Hundre tusen overflødige bygg
  • Tittel: Norges låver
  • Forfatter: Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth (foto)
  • Utgivelsesår: 2014
  • Forlag: Skald forlag
  • Antall sider: 560

Norges låver heter ei bok som kom ut i fjor. Den handler, som tittelen sier, bare om låver, det mest vanlige uthuset på norske gardsbruk. Ennå. Andre uthus som naust og potetbuer eller for den del kverner, smier, sagbruk og lignende er ikke med. Setrene med sine uthus heller ikke. Men selv om emnet er smalt, så gjelder dette fortsatt noe sånt som 100.000 til dels store bygg, som norske bønder ikke lenger har nytte av i gardsdrifta.

Hva gjør vi så med dem?

Noen har økonomisk overskudd til å rive dem, ja, for også dét koster penger. Andre gir bare opp og lar forfallet gå sin gang. På den andre siden finner vi eiere som er så halstarrige at de holder låvene sine vedlike så å si på ren trass, for å bevare kulturminner og bygdelandskap. Så har vi de mange som forsøker å ta låven i bruk til et eller annet helt nytt formål i håp om å kunne redde hus og tun – det være seg alt fra ”operalåve” til kafé, verksted eller lager. Noen låver, helst bynære, blir også bygd om til boligformål. 

Denne boka er langt fra noen systematisk registrering, kun en eksempelsamling, til ettertanke. På godt og vondt. Her presenteres også et og annet nybygg. Nok til at leserne får en aning av hvorfor den tradisjonelle låven, det store rødmalte bygget som dominerer ethvert gardstun i Norge nå er utdatert. De første av disse ”enhetslåvene” kom på slutten av 1700-tallet. De siste ble bygd ca. 200 år senere. Dagens landbruk krever industriliknende driftsbygninger. 

Det er ikke to garder i Norge som er like.

Ikke to bønder heller. Så variasjonene i byggeskikk er nærpå uendelige. Også når det gjelder uthus. Eneste form for systematikk i vi finner i framstillingen er at materialet er presentert fylkesvis. Det letter lesingen. Eller tittinga, for boka er først og fremst ei fotografisk fortelling. Mange sider har tett med bilder, mens teksten bare forteller i hvilken kommune låven ligger. Hovedinntrykket preges likevel av de mange flotte helsides fotografiene. Og hvert enkelt av dem, store som små, forteller sin egen historie, hvis du tar deg tid til å se. De korte tekstene utfyller det kompakte billedmaterialet – over tusen fotos. Rent fysisk er boka en tungvekter – 2,1 kilo.

Tekstene forteller små historier om mangfoldet i norsk landbruk, for eksempel om ”teaterhuset” på Tjøtta, som senere ble tilbygg til låven. Tilbygget er en relikt fra den tida da godseier Brodtkorb hentet skuespillere fra København for å divertere sine spesielt utvalgte gjester. Eller du kan som kontrast lese om den beskjedne løa i Audnedal der barnevandrerne fra Vest-Agder pleide å finne nattely. Den eldste låven som vises er fra før Svartedauden. Den yngste, trolig også den mest moderne, er ”Barentslåven” i Troms fra 2013 – forøvrig resultat av et samarbeid mellom Norge, Russland, Finland og Ukraina (!). I Ringsaker finner du den historiske storgarden Hoel. Her dyrkes det 1100 da. korn og 230 da. poteter. I tillegg har garden en årsproduksjon på 140 000 kyllinger. Likevel kaster ”attåtnæringen” med selskaps- og gjestetilbud mer av seg enn landbruksdrifta…

Et og annet kritisk småplukk

kunne jeg vel kommet med. Men først og fremst opplever jeg boka som artig. Og tankevekkende. For hele det vakre billedverket preges av et underliggende, men viktig spørsmål: Hva nå, bygde-Norge?

Jeg kunne i den forbindelse også ønske meg en eller flere oppfølgere til boka, for eksempel om kystbygdenes naust, brygger og kaianlegg, eller om alle møller, sagbruk, verksteder, husmannsplasser og arbeiderboliger som fortsatt er synlige minner om fortidas allsidige yrkeskombinasjoner. Men selv med det snevre temaet som er valgt, forteller Norges låver klart og entydig at det er behov for en ny landbruks- og bygdepolitikk i Norge. Og: et nytt planfag, bygdeplanlegging, som kunne balansere dagens ensidige fokus på urban utvikling. Her svikter selv NMBU, der siste tilskudd i floraen av institutter er ”Institutt for byplanlegging”. Selv på vår gamle Landbrukshøgskole er bygda blitt uinteressant som planfaglig utfordring…

Mens arkitekter bør kunne finne inspirasjon til engasjement i det som gamle landbrugsingeniør Tandberg kalte «Almindelig Bygningsvæsen paa Landet».

Hundre tusen overflødige bygg
Røyne Kyllingstad
Røyne Kyllingstad er arkitekt, planlegger og pensjonert professor i oversiktsplanlegging på AHO.
Hundre tusen overflødige bygg
Publisert på nett 10. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.