Hvem spør?
  • Tittel: What‘s the Question?
  • Forfatter: Tor Inge Hjemdal, Reidun Granberg, Nora Aursand Iversen (red.)
  • Utgivelsesår: 2011
  • Forlag: Norske arkitekters landsforbund
  • Antall sider: 152

20 norske arkitekter ble invitert til å stille et spørsmål, svare på det og illustrere konsekvensene av svarene sine. Litt schizofrent, ikke sant?

Allerede fra spørsmålstegnet på omslaget ser man at dette er en bok som er ute etter å stille spørsmål. Men for å gjøre det vanskelig har redaktørene, Tor Inge Hjemdal, Reidun Granberg and Nora Aursand Iversen, bestemt seg for ikke å stille disse spørsmålene selv. I stedet har de bedt folk stille sine egne spørsmål, og de skriver i innledningen: ”We live in a society where everything is possible: we have the technology, we have the knowledge, and we have the resources. There are no limits to building height, size or energy efficiency. We have all the solutions, but: what’s the question? ”

Boken er resultatet av et seminar på NAL-akademiet i 2011, der 20 norske arkitekter ble invitert til å stille et spørsmål, svare på det og illustrere konsekvensene av svarene sine. Litt schizofrent, ikke sant? Still et spørsmål, og svar på det selv? Og for å gjøre det enda vanskeligere fikk hver av deltakerne bare 11 minutter av seminaret å gjøre det på. Ifølge redaktørene kom det som en overraskelse at noen av arkitektene sa nei til å være med. For å være ærlig synes jeg ikke det er særlig overraskende. Det er mulig at jeg også hadde sagt nei til en sånn utfordring.

Men boken dokumenterer bidragene fra de 16 arkitektene som hadde et spørsmål de alltid hadde hatt lyst til å svare på, men som aldri noen hadde stilt dem. Og jeg er enig med redaktørene i at det er et interessant eksperiment; et eksperiment som ser på valgfrihet (velg ditt eget spørsmål), et eksperiment som kan generere diskusjon. For hva i helvete er det arkitekter egentlig vil snakke om?

”Til tross for at bare arkitekter basert i Norge var invitert, er ikke dette en bok om norsk arkitektur. Det er mer en slags psykologisk profil på arkitekter som sådan.”

Til tross for at bare arkitekter basert i Norge var invitert, er ikke dette en bok om norsk arkitektur. Det er mer en slags psykologisk profil på arkitekter som sådan. For arkitekter er opplært til å svare på de fleste spørsmål, og til å kunne ta for seg nesten ethvert emne: Hvordan man organiserer et sykehus. Hvordan man bygger en energieffektiv by for 40 000 mennesker. Hvordan man utvider en liten bolig på et lite budsjett. Uansett hva spørsmålet er, ruller arkitektene opp skjorteermene og tar fatt.

Men hvilke spørsmål er det arkitektene stiller seg selv? Vel, skal man tro boka, er dette lykkelige tider for Norge. Det ser ikke ut som om det finnes noen presserende problemer, ingen store sentrale saker. Hadde man holdt et tilsvarende seminar for arkitekter fra Bangladesh, for eksempel, gjetter jeg på at de hadde tenkt på oversvømmelser, minimumsboliger og klimaendring. Men de norske arkitektene fester seg ved saker som glissen bybebyggelse (Eriksen+Skajaa), byggeforskrifter og investorer (Eder Biesel) eller planleggingsprosesser (70°N arkitektur og Rintala/Eggertsson). Det er spørsmål om farge, persepsjon og kontekst – og naturligvis offentlig transport (a-lab, Lalaland og KjellgrenKaminsky tar ganske pent for seg spørsmålet om hvorvidt høyhastighetstog virkelig er nødvendig i Norge, eller om 320 milliarder kroner kunne brukes på andre ting). Det er en god blanding av hverdagsplanlegging i alle målestokker og mer filosofiske spørsmål.

Men hva med de store planene? Tegner ikke arkitekter store planer lenger?

Jensen & Skodvin prøver seg, de legger frem et interessant scenario for Norge der landet tar inn 50 000 klimaflyktninger per år, som resulterer i totalt 50 millioner nye nordmenn i år 2100. ”To accept this would align perfectly with our social democratic tradition,” skriver Børre Skodvin, og skisserer et Oslo utvidet til en metropol for 10 millioner mennesker.

Her er vi ved et sentralt øyeblikk i boka: Snur vi oss nå tilbake til modernismen, og legger frem ferdige løsninger for denne typen gigantiske selvpålagte problemer? Le Corbusier ville helt sikkert ha hatt løsningene klar, og foreslått å rive halve Oslo for å bygge nytt!

Men heldigvis lever vi ikke lenger i gigantløsningenes tidsalder. Jensen & Skodvin har lært av fortidens utopier, og skriver: ”This is the type of scenario-based discursive design which is not primarily aimed at producing viable solutions and applications. Rather, it is a tool for developing a better and more informed discussion about long-term future development, using architecture and design as an agent to extract and research possibilities that are not apparent in a simple projection or extrapolation of current conditions and trends.”

Jeg liker den formuleringen. Dette kan til og med virke som en god måte å forstå forholdet mellom arkitektene og samfunnet på: som rådgivere og konsulenter, som har til oppgave å kaste lys over diskusjonen. Arkitekter er ikke nødvendigvis de som skal stille de store spørsmålene. I hvert fall ikke alene.

Så What’s the Question er en fin liten bok om å stille (de riktige) spørsmålene. Mitt spørsmål ville være: Hvorfor må arkitekter stille disse store spørsmålene selv? Hvorfor kan ikke andre folk – investorer, bedrifter, politikere, bygningsarbeidere eller hjemløse – stille spørsmål? Eller den andre veien: Arkitektene kunne stille spørsmål som de andre kan svare på. Fordi, først og fremst: Arkitektur skal alltid inkludere en dialog med andre, ikke bare med oss selv. Det er mulig det er en akademisk øvelse å stille spørsmål til seg selv. Men å drive med arkitektur er å forholde seg til flere menneskers ønsker og behov; arkitektur er forhandling, og arkitekter må kunne motivere folk til deltakelse. Ellers står de en dag overfor det spørsmålet Haugen/Zohar spør seg selv: ”Architects. Are we facing extinction?”

Hvem spør?
​Florian Heilmeyer
Florian Heilmeyer er forfatter, redaktør, arkitekturkritiker og kurator. For å bevise at han liker motsetninger pendler han mellom Berlin og de tyske alpene. Florian Heilmeyer…les mer
Hvem spør?
Publisert på nett 23. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.