Hvordan har du det?
  • Tittel: Attunement : Architectural Meaning after the Crisis of Modern Science
  • Forfatter: Alberto Pérez-Gómez
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: MIT Press
  • Antall sider: 287

– Hvordan har du det i dag? Er du optimistisk med tanke på arbeidet ditt og livet forøvrig? 

Disse spørsmålene som Alberto Pérez-Gómez stiller innledningsvis i boken Attunement handler ikke bare om ditt indre liv, hvordan du har det med deg selv, inne i deg selv. De handler også om hvordan du, og vi alle, har det i omgivelsene – om hvordan menneskenes følelser skapes i omgivelsene, ”stemningen” på ulike steder og byer. Og det handler om hele vårt kognitive register av følelser knyttet til omgivelser og kropp, både for oss som enkeltindivider og sammen med andre, hvordan vi kan være ”samstemt”. Arkitekturen er en stemningsskaper som innvirker på denne totale opplevelsen; hvordan du har det hjemme og hvordan denne følelsen endrer seg når du hopper i en drosje, eller hvis du sykler inn til byen. Om hvordan vi har det som borgere av byen, innbyggere i landsbyen eller de andre stedene som vi tidvis, eller alltid, er en del av.

Som i mange av sine tidligere bøker er Pérez-Gómez opptatt av forholdet mellom kropp og arkitektur, men her er det forholdet mellom kroppens helse og arkitekturen som settes under lupen. Boken beskriver dette forholdet som en viktig rød tråd som kan spores gjennom arkitekturhistorien, og foreslår både hvorfor og hvordan den bør prioriteres og forsterkes.

Arkitektur og nevrologi
Kjernen i Pérez-Gómez’ argument knyttes til ny forskning innen nevrologien, som har vist at ”følelsene spiller en større rolle i vår opplevelse av verden en de fleste har tatt innover seg” – særlig viktig for arkitekter og andre som involverer seg i utviklingen av våre omgivelser. Her er Pérez-Gómez på linje med bl.a. filosofen Evan Thompson ,som i boken Mind and Life argumenterer for en nevrofenomenologi; Thompson beskriver følelsene som en “prototype” som danner utgangspunkt for all vår orientering i verden og det som skjer, ikke bare i nevronene, men i alt det organismen mobiliserer, inklusive både den empiriske og den rasjonelle forståelsen. Følelsene er dermed et styrende kroppslig fenomen som våre tanker beveger seg i forhold til. For å lage et enkelt bilde: Hvis vi ser for oss at tankene våre er som ord i en ordsky, så er følelsene selve ordskyen, det som holder tankene sammen og bestemmer hvordan de sorteres.

Samtiden
I de ti årene som Pérez-Gómez har brukt på å skrive denne boken har flere arkitekturteoretikere interessert seg for nyere funn i nevrologien: Juhani Pallasmaa, David Leatherbarrow m.fl. Disse har til felles med Pérez-Gómez at de fremhever hvor sammensatt persepsjonen vår er, og begrensingen ved å redusere arkitektur til noe vi ser på, som om det var et bilde. Alle kjenner til bygninger som er tegnet for å skulle ses på avstand, “skape identitet” og “begeistre”, uten at det ligger noen forståelse av den levende kulturen som de plasseres i til grunn. Når det visuelle får forrang over kroppen glipper livet unna, konstaterer Pérez-Gómez, og hvis arkitekturen ikke treffer livet er den kanskje ikke umaken verdt? 

Boken kan leses som et forsvar for en kropp i syntese med både et felleskap og sine omgivelser. Pérez-Gómez argumenter for at mange av dagens arkitekturteorier har snublet fordi de har videreført Descartes’ teorier om menneskets som et isolert ego, hvor følelser primært blir sett på som noe personlig og derfor lite relevant for eksempel for byenes fremtid. 

