Herskapelig
  • Tittel: Det Kongelige Slott
  • Forfatter: Geir Thomas Risåsen med fotograf Kjetil Rolseth
  • Utgivelsesår: 2006
  • Forlag: Andresen & Butenschøn, AS, Oslo
  • Antall sider: 529

Geir Thomas Risåsen har på kort tid produsert flere store bøker om store og fornemme hus fra klassisismen, perioden som frembrakte våre første verker av akademisk skolerte arkitekter som henla virksomheten til Norge, og ikke bare av byggmestere eller dilettanter, eller av arkitekter på gjesteopptreden her til lands. Listen er imponerende og har gitt ham en udiskutabel plass som den fremste kjenner av herskapelig bebyggelse. Om Slottet har han allerede skrevet flere artikler og mindre bøker etter mange års arbeid med denne bygningen.

Det Kongelige Slott er det første større verk om kongeboligen siden Slottet i Oslo av Guthorm Kavli og Gunnar Hjelde kom i 1973. Det tredjedels århundre som skiller de to praktbøkene, illustrerer hvordan standarden for bokproduksjon har utviklet seg i mellomtiden. Denne siste har større format, flere sider og ledigere layout, men først og fremst en langt rausere bruk av fargeillustra-sjoner. Med unntak for de historiske bildene er alle fotografier denne gang i farger. Kjetil Rolseth har stått for nyfotograferingen til verket. Innholdsmessig har Risåsen konsentrert seg om selve bygningen og dens faste innredning. Kunst, møbler og løsøre ble i 1973 inngående behandlet av Hjelde over nesten 150 sider. Risåsen har lagt større vekt på Slottet som nasjonalsymbol, som ramme om konstitusjonelle oppgaver, og som arbeidsplass og bolig. Første kapittel «Et levende slott» er en nyttig påminnelse om at Slottet er en bruksbygning for mange formål.

Bokens sentrale del er den dramatiske og tidvis tragiske historien om Slottets tilblivelse. 28 år tok det fra Stortinget første gang drøftet spørsmålet, til Oscar I kunne ta «kongeboligen» i besittelse. Hovedstaden kan oppvise andre langstrakte byggesaker, og Slottet er senere overgått av Stortinget (30 år) og Rådhuset (35 år). Men slottsprosjektet fremstår etter omstendighetene som det mest imponerende. I en elendig økonomisk situasjon skulle landet realisere den største byggeoppgaven siden middelalderen – og det i et samfunn nesten helt uten tradisjoner for monumental arkitektur, nesten uten skolerte arkitekter, og med altfor få håndverkere til å mestre de mange krevende innredningsoppgavene.

Så var da ambisjonene små til å begynne med, noe som understrekes av at bygningen oftest ble omtalt som «kongebolig», bare unntaksvis som slott. Da bygging ble besluttet i 1822, var 150 000 speciedaler alt Stortinget ville bevilge. (Sluttregningen kom på 581 400 spd.)  Men utgiftene til tomtekjøp, sammen med Linstows lite taktiske fremdrift de to første årene, gjorde at bare 30 000 spd. gjensto da tomten var planert og fundamentene lagt våren 1827. Dermed ble det full stans da Stortinget brukte bevilgningsavslag som en politisk demonstrasjon mot kongemakten. Også neste Storting i 1830 nektet tilleggsbevilgninger, og arbeidene kom ikke i gang igjen før i 1833, etter en sterkt redusert plan. Seks års stans ble et alvorlig kontinuitetsbrudd for den organisasjonen Linstow hadde bygget opp, og en tragedie for ham selv. Men så tok det bare 2 år å få murene opp og taket ferdig til kranselag i oktober 1836.

