Hvite løgner
  • Tittel: Vita Lögnar Utstillingskatalog.
  • Forfatter: Red. Gustav Beijer
  • Utgivelsesår: 2010
  • Forlag: Medelhavsmuseet/Bokförlaget Arena
  • Antall sider: 146

Hva i all verden har noen malingrester funnet på antikke skulpturer å gjøre med moderne arkitektur? Vel – mer enn man skulle tro. Polykromi-striden, debatten som oppstod tidlig på 1800-tallet om antikkens fargebruk, ga støtet til en revurdering av hele den klassiske arkitekturtenkningen.  Man kan nesten si at den moderne arkitekturen oppstod i sjokket over at antikkens hvite marmormonumenter ikke var hvite allikevel, men derimot strålende karmosinrøde, malakittgrønne, og azulblå. At modernismen kom til å framstå like kritthvit som nyklassisismen ugyldiggjør ikke poenget, for paradoksalt nok handlet polykromi-striden mer om arkitekturens vesen enn om dens framtoning. 

Vita Lögner er katalogen til en utstilling med samme navn, vist ved Medelhavsmuseet og Östasiatiska museet i Stockholm fra 9. oktober 2010 til 30. januar 2011. Som pressemeldingen slår fast: ”Den vita Marmorn i antikens statyer var länga en grundpelare som bar upp västvärldens kulturella identitet och visade på dess överlägsenhet. I själva verket var all antikk skulptur bemålad, ett faktum som länge varit känt av vetenskapen”.  Det som også var kjent, fra blant annet Jaques-Ignace Hittorfs undersøkelser på 1810- og 20-tallet, var at også de greske templene hadde vært pusset og malt i sterke farger. Winckelmanns forestilling om den klassiske arkitekturens ”edle Einfalt und stille Größe” var, som Barbro Santillo Frizell påpeker i sitt klartenkte katalogessay ”Den vita retoriken”, nettopp en hvit løgn.  Selv Vitruvius nevnte farger på templene, og vi finner lignende referanser hos Euripides, Platon, Vergil og Plutark. Nyklassisister som Quatremère de Quincy innrømmet etter hvert – noe motvillig – at antikkens skulptur var fargesatt, men tviholdt likevel på ideen om hvite templer.  Dette var en myte det skulle ta nesten et århundre å demontere, og da med dramatiske konsekvenser for arkitekturens selvforståelse.  

”Man kan nesten si at den moderne arkitekturen oppstod i sjokket over at antikkens hvite marmormonumenter ikke var hvite allikevel”

Det var den tyske arkitekten og arkitekturteoretikeren Gottfried Semper som først utnyttet polykromiens arkitekturteoretiske sprengkraft. Han reiste i Hellas tidlig på 1830-tallet, og fant umiskjennelige spor av pigmenter på flere templer.  Oppdagelsene fikk Semper til å spekulere over arkitekturens opphav og utvikling. Kunne det være at de malte veggflatene og fargesterke ornamentene egentlig var imitasjoner av andre materialer, for eksempel fargerike draperier? Kunne den klassiske arkitekturen ha sin opprinnelse i tekstile innhegninger, snarere enn i marmorsøylenes abstrakte tektonikk? Polykromi-betraktningene ble begynnelsen på Sempers omdefinering av arkitekturens mål og mening, fra tektonikk til romlighet og fra decorum til empati – sentrale forestillingskomplekser i moderne arkitekturtenkning. 

Denne usedvanlig vakre og velproduserte utstillingskatalogen berører arkitekturens polykromi bare sporadisk, men det fascinerende innblikket Vita Lögner gir i fargens generelle betydning i antikken har stor relevans for bygningshistorien. Professor Vinzenz Brinkmann, direktør ved Antikensammlung Libighaus i Frankfurt og leder av flere forskningsprosjekter omkring antikk polykromi, bidrar med hele fem tekster, og presenterer både den tekniske undersøkelsesmetodikken (UV-belysning, pigmentanalyse) og de rike tolkningsmulighetene som springer ut av disse analysene. Oliver Primavesi gir en nyttig oversikt over den antikke polykromiens litterære kilder, mens Jan Stubbe Østergaard, Raimund Wünsche og Fredrik Helander viser hvordan den nye kunnskapen om fargebruk fordrer en radikal nylesning av museenes skulptursamlinger. Til slutt har redaktøren i et kanskje noe anstrengt forsøk på å gi prosjektet samtidsforankring invitert kunstneren Cecilie Edenfalk til å reflektere over den antikke skulpturens rolle i dag. Edenfalks videoverk Venus 24h er visstnok vakkert, men gir for øvrig lite til sammenhengen. Katalogens presentasjon av nitidig vitenskapelig nybrottsarbeid og tankevekkende historiske lesninger taler godt for seg selv.

Hvite løgner
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Hvite løgner
Publisert på nett 27. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.