Island: Nye ressurser etter krisen
  • Tittel: Scarcity in Excess: The Built Environment and the Economic Crisis in Iceland
  • Forfatter: Arna Mathiesen (red.)
  • Utgivelsesår: 2014
  • Forlag: Actar Publishers
  • Antall sider: 250

Scarcity in Excess studerer og problematiserer perioden før og etter de mange årene med ellevill økonomisk vekst på Island fra et plan- og arkitekturfaglig ståsted. Som kjent stoppet veksten brått da de største islandske bankene gikk over ende i oktober 2008, og store deler av økonomien og byggebransjen forsvant i dragsuget. Over hele landet stod vitnene om den elleville tiden – de forlatte byggeplassene – igjen.

Boka er et initiativ av den islandske arkitekten Arna Mathiesen som til daglig driver arkitektkontoret April arkitekter i Norge. Prosjektet er resultatet av en rekke workshops som ble arrangert i regi av det europeiske SCIBE-nettverket og AHO fram til 2012.

De innledende illustrasjonene viser oss hvilken hinsides ekspansjon stor-Reykjavik gjennomgikk, og selv om økonomien raskt har skutt fart, er det er ikke få bygg og anlegg mange islendinger aller helst skulle ønsket å være foruten. I løpet av de seks årene før bobla sprakk, rakk byen å øke sitt fotavtrykk med 25 prosent. Planapparatet kritiseres for at byggefeltene delvis ble tilrettelagt fordi kommunene nærmest så på vekst som et mål i seg selv. For eksempel viser artikkelen “Going for growth” hvordan estimatene for behovet for nye boliger som ble lagt til grunn i kommunenes plandokumenter i liten grad samsvarte med de tallene landets offisielle statistikere antydet at var en realistisk vekst. Boka etterspør nye metoder og kontrollrutiner i planleggingsarbeidet.

Scarcity in Excess evner på en god og kortfattet måte å både gi et overblikk over hva som skjedde på Island i forkant av krisen, og samtidig presenterer den stedlige ressurser og nye muligheter for en mer bærekraftig utvikling i tiden etter krisen. Bruken av hverdagslige eksempler bidrar til å tilgjengeliggjøre og skape forståelse for den delen av krisen som ikke bare kan relateres til tall og figurer. Boka viser også hvordan dårlig arkitektur og planlegging og arkitektenes mange roller delvis var skyld i krisen, men forfatterne vil at man nå skal se på alle de havarerte byggeprosjektene som en ny ressurs og mulighet i den ressursknappheten som er, både tradisjonelt og i dagens situasjon, forutsetning for bosetningen på Island.

Innholdet er delt inn i fire hovedkapitler, noe som kan trengs når det er så stor formvariasjon i de ulike artiklene. De varierer fra godt underbygde vitenskapelige artikler og diskusjoner i tung akademisk språkdrakt til lettleste faktabaserte artikler som tidvis er preget av forfatternes subjektive meninger og kritiske holdninger. Kunstprosjektene som også presenteres er noen ganger morsom lesning uten at de peker i noen bestemt retning, mens de andre ganger framstår som nærmest uforståelige. 

Mot slutten viser boka arkitektoniske og planfaglige svar på dagens utfordringer, i form av en metode og noen ideer for hvordan man kan ta tak i det bygde miljøet i fire havarerte byggefelt som står uferdige etter krisen. Denne arbeidsmetoden springer ut fra Sybrand Tallingils teorier om bærekraft, og skal kunne ha overføringsverdi til andre kriserammede områder andre steder i verden. Mathiesens engasjement for å gjøre verden til et bedre sted er lett å se gjennom hele boka.

Når boka skal spenne over så komplekse og omfattende tema, er det en selvfølge at man ikke kan gå i dybden alle steder. Flertallet av artiklene er godt skrevet og, ikke minst, de har godt tegningsmateriale, kartmateriale, tallfakta og bilder. Denne måten å framstille materialet på gir en god introduksjon for de leserne som ikke kjenner til krisen og forholdene på Island allerede. Mathiesens tydelige stemme og hennes mange artikkelbidrag makter dessuten å binde boka sammen ved å gi innsikt i tunge temaer på en kortfattet og bra måte. Hun bidrar til å gjøre boka tilgjengelig også for andre faggrupper. For lesere utenfor Island som søker innsikt i den islandske krisen fra et annet perspektiv enn det rent finans- og økonomifaglige kan denne boka anbefales. 

Den sterkt vekslende skrivestilen (blant annet i beskrivelsen av kunstprosjektene) gjør dog at man som leser tidvis mister tråden, og at det kan oppstå tvil om hva slags bok dette egentlig er. Innholdsfortegnelsen gjør det ikke lettere å ha en forventning til innholdet. Enkelte bidrag kunne derfor med fordel vært byttet ut med artikler som bygger opp under de arkitektur- og planfaglige diskusjonene i siste kapittel, som jeg mener er bokas viktigste faglige bidrag. Jeg skulle blant annet ønsket meg en kommentar til den helt nye masterplanen for Reykjavik for 2010-2030.

Selv om byggebransjen på Island for lengst har reist seg etter krisen er dette en viktig bok for de lokale arkitektur- og planleggingsmiljøene. Fagmiljøene på sagaøya er små, og jeg håper boka har bidratt til å reise viktige spørsmål om hvilke kvaliteter man skal legge vekt på, for eksempel i de nye boligene som nå bygges etter flere år med byggestopp. Når arkitekter og planleggere etter hvert skal se på de havarerte byggefeltene fra 2008 håper jeg at de er like åpne for nye ideer og nye tankegods som forfatterne bak Scarcity in Excess.

Island: Nye ressurser etter krisen
Per Anda
Per Anda er arkitekt MNAL og har tidligere jobbet som prosjektleder i NAL med fokus på klimavennlig arkitektur og stedsutvikling. 
Island: Nye ressurser etter krisen
Publisert på nett 30. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.