Irriterende estetisering
  • Tittel: The Architecture of Ralph Erskine
  • Forfatter: Olof Hultin og Peter Davey
  • Utgivelsesår: 2008
  • Forlag: Arkitektur Förlag AB
  • Antall sider: 86

Dette er en bok jeg har gledet meg til å få i hendene. Ralph Erskines arkitektur har så mange lag. Han var en pioner i forhold til lokal klimatilpasning, han hadde en analytisk og samtidig fantasifull tilnærming til bruk av materialer og konstruksjoner, han inkluderte framtidige beboere i planleggingen av de mange boligområdene han tegnet, og han skapte miljøer med frodige rom og vennlige dimensjoner. Arkitekturen hans har et ekspressivt formspråk, som ofte er basert på tanker om funksjon, men som ikke desto mindre har vært – og fortsatt er – lite spiselig for de puritanske funksjonalister i blant oss. Befriende ukorrekt og ganske koselig, kan man kalle Erskine-arkitekturen, hvis man lar de strenge brillene hvile litt og myser på de store takutstikkene, fargerikdommen og de fritt påhengte konstruksjonene.

For et par år siden kjøpte jeg fornøyd en annen svensk monografi om Ralph Erskine (Mats Egelius: Ralph Erskine, arkitekt. Byggförlaget, Stockholm 1988), på salg fra en stor stabel av usolgte bøker på Arkitekturmuseet i Stockholm. Kanskje var utsalget et tegn på at Erskine ikke var det hotteste navnet i Sverige akkurat da. Eller på at boka ikke var særlig innbydende, med sitt grove papir, kornete fargebilder og en omstendelig og ukritisk tekst skrevet av Mats Egelius, en tidligere medarbeider ved Erskines flytende seilbåtkontor. Den boka jeg nå har fått i hendene er annerledes. Den har klare helsides fargefotografier, som alle er nyopptak i forbindelse med utgivelsen. De relativt korte essayene av Peter Davey og Olof Hultin er informative og leseverdige, mens Erskines forelesning «Democratic Architecture» fra 1982 viser hvor klartenkt og velformulert Erskine var når han snakket om sin egen arkitektur og om det han så som arkitekturens viktigste oppgaver. 

Åtte av Erskines over 100 gjennomførte prosjekter er tatt med i boken: Hans eget hjem og kontor på Drottningholm, Universitetsbyggene i Stockholm, The Ark og Greenwich Millennium Village i London, Skaparbyen kunstsenter i Hedesunda, Bykerhusene i Newcastle, Villa Engstrøm på Lisö, og Lådan, Erskines egen minihytte i Lissma. Sistnevnte er nyoppført, en tro kopi av den opprinnelige som har stått til nedfalls. De fine nye bildene fra denne hytta alene gjør boka vel verdt en kikk. Det samme gjelder bildene av den kuppelformede Villa Engstrøm, som Erskine tegnet for sjefen for en mekanisk verkstedsindustri. Byggherren fikk prefabrikkert stålsegmentene, og huset var opprinnelig tenkt som en prototype for masseproduksjon, kan min gamle bok opplyse. Der kan jeg også lese at huset var et produkt av Erskines ideer om en spesifikk nordisk arkitektur – kanskje ikke opplagt i nettopp dette prosjektet, men det forklares med at kuppelen ga maksimalt volum i forhold til ytterveggenes overflate. De flotte uteområdene i betong, som Erskine var så dyktig med i de små prosjektene, er utformet slik at man kan sitte beskyttet for havets vinder. Kuppelen er malt mørkeblå for «att harmonisera med skärgårdens rundade klippar»(!). Alt dette i følge min gamle bok. I den nye boka står det bare rundt fire setninger om hvert av prosjektene, det er få og små tegninger, og Erskines mange forklarende skisser av forholdet til klima og konstruksjon er nesten ikke med i det hele tatt. 

Etter hvert som jeg leser blir denne estetiserende innfallsvinkelen til Erskine ganske irriterende. For meg er det tankene bak arkitekturen hans – de tekniske, funksjonelle og sosiale vurderingene som ledet fram til de enkelte prosjektene – som er det mest interessante, ikke bare Erskines former i seg selv. Når det gjelder inspirerende former er heller ikke bokas gjerrige utvalg av prosjekter helt etter mitt hjerte. Hvor er Villa Gadelius’ avrundede og knelende betongvolumer, hvor er Borgafjell, en klassiker blant fjellhoteller, og hvor er Villa Strøm, med skjermene som reflekterer sollys inn i den kompakte raumplanen? Kanskje har ikke disse prosjektene tålt tidens tann, slik at man ikke har kunnet ta nye bilder av dem, eller kanskje er de borte? Om dette, eller om ideen bak bokens utvalg og utforming, vet vi lite, da det ikke finnes noe forklarende forord eller etterskrift.

Jeg kunne også tenkt meg at redaksjonen hadde sendt ut noen fra den yngre garde sammen med fotografen, som kunne se på byggene med et friskt og kritisk blikk, for så å bidra med et tredje essay til boken. Selv om de distingverte herrer Davey og Hultin sine delvis biografiske tekster er gode, er de med på å gi boka preg av et litt for høflig gravskrift, snarere enn å åpne opp for å føre Erskines arv videre, inn i fremtiden.

Ikke dermed sagt at denne monografien er bortkastet – det er veldig interessant å få se nye bilder av gamle prosjekter; å se hvordan for eksempel arbeiderboligene i Byker har holdt seg, og dette er et godt utgangspunkt for en monografi over et langt virke. Det å gi ut monografier er i seg selv positivt, og noe man er mye flinkere til i våre naboland enn her hjemme. Det finnes mange norske arkitekter, både av den yngre og den eldre generasjon, som det kunne vært laget leseverdige monografier om, gjerne korte og lettleste utgivelser som denne. 

Vil jeg så anbefale The Architecture of Ralph Erskine som en introduksjon til Erskines arbeider? Nei, ikke alene, til det syns jeg den feier for lett over de mest spennende aspektene ved hans virke. Men til min trauste gamle bok er den et fint supplement. 

Irriterende estetisering
Sissil Morseth Gromholt
Sissil Morseth Gromholt er Sivilarkitekt MNAL med diplom fra AHO og jobber i PUSHAK AS. PUSHAK AS ble etablert i 2008 og eies og drives av…les mer
Irriterende estetisering
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.