Risåsen understreker slottsprosjektets betydning for utviklingen av norsk arkitektur og kunsthåndverk, og for bygningsfaget overhodet. Det ble et lærested for unge arkitekter, og de fleste som gjorde seg bemerket i de neste tiårene, var innom Linstows tegnekontor – Riis Høegh, Schirmer, Nebelong, og den viktigste av alle: Christian H. Grosch. Grosch skulle bli en farlig rival for Linstow, som med økende bitterhet så hvordan hans tidligere assistent gjorde karriere og fikk alle de offentlige byggeoppgaver, mens han selv ble hengende fast i det havarerte slottsprosjektet. Ikke mindre viktig var slottet som skole for håndverkere fra alle bygningsfag – murere, tømrere og malere. Herfra kom den kompetansen som byen trengte for å gjennomføre de neste store offentlige byggeoppgaver, som Universitetet, Oscarshall, basarene og Stortinget. Uten en slik utklekningsanstalt for byggefagene hadde byen neppe kommet så heldig gjennom den urbane transformasjonen som måtte til da veksten for alvor skjøt fart mot midten av århundret.

Det er nok ukjent for de fleste fagfolk at vi kan takke Linstow for noe så trivielt som det moderne standardformatet på norsk teglstein. Risåsen nevner bare i forbifarten at anbudsinnbydelsen spesifiserte murstein med målene 9" x 4 " x- 2 ", eller proporsjonene

3 : 1 : 1. Linstow mente selv at formatet var mer hensiktsmessig enn det eldre og lavere dansk-norske med proporsjonene 4 : 2 : 1. I hvert fall fikk denne store leveransen varig effekt, slik at Theodor Broch i læreboken fra 1848 kunne beskrive «Slotssten» som ny teglstandard.

Linstow fikk sin lille triumf over Grosch ved å diktere premissene for utformingen av det som skulle bli rivalens hovedverk, Universitetet. Ris-åsens bok gjengir for første gang i farger Linstows planer for reguleringen av Slottets omgivelser og forbindelsen til byen. Slotsveien eller Karl Johans gate vil for all ettertid bli stående som Linstows beste gave til byen. I boken kan vi følge hvordan planene for parken, plassen og gaten etter hvert ble forandret, ikke uten motstand fra arkitekten. Men vi noterer med glede at hans stramme komposisjon har tålt alle endringer.

Det Kongelige Slott følger arbeidene videre fra råbygg til ferdig innredet residens. I kapittel 5 gjennomgår Risåsen interiørene rom for rom, fra Linstows første tanker til ferdig resultat, og videre gjennom de endringer som er skjedd i ettertid. Denne omtalen gir ikke anledning til å følge gjennomgåelsen like detaljert som byggesaken. Men vi tar med at de neste kapitlene oppsummerer det indre liv på Slottet og de større ombyggingene periodevis etter at det ble tatt i bruk. Bernadottenes tid har fått ett kapitel, deretter følger et kapitel som tar for seg Slottet under Haakon VII og Olav V, og et kapitel om den omfattende moderniseringen under vårt nåværende kongepar. Helt til slutt får vi forfatterens tanker om den prosessen Slottet har vært igjennom, og hvordan det nå og i fremtiden vil fylle sin oppgave som nasjonalt symbol, kulturminne og residens. 

Helten i denne boken er uten tvil Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Leseren sitter igjen med bildet av et til tider miskjent talent som klarte å gjennomføre en nesten uløselig oppgave til tross for motgang nok til å knekke sterkere viljer. Det er skrevet en god del om ham, og det meste vi vet, er godt oppsummert av Risåsen. Ikke minst er det fortjenstfullt at han i et appendiks gjengir Linstows egne tekster fra 1839 til Den store komposisjon, planene for Slottets interiører. Her får vi arkitektens egne begrunnelser for valg av løsninger, og vi merker både evnen til overordnede grep og omsorgen for praktiske detaljer. Grosch har nylig fått sin store biografi. Boken om Slottet gir grunn til å etterlyse et tilsvarende verk om Linstow. En oppgave for Risåsen?

Herskapelig
Lars Roede
Lars Roede er arkitekt fra NTH. Har arbeidet i kulturminnevern og ved museer, sist som direktør ved Oslo Bymuseum.
Herskapelig
Publisert på nett 21. mars 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.