkefelt til det strengt nødvendige og overlater fullførelse til den individuelle beboer. Den frie planen er ikke ny, men det har vist seg mulig å ta utgangspunkt i stramme budsjetter, stadig utskiftning av leietagere og skiftende livsmønstre for å søke etter et punkt der arkitekturen slutter, og benytte seg av dette som arkitektonisk konsept. En slik minimalisering av fastlagte strukturer, et ønske om å styrke et potensiale som ikke kan forutses, og tilrettelegge for forandring har tradisjonelt vært en urbanistisk ambisjon og metode.

Yona Friedman er arkitekt, og prosjektenes brudd på konvensjoner er utrykk for fagets kanskje viktigste rolle. Men han adopterer også andre fagfelts metoder og uttrykksformer, både for å utvikle prosjektene i et videre spekter enn hva som er mulig med tradisjonelle arkitekturverktøy, for å argumentere for sannhetsgehalt og for å få et bredere nedslagsfelt blant publikum. Som byplanlegger tilrettelegger han for endring og individuell frihet, han er sosiologisk opptatt av statistikkens svakheter og menneskers iboende uforutsigbarhet, han tester systemene sine mot matematiske modeller og forsøker å underbygge fornuften i konstruksjonene som en ingeniør. Tverrfaglig kommunikasjon og lån av metoder kjennetegner også dette tiårets bevissthet omkring medier og fokus på utveksling av informasjon. Friedman er like opptatt av å lage problemstillinger som i å løse problemer, og ønsker å kommunisere på tvers av faggrenser. 

Utopiene fra femti- og sekstitallet ble sjelden fremstilt med faginterne teknikker. Archigrams Walking City finnes ikke som plan og snitt, Instant City er ikke i målestokk. Det er de dynamiske perspektivene av Sant´Elias futuristiske, solfylte versjon av Gotham City som huskes sytti år etter. På nittitallet har 3-d-programmer og photoshop vært med på å forenkle kommunikasjonen mellom utøver og oppdragsgiver, men også mellom arkitekt og publikum. Friedmans collager av gigantiske romfagverk over fredfylte bymiljøer ville ha blitt hjertelig mottatt av redaksjonen i Aften Aften, publisert over midtsidene og ledsaget av et lettlest, passe provoserende manifest. Evnen til å karikere en problemstilling for å kommunisere innholdet i et prosjekt er en form for abstraksjon som i verste fall kan føre til tabloidisering av faget. Men visjoner er avgjørende for å engasjere et bredt publikum og provosere frem diskusjoner, og uunnværlige for å påpeke muligheter som ligger utenfor en lineær byutvikling basert på fortsettelsen av eksisterende strukturer. En og annen halsbrekkende visjon i dagspressen ville vært kjærkomne spissformuleringer som kanskje kunne skapt en noe saftigere debatt om fremtidsmuligheter i Bjørvika.

Det er påfallende mange flere ting som gjør Yona Friedmans prosjekter aktuelle. Illustrasjonen til The European Union: A Continent City fra 1961, der nasjonalgrensene på europakartet er fjernet til fordel for en rød flekk for hver ekspresstogstasjon, må være mer slagkraftig og politisk betent i dag enn den noensinne har vært. Håndtering av byvekst og urbanisering er nok minst like mye diskutert nå som for førti år siden, og forslag til løsninger like etterlengtet. Han er blitt tidsriktig global, med et romfagverk i hver havn, så å si. Dataalderen foregripes i maskinen The Flatwriter (1967) som skriver ut leilighetsplaner basert på tastetrykk-kommandoer fra forventningsfulle boligkjøpere. Og ikke minst er megaprosjektenes størrelse og organisering av komplekse systemer i den senere tid blitt realistiske problemstillinger i utviklingen av multifunksjonelle gigantbygg eller asiatiske bedrifters hovedkvarterer.

Noen av prosjektene har jeg til og med sett i ny drakt i den senere tid: Det nederlandske arkitektkontoret MVRDVs prosjekt Stack Attack, Central park of the new town of Leidschenrijn fra 1997 er et av flere som følger samme konsept som Friedmans Green Architecture (1971), der byparken er gjort mer plasseffektiv ved at den stables i etasjer. Men det er også opplagte likheter mellom MVRDVs Chrysler & Friends (1995), som knytter skyskraperne på Manhattan sammen under bakken, og Friedmans illustrasjonen til foredraget Tall Building Aesthetics (1997). Her har New Yorks høyhus fått armer, slik at de kan holde hverandre i hendene, fungere sammen og kanskje ikke lenger er for små til å huse, tja, for eksempel Chrysler-kompaniet.

Hvem som har gjort hva først, er kanskje ikke så viktig. Yona Friedman er på mange måter en typisk eksponent for sekstitallet, og har senere gjort ting som er typiske for sytti- åtti- og nittitallet. Likeledes gir MVRDV uttrykk for en bred strømning i dag, og er bare ett av mange kontorer som arbeider med prob-lemstillinger som har fellestrekk med etterkrigsarkitektenes prosjekter. Men sammenhengen mellom de to periodene kan være vanskelig å få øye på, og inspirerende kvaliteter i de opprinnelige prosjektene kan gå tapt. Dette gjør boken om Yona Friedman til en interessant utgivelse. Dessuten er den morsom.

Gammel, men ikke død
Tanja Lie
Tanja Lie er født i 1970 i Oslo. Hun er utdannet ved Arkitekthøgskolen i Oslo og UNL i London, har et mellomfag i…les mer
Gammel, men ikke død
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.