Hyttebygging i nytt lys
  • Tittel: Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag
  • Forfatter: Helen Jøsok Gansmo, Thomas Berker, Finn Arne Jørgensen (red.)
  • Utgivelsesår: 2011
  • Forlag: Tapir Akademisk Forlag
  • Antall sider: 200

Etter alle utredninger, debattinnlegg og bøker om hyttearkitektur er det nå utgitt en antologi om den norske hytta som samfunnsfenomen. Boken viser bredden i den norske hytteforskningen ved at de mange bidragsyterne har bakgrunn både i arkitektur, geografi, historie, litteraturvitenskap, naturforvaltning, samt vitenskaps- og teknologistudier. Som den første i sitt slag bør den kunne fylle et tomrom i debatten. 

De tre redaktørene, Helen Jøsok Gansmo, Thomas Berker og Finn Arne Jørgensen, alle tilknyttet Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, har nedlagt et stort arbeid i å sammenstille stoffet og lage overganger fra det ene temaet til det neste. Dette gjør antologien lettlest og gir forståelse for den norske hytta som samfunns- og kulturfenomen, samtidig som den avdekker kompleksiteten og de mange realiserte selvmotsigelser. Den henvender seg både til dem som eier eller er i ferd med å kjøpe eller bygge fritidseiendom, og til arkitekter, planleggere, utbyggere og andre aktører på området.

Det voksende antall fritidseiendommer er ikke et marginalt fenomen i samfunnet. Det finnes ca. 400 000 hytter i Norge. Over halvparten av befolkningen eier eller har tilgang til en hytte. De siste årene er det bygd ca. 5 000 nye fritidsboliger i året. Helårsboligen blir mindre og mindre, mens fritidsboligen i snitt blir stadig større, med høy standard og energikrevende hjelpemidler. I et tiårsperspektiv har hyttearealet økt med ca. 40 prosent. Kampen om plassen i fjellområder og i kystsoner er tilspisset, og har for lengst slått sprekker i myten om det enkle, isolerte og naturnære fritidslivet. Forestillingen om hytta som et harmonisk tilfluktssted i naturen er kommet under kraftig press. Endringene i utbygging, hytteliv, komfortnivå og mobilitet har også gitt et økende miljøproblem. Ikke rart forskerne spør seg hvor bærekraftig hytteutbygging og hytteliv egentlig er. 

”Ikke rart forskerne spør seg hvor bærekraftig hytteutbygging og hytteliv egentlig er.”

Kan drømmen om det enkle liv, som historisk sett stikker så dypt i det norske folk, være grunnlag for en mer bærekraftig hyttekultur? Eli Støa, Bendik Manum og Margrethe Aune gir denne tilnærmingen et positivt svar med bakgrunn i to forhold. For det første er det ikke opplagt at store og luksuriøse hytter er de som best oppfyller drømmen om det gode hytteliv. For det andre er det verdifullt at hytta gir mulighet for avbrekk i hverdagen og for å oppleve tilhørighet flere steder. Begge deler kan være en plattform for nytenkning, både når det gjelder plangrep og arkitektur, som vil gjøre det mulig for hyttefolk å få oppfylt sine hyttedrømmer med færre negative miljøkonsekvenser, sier forfatterne. Hvordan noen milliardærers oppføring av hyttepalasser kan påvirke utviklingen av og i en kommune, er riktignok ikke direkte belyst i boken. Men dette defineres kanskje ikke som et kulturfenomen på samme måte?

Knut Hidle og Winfried Ellingsen diskuterer i sin artikkel utviklingen av hyttemobilitet. Moderne teknologi korter ned avstander og tidsbruk, samtidig som sosiale relasjoner oppstår over lange avstander. Denne mobiliteten innebærer et paradoks når det gjelder skillet mellom den urbane befolkning (vanligvis førstehjemsboende) og den rurale (normalt andrehjemsboende). Skillet oppheves gradvis i den forstand at det levde liv smelter de to stedene sammen til ett hjem med flere lokaliteter. Hyttemobilitet knytter sammen det urbane og det rurale, det tradisjonelle og det moderne, arbeid og fritid. Det flersentrerte hjem er etter forfatternes mening tegn på en søken etter helhet. I de påfølgende kapitlene diskuteres hva slags konsekvenser denne kulturelt sett viktige delen av livet kan få. 

Berker og Gansmo hevder i sitt avsluttende kapittel at den som leter etter en bærekraftig framtid, kan, satt på spissen, finne bedre svar i den fortetting og massekoordinering som finnes i for eksempel New Yorks urbane former, enn i en norsk fortid med liv i pakt med naturen. De presenterer to norske eksempler på hvordan man gradvis kan bevege seg vekk fra tanken om det gode hytteliv som det motsatte av bylivet: et hyttefelt (Fjellsnaret i Uvdal) og en fjellandsby (i Geilo). De er ennå ikke fullført, men ambisjonene går ut på tilrettelegging for en myk form for økoturisme – i Geiloprosjektet geoturisme – som muliggjør flere besøkende enn tidligere, bl.a. via en blanding av privateide hytter og utleiehytter og ved at hyttekjøperne leier ut sin hytte/leilighet et visst antall dager i året. Både hyttefeltet og fjellandsbyen tillater koordinering og fortetting, og har et stort potensial for energisparing og andre miljømessige fordeler. Geiloprosjektet satser på å være helt karbonnøytralt. I begge prosjektene bruker man den økologiske profilen aktivt for å unngå inntrykket av at en koordinert hytteutvikling reduserer opplevelsen av urørt natur. Begge prosjektene åpner for en høy grad av ubunden individualitet, men har også elementer som krever samhandling, spesielt i håndtering av infrastruktur. 

I den senere tid har myndigheter og utbyggere innsett at det ikke bare kan ligge profitt, men også et miljøpotensial i mer tette, samkjørte former for hytteutbygging. Denne trenden fortjener støtte fra fagmiljøene.

Hyttebygging i nytt lys
​Magdalena Eckersberg
Magdalena Eckersberg er journalist av utdanning og praksis i Sverige og Norge, og har arbeidet innenfor en rekke ulike emnekretser, også ”bolig”…les mer
Hyttebygging i nytt lys
Publisert på nett 23. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.