Hvorfor er modernismekritikk så kjedelig?
  • Tittel: En sort bok om arkitektur – hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg
  • Forfatter: Alexander Z. Ibsen og Cristopher Rådlund
  • Utgivelsesår: 2012
  • Forlag: Dreyers forlag
  • Antall sider: 172

Sosiologen Alexander Z. Ibsen og billed-kunstneren Christopher Rådlund har i boka med den ambisiøse tittelen En sort bok om arkitektur – hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg bestemt seg for å vise at modernismen i arkitekturen er et svik mot vanlige borgeres behov og ønsker.

De to forfatterne går til verket med en åpenbar fornemmelse av at det de omtaler som ”moderne arkitektur” skaper fremmedgjøring og mangler estetisk appell. Rådlund og Ibsen har møtt hverandre i en fortvilelse over hvordan byen – da spesielt Oslo – utvikles. De har en rekke gode observasjoner rundt hvordan visse bystrøk er blitt rene produksjonsverktøy for den moderne globale kapitalismen, og hvordan mange bygninger ikke ivaretar andre krav enn de som kapitalen har. Men forfatterne er ikke sosialistisk inspirert, de er tvert i mot tradisjonelle verdikonservative som hevder at mye – spesielt arkitekturen – var bedre før. 

Kritiske refleksjoner rundt dagens arkitektur er etterlengtet. Det bygges mye, og det kan være vanskelig å se kvaliteten ved mye av denne arkitekturen, annet enn at den åpenbart er lønnsom. Derfor var denne anmelder sympatisk innstilt og begynte lesningen med et i overkant åpent sinn. Dessverre ble ikke håpet innfridd. 

”Forfatterne har dessverre ikke nok faglig ballast til oppgaven de har tatt fatt på. De kan rett og slett for lite arkitekturhistorie.”

Det har flere årsaker, men først og fremst faller Ibsen og Rådlunds grunnpremisser igjennom. De mener at modernismen slik vi kjenner den fra det 21. århundre er en helt spesifikk type arkitektur som ikke kan sammenlignes med noen andre arkitektoniske retninger, fordi den er så eksplisitt politisk. De mener at modernismens tragedie ligger i ”at arkitektur har blitt håndtert som et politisk instrument, at den har blitt redusert til uttrykk for en tidsånd, og at arkitekturens viktigste oppgave har blitt forstått som å skape brudd med omgivelser og tradisjoner” (s.16).

Ibsen og Rådlunds analyse er svært lett å utfordre, både ut fra et arkitekturhistorisk perspektiv, og ut fra en mer samfunnsvitenskapelig analyse av arkitekturens funksjoner. Det er ikke første gang noen mener at modernismen er bruddfetisjistisk og inhuman, og debatten er mildt sagt ikke ny. Derfor er det viktig at den utvikles videre, noe Rådlund og Ibsen gjøre sitt beste for å unngå. 

Etter at forfatterne har satt denne analysen opp på podiet, begynner de en vandring gjennom arkitekturhistorien, akkompagnert av et ikke ubetydelig antall bilder. Dette er ingen praktbok, men det brede formatet og alle bildene gir den også en viss verdi for dem som bare blar.

Den type modernisme som forfatterne ikke liker er stort sett bygninger som man lett kan skjønne at de ikke liker. Brutalismearkitekturen, med sin massive bruk av rå betong og strukturalistiske arkitektoniske program, er hatet av mange. Det ikke så oppsiktsvekkende eller interessant å postulere at denne typen arkitektur ikke er ”human”. Det er sagt ufattelige mange ganger tidligere, og ofte med en mye større innlevelse og en mye bredere argumentasjon enn her. 

Et gjennomgående problem de to forfatterne sliter med er at bruken av begrepet ”modernisme” er så bred og unyansert at det ikke gir næring til en god kritikk. Skillet mellom den tidlige modernismen i arkitekturen – funksjonalismen – og etterkrigstidens strukturalistiske modernisme er stort sett fraværende, og dagens ny-modernisme (eller hva vi ønsker å kalle den) får heller ingen adskilt behandling. Alt for mye sauses sammen, og da blir det vanskelig å tenke skarpt.

Når forfatterne stadig vekk finner at det i ”modernismen” også er skapt fremragende bygninger, ville det vært logisk om teksten etter hvert etablerte et analyseapparat for de rent estetiske sidene ved arkitektur. Men den analysen kommer aldri, til tross for at Rådlund og Ibsen utelukkende er opptatt av hvordan ting ser ut. Implisitt opererer de åpenbart med et normativt estetisk program, de mener at  noe er ”godt” og noe er ”dårlig”. Men hvorfor etablerer de ikke en ordentlig  og gjennomarbeidet estetisk analyse? 

Forfatterne har dessverre ikke nok faglig ballast til oppgaven de har tatt fatt på. De kan rett og slett for lite arkitekturhistorie. Jeg vet det kan høres arrogant ut, men debatten de forsøker å føre er ikke preget av distanse og analyse, snarere av eklektisk og svakt begrunnede eksempler fra arkitekturhistorien. De plukker i katalogen over bygninger de liker og ikke liker, men det er også alt. De går ikke ordentlig inn i de ulike bygningene, tar aldri fatt i én av dem og gir en ordentlig analyse – de bare flanerer videre og leter hele tiden etter eksempler som kan underbygge deres egen grunnfestede tro på at modernismen er feil og dårlig. Eksemplene på dette er mange, og jeg skal ikke nevne alle, men deres fremstilling av forholdet den italienske fascismen hadde til funksjonalismen reduserer en kompleks og omfattende historie til ideologisk spillfekteri, der det ser ut som om hensikten er å vise at modernismen har en guffen moralsk klangbunn. Jeg vet ikke om forfatterne har besøkt Casa del Fascismo i Como, men det er en bygning som virkelig ikke passer spesielt godt til den flate og unyanserte beskrivelsene de to forfatterne gir den. Slik er det over hele linja. De har trykket en rekke bilder av bygninger de ikke liker, alt fra Marienlyst skole i Drammen til Zollverein School of Management and Design i Essen i Tyskland, akkompagnert av tekster som viser at de aldri har vært inne i bygningene eller studert dem på noen som helst meningsfull måte. 

Litteraturlisten forteller mye om alt forfatterne ikke har lest. En rekke klassikere i den sjangeren de selv vandrer rundt i er behendig utelatt. Det er interessant at en av de beste og mest grunnleggende modernismekritikkene, klassikeren Learning from Las Vegas fra 1972 av Robert Venturi, Denise Scott Brown og Steven Izenour, ikke er på litteraturlisten. Alle må ikke ha lest alt, men noe er rett og slett pensum. 

Under alle disse sidene og alle de gjentakende påstandene åpenbarer det seg et fundament: all arkitektur forfatterne bedømmer vurderes ut fra fortidens kriterier. Å være så fastlåst i ideen om at modernismen representerer et destruktivt brudd, gjør at boken får et nesten parodisk gammelmannsaktig preg.

Nå betyr ikke dette at det ikke finnes fine, lesbare passasjer i denne boka, og ei heller at det ikke finnes innsikt og klokskap. Men selve konstruksjonen av dette prosjektet har vært alt for demagogisk. Det hadde vært bedre for forfatterne om de hadde forsøkt å avkrefte sine egne holdninger, i stedet for å desperat belegge og styrke dem. Da hadde det kanskje kommet noe ut av dette som gjorde at debatten om dagens arkitektur ble tilført næring. 

Hvorfor er modernismekritikk så kjedelig?
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
Hvorfor er modernismekritikk så kjedelig?
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.