Interiørarkitektur  – en annen historie
  • Tittel: Rethinking Design and Interiors – Human Beings in the Built Environment
  • Forfatter: Shashi Caan
  • Utgivelsesår: 2011
  • Forlag: Laurence King Publishing Ltd.
  • Antall sider: 200

I dag blir betegnelsen ”design” brukt om alt fra neglepynt og sofaputer til tjenester og systemer, i tillegg til formgivning av rom og gjenstander. Derfor kan det være nyttig å få en klarere definisjon av begrepet – ikke for å styrke laugstanken om revir og grenser mellom profesjoner, men for å klargjøre faglige forankringer og perspektiv når arkitektur- og designdisipliner skal samarbeide om utformingen av våre fysiske miljøer.

Det har vært vanlig – både innenfor og utenfor faget – å mene at interiørarkitektur som disiplin er en avart, eller del av bygningsarkitekturen, og at disiplinen grodde frem med industrialismen og utviklet seg i modernismen. I boken Rethinking Design and Interiors – Human Beings in the Built Environment tar Shashi Caan et freidig oppgjør med denne forestillingen. Ut fra tanken om at det enkelte menneskets fysiske og psykiske behov og opplevelse av omgivelsene er grunnleggende for all formgivning, bygger hun opp en interessant argumentasjon for at det er interiøret som er utgangspunkt for all arkitektur og design. Boken innleder friskt med påstanden at ”If […] architecture is the ”mother of all arts”, then the interior is surely the father of all design”.1 

Forfatteren går metodisk og kronologisk til verks, og starter med menneskets tidlige historie, letingen etter tilfluktssteder – shelter – og utviklingen fra hulen, hvor vi både fant trygghet og utløp for vår trang til å bruke fantasien til å uttrykke forestillinger om bedre levekår. Denne trangen mener Caan er opphav til all design – trangen til stadig å finne bedre løsninger på problemer i våre omgivelser, til å bedre livsvilkår og livskvalitet. Huleboeren var designer før arkitekturen oppsto, sier Caan. Hulen kunne være dekorert, og der fantes redskaper og gjenstander formet av mennesker. Hulen var ikke et byggverk skapt av mennesker, og dermed var den heller ikke arkitektur, men interiør. 

”Den annen hud”

”Nest etter klærne er interiøret det som er nærmest kroppen”, sa Petter Abrahamsen nylig i et intervju i Arkitektur N.2 Shashi Caan sier at utformingen av våre omgivelser former vår forståelse av verden, både intellektuelt og intuitivt – hinsides fornuften. Design er bindeleddet mellom vår opplevelse av rommet og av vårt eget indre. Grensen mellom det indre og det ytre er huden, en betegnelse som er både intimt personlig og en ytre ramme rundt våre liv, bygningen. I spennet mellom de to ligger interiørarkitekturen.

”Hulen var ikke et byggverk skapt av mennesker, og dermed var den heller ikke arkitektur, men interiør.”

Dette forholdet analyserer hun med ulike innfallsvinkler, både persepsjon, filosofi og fenomenologi. Hun sammenligninger de ulike sansene og romlige persepsjonsfenomener. I avsnittet ”The Un-Universal man” diskuterer hun de menneskelige, standardiserte mål som vedtatt grunnlag for, men også fremmedgjørende for vår opplevelse av rom: ”Yet standardization, often detached from actual human experience, has imposed a false and inaccurate uniformity […] in its perceived universality[…]”.3Boken behandler menneskets forskjellige fysiske og psykiske behov og hvordan de kan oppfylles gjennom romlige kvaliteter, som beboelighet, farger, form etc. Forfatteren gjennomgår historisk og nåtidig pedagogikk for å formidle kunnskap om faget, og setter opp kriterier for forbedring av utdanningen av interiørarkitekter. Det er beroligende å konstatere at innholdet i våre norske utdanninger på dette feltet langt på vei har realisert det hun setter opp som forbedringer. Styrken i hennes fremstilling ligger imidlertid i en begrunnet systematikk, som det kan være verd å ta lærdom av. 