Det viktigste teoretiske funnet i boken som utfordrer dette er knyttet til det tyske begrepet “stimmung”, som kan utlegges på norsk som både “stemming” (som ved stemmingen av et musikkinstrument) og  “stemning” (som på en fest). Med en tydelig akademisk hånd på rattet forfølges begrepet gjennom et betydelig historisk materiale; innom nevrologi, filosofi, litteratur og poesi, for å avdekke både ny og gammel kunnskap om forholdet mellom det å skape og oppleve stemninger – en reise som også avdekker viktige aspekter av samvirket mellom følelser og arkitektur. 

Pérez-Gómez’ råd er å bygge om arkitekturtenkningen for å fremme handlinger som stemmer våre omgivelser for samvær. At våre omgivelser i større grad må bygges for fokuserte handlinger og “stemninger” som kan oppleves felles og motvirke menneskenes vantrivsel i dagens hverdagsarkitektur. Menneskenes helse kan nemlig ikke behandles som om vi kun var biologiske vesener, som planter i et veksthus, i miljøvennlige bygg eller bærekraftige byer der bærekraft er redusert til energispørsmål basert på naturvitenskapelig kunnskap; det holder ikke. En kultur på søken etter en arkitektur som er stemt for kulturell bærekraft må fokusere primært på stemningen og samværet. 

Og Pérez-Gómez har nok rett i at for arkitekter er det viktig å bruke den digitale utviklingen og nye verktøy for å gjøre det lettere å diskutere og skape stemninger som kan oversettes til god arkitektur. Med mange morsomme referanser peker han på at vi har mye å lære av temporære medier som filmen, med sine stemningsskapende bildesekvenser, og litteraturens fortellerkunst. Han minner oss på at opplevelsen av arkitektur er en temporær handling, og derfor alltid noe annet og mer enn et bilde eller et ord. Arkitekturen trenger i virkeligheten ikke en forklaring fordi den oppleves.

Veivalg
Pérez-Gómez pløyer referanser fra Vitruvius til vår egen tid, fra tematiseringen av “atmosfære” i forhold til både førmoderne musikk og moderne poesi, til diskusjonen om arkitekturstrategier som avdekker kulturen på et sted og betydningen av språkets dimensjoner for faget. Pérez-Gómez diskuterer idéene til Peter Eisenman, som får mest ris, Rem Koolhaas, som får både ris og ros, og Peter Zumthor som får ros for sine tekster om nettopp “atmosfære” og følelser.

Bredden i kunnskapsperspektivene Pérez-Gómez drøfter er med på å skape troverdighet og tydeliggjøre arkitekturens brede innvirkning på hvordan vi har det; som når han forklarer de teoretiske likhetstrekkene mellom dagens populære parametriske arkitektur og ideene fra den franske syttenhundretallsarkitekten Amédée-Francois Frézier om forholdet mellom matematikk og natur, og de begrensinger, både da og nå, som disse teoriene fører med seg. Der er Pérez-Gómez på sitt beste: når dagens problemer belyses samtidig som de settes i en vesentlig historisk sammenheng. 

Det oppsummerende siste kapitlet omfavner, litt overraskende, begrepet ”tomhet” med referanse til Nietzsche, Mallarmé og buddhismen. Det er ikke alltid lett å følge med i svingene, men målet med begrepet er tydelig: å oppfordre oss alle til å møte våre prosjekter som fordomsløse medmennesker uten agendaer basert på tidligere strider. En påminnelse om volden som preger menneskenes samvær på denne kloden, og arkitektenes trekk som kan vippe både med og mot. 

Attunement er betimelig og den inspirerer til arkitektur som det ville vært givende å oppleve. Den er en godt redigert og troverdig utdyping av forholdet mellom menneskers helse og arkitektenes dagsaktuelle veivalg. Det finnes ingen enkel metode for å nå frem, men Attunement er en god sak å ha på veien.

Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og fagredaktør i Arkitektur N.
Hvordan har du det?
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7-8 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.