Ikkje så fast ein borg
  • Tittel: Borgen - Et sted for kulturproduksjon
  • Forfatter: Ingrid Lønningdal (red.)
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: Teknisk industri
  • Antall sider: 288

Borgen rommer en vakker elegi over hva Oslo som kulturby har mistet – og solide faglige vurderinger rundt de faktiske omstendighetene bak rivningen av kulturinstitusjonen.

På starten av 80-tallet skrev Raga Rockers sanger om et grått og dødt Oslo i et konformt og ekskluderende Norge. Og de ble hørt. Samfunnet endret seg. I 1993 ga kommunen bandet utstrakt råderett over Bispegata 12, populært kalt ”Borgen”, et hus med raus plass til øvingslokaler og studio som snart også ble fylt opp av andre kunstnere og kulturarbeidere av alle slag. Det var en seier for bandet. Og samtidig starten på slutten for alt det Raga Rockers og Borgen stod for. 

For paradokset er jo at motkultur, hverken som idé eller i bygningsformat, har noen naturlig plass i et på mange måter romsligere og mer levende Oslo. Siden tidlig 90-tall er de kulturpolitiske frontene bygget ned til nesten ingen ting – slipstvang er synonymt med Hasse Hope, og motpoler langs den politiske høyre-venstre-aksen er Torbjørn Rød Isaksen og Audun Lysbakken. Det eneste radikale med det norske samfunnet av 2016 er ensrettingen.

Det er dette bakteppet som gjør lesningen av Borgen så interessant: fordi boken sier mye om hvor JÆVLA annerledes Oslo var for bare noen tiår siden, for å utrykke meg i Michael Krohns ånd. Borgens fall er et sterkt bilde på det gentrifiserte og strømlinjeformede Oslo, der det offentliges genuine ønske om å omfavne alle kulturelle uttrykk også ender opp med å kvele mange av dem. Kan man spille pønk mellom gipsplatene i det striglete øvingshotellet ved Schous plass? Er det lenger noen som husker at Blitz var en trussel mot samfunnet, ikke en kommunalt drevet ungdomsklubb? 

Dette er ikke bokens hovedfokus, den handler formelt sett om nedbygging av produksjonssteder for kultur. Men for alle som ikke er direkte berørt av dette, er den underliggende tematikken den mest interessante. Borgen er et eksempel på en veldig bred tendens, der en rik flora av kunstnerdrevne gallerier, kunstnerkollektiver og illegale utesteder er erstattet av Mathallen, kommersielle gallerier på Tjuvholmen og den nyrenoverte Torggata.

Det som imidlertid får en grundig behandling i boken, er den nøkternt faglige bakgrunnen for at Borgen ikke overlevde som lokaler for kulturproduksjon – også det et paradoks, ettersom kultur og kreativ næring har stått høyt på listen over honnørord både hos kommunen og utviklerne. 

Even Smith Wergeland leverer en saklig og grundig gjennomgang av de faktiske prosessene som ledet til riving, der både Oslo kommune, kulturhistoriske myndigheter, samferdselssektoren og andre instanser spiller inn. Dette er glimrende faglig lesning. Det samme kan man si om Heidi Bergslis bidrag, som fokuserer mer på hva ”den kreative byen” er, kan og bør være. Med case-studies fra Frankrike som referanseramme viser hun hvordan det er mulig å ivareta institusjoner som Borgen innenfor en økonomisk utvikling av den typen Oslo har gjennomgått.

Slik ender vi opp med en bok det er lett å anbefale til arkitekter og planfolk og alle som har en interesse for endringer i norsk kulturliv. Der det store spørsmålet er om Borgen falt fordi det ikke ble gjort nok for å redde den – eller om den kjempet en umulig kamp mot en tidsånd som etableringen av denne institusjonen selv innvarslet.

Ikkje så fast ein borg
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt og arkitekturskribent i Morgenbladet.
Ikkje så fast ein borg
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.