Mens vi i dag har utviklet mye konkret kunnskap om funksjonelle og fysiske behov i våre omgivelser, mangler vi ennå kunnskap om forholdet mellom våre dyptliggende psykologiske behov og rommene vi omgir oss med. Caan ivrer for forskning på dette området. For selv om mye arkitekturteori omhandler romlighet i arkitektur, mener hun at disse teoriene mangler den menneskelige dimensjonen, hvordan mennesker påvirkes av rommet. Forbindelsen mellom interiørarkitektur og psykologi, derimot, er tydelig og nær.

Til tider kan boken få karakter av et manifest, noe som kanskje bunner i forfatterens genuine engasjement for faget og en tro på mulighetene interiørarkitektur har til å løse viktige sider av de problemene mennesker opplever i den bygde verden i dag og vil oppleve i fremtiden. 

Interiørarkitektur som fag

Interiørarkitektur som egen fagdisiplin har utviklet seg sterkt internasjonalt de siste ti årene. Med etableringen av utallige utdanningstilbud i interiørarkitektur og -design verden over kan man kritisere at kvaliteten på studietilbudene ikke holder mål alle steder og at mange utdanner overfladiske dekoratører og ”puteflyttere”, ikke interiørarkitekter. Men den positive siden av dette store mangfoldet er at stadig flere fagpersoner befatter seg med utdanning også på universitetsnivå og deltar i utvikling av teori og forskning i dette faget. IDEC i USA, IDEA i Australia og IE i Storbritannia er nettverk for forsking som samler fagpersoner innen utdanning i interiørarkitektur på universitetsnivå, organiserer konferanser og står for utgivelsen av publikasjoner.4 Mengden av faglitteratur har økt betydelig. Interiørarkitektur har inntatt en posisjon som fagdisiplin på linje med mer etablerte fag som arkitektur og andre fag innen humaniora. Samtidig som fagdisiplinen definerer sin egenart, tenderer studietilbudene mot å overskride de etablerte faggrensene og å åpne for et bredere mangfold. De blir mer tverrfaglige, og allianser inngås på tvers av institusjonsgrenser. Det gir både utfordringer og uante muligheter i beskrivelsen av hva utdanningen i dette faget bør inneholde. Da er det godt å få i hånden en bok som denne, som vil diskutere og holde fast i fagdisiplinens perspektiv og kjerneinnhold. Forankring og kompetanse i eget fag er som kjent en forutsetning for vellykket flerfaglig samarbeid. 

Bokens layout er delikat og tiltalende med mange forklarende diagrammer og tegninger, som sammen med fotoeksempler supplerer teksten på en god og lesbar måte. Boken har fyldige fotnoter og referanser til både anerkjent og mindre kjent litteratur, en stikkordliste og en liste med forslag til videre lesning. 

Jeg anbefaler boken som en grundig og lettlest oversikt over fagdisiplinen interiørarkitektur, dens essensielle innhold, fortid og fremtidige muligheter. Den bør leses med et kritisk blikk, men den er full av selvtillit på fagets vegne, og kan være en god veiledning for studenter som vil finne et ståsted og en vitamindose for interiørarkitekter med sviktende eller usikker tro på sitt fag.

Noter
  1. s. 30
  2. Arkitektur N nr. 0
  3. s. 54
  4. IE = Interior Educators, www.interioreducators.co.uk/
Fakta

Shashi Caan er interiørarkitekt, arkitekt og industridesigner, og president i IFI (International Federation of Interior Architects/Designers). Hun var assosiert partner hos Skidmore, Owings & Merill før hun ble leder av interiørarkitektutdanningen ved Parsons School of Design i New York 2002-2006. Hun leder i dag Shashi Caan Collective, med kontor i både USA og UK.

Interiørarkitektur  – en annen historie
Ellen S. Klingenberg
Ellen S. Klingenberg er interiørarkitekt MNIL, arkitekt MNAL og professor emerita ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Interiørarkitektur  – en annen historie
Publisert på nett 17. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.